Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LESERINNLEGG
Hvilken rusreform vil vi ha?
20.03.2021

War on drugs har ikke fungert. Det funket ikke for Richard Nixon eller Ronald Reagan, det har ikke fungert for Norge heller.

«Jeg tok meg en lainer på fest, kokain er ikke så farlig».

«Hun hadde med seg en joint, vi røykte den et stykke unna festen».

«Jeg kommer aldri til å prøve heroin».

Dette er setninger vi hører, har sagt og andre har hørt, som en del av ulike miljøer i dagens Norge. Ikke er de så uvanlige heller.

 

Mange prøver, få fortsetter

Mange av ungdommene våre og våre voksne har prøvd ulovlig rus, eller drukket alkohol før fylte 18 år. Mange har prøvd hasj eller kjenner noen som har prøvd det. Det er få som fortsetter å bruke det.

Rusreformen har to aspekter ved seg.

Den ene handler om disse. Ungdommene våre, de unge voksne – folk som liker å ta seg en blås.

Det er ulovlig i dag, du kan få bot, rulleblad eller samfunnsstraff.

Avkriminalisering av mindre brukerdoser handler ikke om økt rusforbruk. Det handler om å gi ungdommer og folk generelt, et sted å gå når rusen tar overhånd, når man er redd for at man er på dypere vann enn man selv klarer å svømme i.

 Det er ingen som vil bli rusmisbrukere, det er en flukt fra tilværelsen.

Det samme gjelder alkoholikere.

Det vil være like ulovlig å drive med storsalg av rus.

Dersom en 16-åring blir tatt i å røyke hasj i dag, kan hun eller han risikere en prikk på rullebladet, og med det, fratatte muligheter for å bli enkelte ting i livet.

Når vi er unge, er vi ekstra nysgjerrige og åpne for nye impulser.

Det hender at vi, eller en av våre, havner i et miljø hvor rusbruk er mindre problematisk. Foreldre vil fortelle at det er galt – skolen og hjelpetjenester vil ofte si det samme.

Javel, hvis man da har gjort noe galt som ung – man føler seg trygg på det i miljøet hvor rus er akseptert, men er redd for hvordan andre vil reagere. Kanskje har man fått negative reaksjoner i utgangspunktet, men prøvd det likevel – hvor skal man snu seg?

 

Straff har fungert dårlig

Poenget med rusreformen er å fjerne stigmatiseringen av bruk av rus.

Alkohol er også et rusmiddel, men alkoholikere får ofte hjelp – fordi denne rusen er lovlig. 

Her kommer vi til det andre aspektet ved rusreformen.

Folk blir ikke rusmisbrukere fordi «hasj er digg». Det å ruse seg overdådig daglig handler om utenforskap. Det utenforskapet begynte før første inntak av rusen, kanskje etter; «rus er galt, skjerp deg».

 Alkohol er akseptert som en del av kulturen.

 Når mennesker beveger seg over til tyngre stoffer eller hyppigere bruk, er ikke dette tilfeldig, det er en videre flukt fra tilværelsen.

 Rusreformen er en sosialreform. Straff av ungdommer eller syke folk fører ikke til noe godt, den vonde spiralen fortsetter bare. Systemet vi har i dag er et bevis på det.

Vi har ungdommer som tar livet av seg fordi de ikke tålte å være utenfor fellesskapet, det største av dem alle; samfunnet. Ungdommen kunne ikke lenger bli det de ville.

 I Norge er vi rause med hverandre. Vi stiller opp for naboen og vi jobber hardt for å få ting til. Hvorfor kan ikke dette også gjelde for folk som har et rusproblem?

Det å straffe folk for å ha en avhengighet er politikk og et menneskesyn vi må legge igjen i det forrige tiåret.

 Det fungerte ikke for Richard Nixon eller Ronald Reagan, det har ikke fungert for Norge heller. 

Spørsmålet er ikke om vi skal gjennomføre en rusreform i Norge, spørsmålet er; hvilken rusreform vil vi ha?

 

LES OGSÅ: Formelle uklarheter

LESERINNLEGG
Hvilken rusreform vil vi ha?

