Med et håp om å redusere antallet som vil sitte igjen med en posttraumatisk stresslidelse etter korona, skal vi nå systematisk dykke ned i månedene som kan ha endret våre mentale liv for alltid. Dagene har smeltet sammen til en uoversiktlig masse av sprit, avstand, karantener og restriksjoner. Denne blandingen skal nå plukkes fra hverandre, siles og filtreres, slik at vi endelig kan skille april fra november. Kall det en debrief, om du vil. 

Mars

12. mars 2020. Erna ser oss dypt inn i øynene på direktesendt tv. Det er alvor. Norge stenger ned. Det er midt på dagen, en torsdag. Alt stenger momentant. Okei, nesten alt. Ikke matbutikkene, for der skal vi hamstre. Dopapir. Stemningen er rar. Om et par uker er alt fint igjen. Andre er sikre på at pandemien skal prege oss i lang tid. Vi blir på hybelen og vi drar hjem. Pressekonferanser daglig. Dette er jo litt spennende? Vi blir kjent med Espen, Bent og Camilla. Vi drar på hytta. Oi da, er ikke det lov? Vi drar hjem fra hytta. Vi blir introdusert til Zoom. Det tar ikke mange dager med nedstenging før vi alle bestemmer oss for å finne en ny hobby. Vi har plutselig fått overskudd til å pusle med 3000 brikker, male alle vegger, runde NRK nett-tv,  Netflix har vi rundet for lengst, strikke vår første sokk og bake surdeigsbrød. Og vi går på tur. Hele tiden.

April

Vi får ikke dra på hytta i påsken. Aprilsnarr? Men kvikklunsj og appelsin er det ingen som stopper oss fra å innta. Et raskt blikk på frisyrene våre avslører at frisørsalongene fortsatt er stengt. Vi er blitt gode på meteren. Ser man oss ovenfra, danner vi rare buer om hverandre, kruseduller med god avstand der vi går på ukas trettifjerde spasertur. Vi blir rammet av hosteskrekken. Flere opplever å sette en eplebit i halsen i all offentlighet og får lyst til å rope ut at det ikke er korona som er årsaken til munnlyden. Påsken er over og dagene på Zoom fortsetter. Kompetansen øker, nå er det flere av oss som klarer å endre bakgrunnen til en sandstrand og en fullsatt pub. Etterveksten får etterlengtet behandling. Klør det i halsen? Tja, det klør muligens litt hvis vi kjenner ekstra godt etter. Og luktesansen funker ikke når vi holder oss for nesa. Er kjedsomhet et symptom på korona?

Mai

17. mai. Is og pølser, bunad og fint tøy, bobler i glasset og bløtkake. Vi lever fortsatt i en pandemi. Vi går ikke i tog. Hipp hurra! Ja, vi elsker dette viruset, som det stiger frem.

Juni

Det er sommer og Zoomfri. Det er sol og deilige badetemperaturer. Norgesferie. Det er ikke dumt det? Oi, Lofoten er jo kult. Det er stille. Med munnbind på, kneler vi i åtte minutter og 46 sekunder. Espen, Bent og Camilla hvisker at vi fortsatt må passe på meteren. Noen av oss jobber på eldrehjem, og klarer ikke helt å slippe koronabrillene. Majoriteten koser seg derimot, og har byttet ut koronabrillene med solbriller. Det er pils. Og det er sommer. Korona, hva er det?

Juli

Vi reiser så og si ikke ut av Norge. Vi lever mer klimavennlig, uten å være klimabevisste. Noen griper derimot sjansen og stikker til Spania for spansk D-vitamin. Det nærmeste vi andre kommer Syden er Kristiansand. Spania blir rødt, og flyene får kappløp med tiden for å rekke tilbake til Gardermoen før karantenekravet inntreffer. Det går akkurat. Jordbær og is, men vi får ikke dra på festival. Det måtte en pandemi til for at øynene skulle åpnes for vårt vakre fedreland. Fjelltur og roadtrip. Vi bestiger Besseggen, står i kø opp Preikestolen og kjøper boller i Lom. 

August

Bergen ønsker oss velkommen, og velkommen hjem igjen. Vi er erfarne studenter og kliss nye. Vi mangler sosiale nettverk, vi kjenner noen og vi kjenner mange. Fadderuke og deilig vær. Bading på verftet og grilling i enhver park vi kommer over. Semesteret starter på Zoom. Hvordan får man venner der? Ops! Der glemte vi å mute. Vi kommer i nyhetsbildet. Studenter får skyld for smittespredning. Vi står med hevede hoder, i kø på teststasjonen. Det er heldigvis verre i hovedstaden, der har de grottefest. 

