To år har gått siden bandets forrige utgivelse, «Salika, Molika», som i tillegg til å engasjere musikkentusiaster på kryss og tvers av hele landet, også stakk av med en Spellemannpris i åpen klasse. I anledning albumslippet den 12. mars troppet Stoff mannsterkt opp på Griegakademiet, eller nærmere bestemt gitarist og elektronikk-ansvarlig Stephan Meidells musikalske lekegrind – som han også kan kalle kontoret sitt. 

I tillegg til Meidell består trioen av perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde og Erlend Apneseth på hardingfele. Sistnevnte er ikke til stede for anledningen, men de to andre har påtatt seg ansvaret å fortelle oss om seg selv og musikken sin. Tanken på å plassere lydbildet i en bestemt sjanger, virker ikke å interessere dem nevneverdig – i stedet søker de musikalske utfordringer, og forsøker å unngå normer.

– Hvis en absolutt skal få lov til å velge, så prøver en jo å ikke sette det i en sjanger. Det er vel først og fremst media som har lyst til det, ler Hegg-Lunde.

I likhet med mange andre musikere har også denne trioen en underliggende bås-fobi. Likevel er det mulig å lure ut noen formuleringer som kan bidra til å sette ord på akkurat hva det er de lager.

Har dere tre ord som beskriver musikken deres?

– Improvisasjon er ganske benevnt. Det er en bakgrunn alle tre kan møtes i, selv om vi har tre ulike musikalske bakgrunner. Improvisasjon kan en finne igjen i flere ulike sjangre enn bare jazz, og det er ganske universelt. Så det er jo helt klart et møtepunkt for oss, sier Hegg-Lunde.

– Du kan også bare bruke tidsbegreper. Fortid, fremtid, nåtid. Det definerer musikken vår i stor grad. Vi ser tilbake, men ser også fram, og vi skaper det nå, følger Meidell opp.

Etter mye om og men kommer guttene frem til at musikken kan beskrives som en blanding av folkemusikk, jazz, improvisasjon, samtidsmusikk og klubbmusikk. Folkekulturen står igjen som et sentralt utgangspunkt – både på det kommende albumet og i tidligere utgivelser har de samplet dyrelokk, som har blitt hentet fra Sogn og Fjordanes fylkesarkiv (om du mot formodning ikke har hørt om fenomenet kulokk kan et kjapt Youtube-søk anbefales – underholdende greier). Det sjangerfrie uttrykket er likevel spesielt gjeldende for deres siste utgivelse.

Den forrige platen ble jo relativt vellykket, og vant en Spellemann til slutt. Hvordan vil dere si at det nye albumet skiller seg fra det forrige?

– Denne platen er nok litt mer dansbar enn tidligere utgivelser. Det kommer av at vi ble spurt om å lage musikk til dansekompaniet FRIKAR, noe som la føringer for en retning vi ville utforske, forklarer Hegg-Lunde.

Bandet beskriver «Lokk» som skitnere og mer direkte enn tidligere utgivelser. Ettersom albumets forutsetning var at det skulle være dansbart, har trioen tatt inspirasjon fra klubbmusikken, som gjør at rytmene nå står mer i sentrum enn tidligere. Det elektroniske har også fått mer plass, og Meidell har utnyttet lekestuen sin til det fulle.

– Det er forholdet mellom akustisk og elektronisk som er greien på denne platen. Stephan har en ganske stor elektronisk park, mens Erlend er utelukkende akustisk, og det møtet der er spennende. Hvis du får det til å funke, er det kjempegøy, sier Hegg-Lunde.

Hvorfor har dere valgt å kalle platen for «Lokk»?

– Personlig assosierer jeg, av en eller annen merkelig grunn, ordet med «techno», sier Hegg-Lunde.

Hegg-Lunde forklarer dette med at ordet «lokk» har en slags korthet, en snert som gjør at det oppleves som klubbete. Han presiserer at dette ikke henger sammen med ordets egentlige betydning.

– Lokk er noe som kommer fra folkemusikken og folketradisjonene, sang og det å lokke på dyrene, forklarer Hegg-Lunde.

Meidell følger også opp med å forklare hvordan koblingen til folkemusikken og folkekulturen bidrar til å skape økt interesse rundt den type musikk bandet lager.

– Det er jo veldig interessant akkurat det at den lytterskaren som følger med på Erlend, som kommer fra folkemusikken, da blir lokket med inn i det vi lager sammen. Det kan være at det ikke er så mange av dem som hører på klubbmusikk, og så plutselig får de en 808-basstromme i monitor. De møter uttrykk som de ellers kanskje ikke ville oppsøkt. Så det er spennende at vi potensielt kan få med oss folk i nye territorier og utforske nye ting, utdyper Meidell.

Musikken deres, slik som dere beskriver den her, kan jo oppleves som ganske smal. Hvorfor er det akkurat dette her dere har lyst til å lage?

– Trangen til å skape ligger jo kanskje veldig til grunn for at vi jobber med det du kaller smalt. Det er et ønske om å finne noe nytt. Musikken som styrer topplistene er kanskje den som er alt for oppbrukt. Selv om jeg lar meg inspirere av alle typer musikk, føles det markedet ganske fortettet, sier Hegg-Lunde.

Meidell tenker seg om, og utdyper Hegg-Lundes kommentar. Som trio har de et ønske om å oppsøke motstand rent musikalsk.

– En vet av erfaring at der det er motstand, er det også mye spennende å hente. Det å gå minste motstands vei hele tiden, fører ikke så langt hen. I tillegg ender det opp med å låte som alt annet, og da har man ikke dykket dypt nok i seg selv.

LES OGSÅ: 5 år i Jungelen