War on drugs har ikke fungert. Det funket ikke for Richard Nixon eller Ronald Reagan, det har ikke fungert for Norge heller.

«Jeg tok meg en lainer på fest, kokain er ikke så farlig».

«Hun hadde med seg en joint, vi røykte den et stykke unna festen».

«Jeg kommer aldri til å prøve heroin».

Dette er setninger vi hører, har sagt og andre har hørt, som en del av ulike miljøer i dagens Norge. Ikke er de så uvanlige heller.

 

Mange prøver, få fortsetter

Mange av ungdommene våre og våre voksne har prøvd ulovlig rus, eller drukket alkohol før fylte 18 år. Mange har prøvd hasj eller kjenner noen som har prøvd det. Det er få som fortsetter å bruke det.

Rusreformen har to aspekter ved seg.

Den ene handler om disse. Ungdommene våre, de unge voksne – folk som liker å ta seg en blås.

Det er ulovlig i dag, du kan få bot, rulleblad eller samfunnsstraff.

Avkriminalisering av mindre brukerdoser handler ikke om økt rusforbruk. Det handler om å gi ungdommer og folk generelt, et sted å gå når rusen tar overhånd, når man er redd for at man er på dypere vann enn man selv klarer å svømme i.

 Det er ingen som vil bli rusmisbrukere, det er en flukt fra tilværelsen.

Det samme gjelder alkoholikere.

Det vil være like ulovlig å drive med storsalg av rus.

Dersom en 16-åring blir tatt i å røyke hasj i dag, kan hun eller han risikere en prikk på rullebladet, og med det, fratatte muligheter for å bli enkelte ting i livet.

Når vi er unge, er vi ekstra nysgjerrige og åpne for nye impulser.

Det hender at vi, eller en av våre, havner i et miljø hvor rusbruk er mindre problematisk. Foreldre vil fortelle at det er galt – skolen og hjelpetjenester vil ofte si det samme.

Javel, hvis man da har gjort noe galt som ung – man føler seg trygg på det i miljøet hvor rus er akseptert, men er redd for hvordan andre vil reagere. Kanskje har man fått negative reaksjoner i utgangspunktet, men prøvd det likevel – hvor skal man snu seg?

 

Straff har fungert dårlig

Poenget med rusreformen er å fjerne stigmatiseringen av bruk av rus.

Alkohol er også et rusmiddel, men alkoholikere får ofte hjelp – fordi denne rusen er lovlig. 

Her kommer vi til det andre aspektet ved rusreformen.

Folk blir ikke rusmisbrukere fordi «hasj er digg». Det å ruse seg overdådig daglig handler om utenforskap. Det utenforskapet begynte før første inntak av rusen, kanskje etter; «rus er galt, skjerp deg».

 Alkohol er akseptert som en del av kulturen.

 Når mennesker beveger seg over til tyngre stoffer eller hyppigere bruk, er ikke dette tilfeldig, det er en videre flukt fra tilværelsen.

 Rusreformen er en sosialreform. Straff av ungdommer eller syke folk fører ikke til noe godt, den vonde spiralen fortsetter bare. Systemet vi har i dag er et bevis på det.

Vi har ungdommer som tar livet av seg fordi de ikke tålte å være utenfor fellesskapet, det største av dem alle; samfunnet. Ungdommen kunne ikke lenger bli det de ville.

 I Norge er vi rause med hverandre. Vi stiller opp for naboen og vi jobber hardt for å få ting til. Hvorfor kan ikke dette også gjelde for folk som har et rusproblem?

Det å straffe folk for å ha en avhengighet er politikk og et menneskesyn vi må legge igjen i det forrige tiåret.

 Det fungerte ikke for Richard Nixon eller Ronald Reagan, det har ikke fungert for Norge heller. 

Spørsmålet er ikke om vi skal gjennomføre en rusreform i Norge, spørsmålet er; hvilken rusreform vil vi ha?

 

LES OGSÅ: Formelle uklarheter

Neste artikkel
Kan dere høre meg?