Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
23.03.2021
KULTURSTOFF
Virtuelle rytmer og bass i gatene

Hvorvidt Borealis sine toner ville klinge i år, var alt annet enn sikkert. Festivalen gikk mot alle odds av stabelen forrige uke, dog i ny drakt.

Ballonger og bannere smykket i Borealislogoen møter meg i det jeg inntar Åsane kulturhus. Det er første gang. Første gang på et langt og kulturløst år at jeg skal innta et konsertlokale. Høre livemusikk og bassen dunke i hjerte. 

Ikke noe virus kan sette stopper for Bergens eksperimentelle musikkfestival, denne gangen er den å oppleve både gjennom skjermen og fysisk. 

 

Eplejuice og messingfest  

Spenning ligger i luften, men vi trår forsiktig. Jeg hører en festivaldeltaker si: «Dette er første gangen det føles som om det er for mange mennesker på Borealis. Hvem skulle tro det?» Jeg teller rundt 60 deltakere. Det er mange i disse tider. Men Åsane kulturhus er stort og malingen fersk. Alle virker som små planeter i et arkitektonisk solsystem. Jeg føler meg liten i det store rommet, med de mange, få menneskene. 

Åpningskonserten går under navnet Safe&Weird. En tittel som beskriver festivalen så vel som det siste året godt. Desinfiserende, munnbind og resten av covid starterpacken ligger strødd rundt lokalet. 

Sjøforsvarets musikkorps.

Uniformkledde mennesker i alle aldre inntar scenen. Lyset senkes, og tonene fra Sjøforsvarets musikkorps treffer oss. Lyden av messinginstrumenter og store trommer får kroppen til å vibrere. Ingen telefoner filmer. Skjermer har vi stirret nok på resten av covidåret. En solist tar scenen og smiler. Oboen lyder nesten som en lys, dansende fugl, i et ellers intenst lydbilde. Personlig har jeg fått korps-hat inn med morsmelken. Men dette er ikke loppemarkedlåter. Lydene skaper bilder i hodet og kribling i magen. Å se og høre musikk så nært er noe annet en høyttaler på rommet, noe annet enn livestreams fra verdens største konserthaller. Det er til å ta og føle på. En nærhet vi alle har savnet, musikerne inkludert. 

I pausen serveres eplejuice som velkomstdrikk, en liten påminnelse om verden utenfor. Noen vill feststemning er det ikke. Kanskje vi har glemt litt hvordan vi leker oss. Rake i ryggen tar vi u-svinger om hverandre med pizza og eplejuice i hendene. Det eneste som mangler er en runde med fisking etter godteposer og gavelek. 

 

Sterkt og pikselert 

Rundt om i lokalet er det plassert projektorer som viser verker fra de som ikke kan være fysisk til stede. En komisk variant av Et dukkehjem med referanser til Trump og #Metoo får meg til å le, men spiller på lette humoranslag. Latteren min høres godt i det store biblioteket, da alle prater på et lydnivå som passer i en bisettelse. Hva skal man si? Stemningen har vel nådd covidtoppen. 

Kvelden avsluttes i en krysning mellom det virtuelle og det fysiske. Sarah Hennies verk Contralto er spilt inn i videoformat i California, mens musikerne er innhentet lokalt. Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis, forteller at det er første gangen det vises og at Hennies så gjerne skulle vært tilstede. Å stirre på ansikter på skjerm er ikke noe nytt i alles zoom tilværelse, men innholdet er sterkt. Der det tematiserer forholdet mellom stemme og identitet. Transkvinnene i videoen er sårbare og bryter fort med møteromsassosiasjonen. Det er tross alt slik vi har nærmet oss våre kjære det siste året, i pikselert form. 

Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis.

Orps møter Berghain

Det elektriske Korps inntar festivalen på flere av festivaldagene, med fargespekterede trommemaskiner og gule refleksvester. Stoff får være med på lørdagens korpsøvelse i nykirken.