September

Det går mot mørkere tider. Det er høst. Bruken av munnbind øker og vi blir godt kjent med egen ånde. Maks antall i en husstand øker til 20 bare for en kort periode. Fest? Nei, nå er det bare lov med 10. Inn og ut av karantene. Inn og ut av break out rooms. Zoom er som «som» bare med en ekstra o og en z i stedet for s. Der har vi nivået på konsentrasjonen under en Zoom-forelesning, som vi forøvrig ser fra senga og slumrer med øyelokkene det første kvarteret, halvtimen, timen, dagen, måneden. Heldigvis har vi spennende ting å følge med på, sånn som Laila Bertheussen sine tusjer, fargetusjer og merketusjer, for å nevne noe. 

Oktober

Knask eller knep. Sprit eller korona. Det henger fortsatt regnbuetegninger i diverse vinduer med det fremtidige budskapet om at alt blir bra. Men når er det vi kan si at alt er bra? Vi er lei. Vi vil dra på fest. Vi vil være 200 stykker sammen på forelesning i et auditorium. Vi vil stå tett inntil andre vi ikke kjenner, på konsert i Hulen og på Kvarteret. Vi vil sitte tett i tett i en sliten sofa i et stygt kollektiv, fylt til randen av studenter fra alle hjørner av Bergen. Studentlivet er satt på pause. Alt vi vil er å trykke på play, men fjernkontrollen funker ikke. 

November

Det er i denne måneden NRK overrasker oss med lørdagsprogrammet vi alle rynker på nesa av i første øyekast, men som gir oss en syngende Trygve Slagsvold Vedum i et fugleskremselkostyme. Norge sender et nødlandslag til en fotballkamp mot Østerrike og vi får såvidt avklart hvem som vinner presidentvalget i USA. Vi bruker samme engangsmunnbind flere ganger, og håper ingen ser det. Hvor lang tid må det gå før unntakstilstand er blitt normaltilstand? 

Desember

Vaksine godkjent! Lys i tunnelen? Det er i alle fall lys overalt. Det er koselig i mørket. Store lysende hjerter henger rundt om på byggeplasser og høye bygg. Fløyen får også et hjerte. Det er stemning. Siste eksamener leveres over nettet og vi drar hjem til jul. Et par dager etter inntak av store mengder vegisterkaker, ribbe, grandiosa, risgrøt og pinnekjøtt, føler Svein Andresen seg som den første mannen på månen. Den første vaksinedosen i Norge siver inn i hans blodårer. En amputert nyttårsfeiring med vaksiner som eneste håp. Nå blir alt bra, tenker vi. 2020 er endelig over. 

Januar

Tulla! Vi stenger ned igjen. Godt nyttår da! Noen kommer seg tilbake til Bergen. Andre blir hjemme. Vi har en ting til felles, vi er alle på Zoom. Foreleseren ber oss ydmykt om å ta på kamera. Det er snø i Bergen. Det åpner litt og vi kan drikke pils på bar igjen, men da må vi huske å kjøpe med oss en toast eller en tomatsuppe. 

Februar

Det er åpenbart at noe er galt når juletreet fortsatt står midt på det lille lungegårdsvannet og ønsker oss en gledelig jul midt i februar. Det kan være et triks fra bystyret for å drive øynene våre bort fra det store teltet som står rett ved siden av. Dit kan vi dra for å  få pinner langt opp i nesa og dypt ned i ganen. Mutantene kommer og Bergen stenger ned igjen. Morsdag, valentinsdag og fastelavn konkurrerer om én enkelt søndag. Juletreet forsvinner til slutt og koronateltet på festplassen har nå alle sin fulle oppmerksomhet igjen. 

Mars

Vi er tilbake til start. Det er 365 dager siden Erna stirret oss i senk. Og hverdagen består fortsatt av restriksjoner, sprit og karantener. Vi kan takke pandemien for at vi flyr mindre, men der stopper takketalen. Koronaen vil én dag bli historie – bank i bordet – men vi er ikke der enda. I påvente av vaksine kan vi gruble på hva fremtiden vil bringe. Vi har muligheten til å sette strek, lage en ny normal og snu jordklodeskuta vår til riktig kurs. Gammel vane er vond å vende, men ikke supervond. Vi river at et plaster, au, og så lar vi såret gro med ny luft. Går vi en bedre Bergen, verden i møte? Vil det noen gang være mulig å drikke en pils ute igjen, uten å måtte drikke suppe samtidig? En ting er sikkert, korona eksisterer fortsatt og vil gjøre det en god stund til. Covidulerer.

LES OGSÅ: Når teppet ikke faller