I et hus som ellers fylles av tradisjonelle salmer og barnekor lyder nå tung bass, synth og finurlige lyder. Workshopen går under navnet “spill med hjertet til livets dans”. Og deltakerne gjør akkurat det. Med regnponsjo marsjerer det elektroniske improv korpset ut i gaten. Deltakerne er i alle aldre og med varierende musikalsk talent. Lydene som fyller gatene i Nordnes er til tider kaotiske og øyenbryn reiser seg over medisinske munnbind hvor enn gruppen går. Det hele har en anarkistisk, barnslig tone over seg. Og det er herlig. Nordnessbeboere derimot er kanskje glade trommemaskinene har tatt turen tilbake til Østlandet.

 

Svarte firkanter og svarte munnbind 

Lørdag kveld inntar Borealis festivalen Bergen Kjøtt sine industrielle lokaler. De er som skapt for svette, harde beats og tunge stoffer. Denne lørdagskvelden har de en ro over seg. Skal man øke promillen må man kjøpe vegansk suppe. Bonusen er at den også er glutenfri.

Vi sprites rolig inn til konsertrommet, der stolene står teipet inn i små firkanter. En ambisiøs deltaker flytter stolen noen centimeter nærmere scenen, og får streng beskjed om at stolene ikke må rikke seg utenfor firkanten. Å bevege kroppen til rytmene er uaktuelt. Det er kanskje like greit. Dans til eksperimentell musikk kan gå dårlig. Munnbindene er derimot svarte, litt Berghain stemning skal det være. 

En videoansvarlig kommer bort og ber meg om å ikke hoye med armene under konserten. Det hadde jeg ingen planer om heller. Men der jeg sitter rett foran kamera som viser live blir jeg bevisst på kroppen og sitter som fryst fast. 

Lydkunstneren Laura Ortman, som tidligere har spilt live på festivalen, har denne gangen måttet dele sine kunster gjennom skjermen. En filmet konsert, laget spesielt for festivalen, viser fiolinmusikk som jeg aldri før har hørt det. Lyden og bildet er sterkt og livestream -søvnigheten treffer meg ikke. Ved avsluttet konsert tar Peter Meanwell igjen scenen med Ortman i hånden. Applausen fra den lille gruppen i rommet reiser den lange veien til Brooklyn i USA, men med små tekniske problemer. Kontakten henger et par minutter etter og vi har en oppstykket, delvis forvirret, dialog med artisten. 

 

Flyvende reddiker over Hansabryggen

Deretter tar tre unge improvisatører scenen for et live show. Vilde Sandve Alnæs, Henrik Munkeby Nørstebø og Christian Meaas Svendsen nyter åpenbart den etterlengtede konserten med publikum. Fiolinen, celloen og trombonen finner på mye rart. Det er ikke så deilig å høre på, men det er trolig heller ikke poenget. Applausen fra de rundt 20-25 menneskene i rommet er matt, flere prøver desperat å få opp lydnivået. Musikernes kunster er tross alt etterlengtede.

Alnæs/Nørstebø/Meaas Svendsen Trio.

Den siste til å ta scenen er ikke et menneske, men heller en programvare, som selv spiller live. 3D renderings, foto og musikk føres sammen i et fusion av natur, menneske og teknologi. Mannen som står bak programvaren TCFX, kunstner Lars Holdhus trykker på en knapp og vet selv ikke hva datamaskinen vil finne på. En av scenene som dukker opp er flyvende reddiker og enorme sopp som faller fra himmelen over Hansabryggen. 

Peter Meanwell tar igjen scenen, og mimrer tilbake til hvordan lørdagen på festivalen egentlig er. Vanligvis avslutter vi kvelden med en svett teknofest til de tidlige timene, men slik kan det ikke bli i år, sier han litt mutt. 

Vi skal derimot ikke gå tomhendt hjem, legger han til. På vei ut i nattemørket får vi et ark med en QR-kode. Om det ikke kan bli fest, får vi ta dansen på veien hjem. 

Med teknosett kuratert av 700 Bliss fra London på øreklokkene går jeg med tunge skritt i motvind langs havneveien. Jeg er smiler, men det føles som at desserten mangler. Som om jeg bare har fått smake en liten bit. 

Fy søren så mye jeg gleder meg til igjen å la kroppen føle den tunge bassen, rytmen av fremmede rundt meg og en kald øl i de tidlige timene. 

Enn så lenge nyter jeg bassen på øret, mens jeg går den litt lange veien hjem, alene.

 

LES OGSÅ: 5 år i Jungelen

KULTURSTOFF
Virtuelle rytmer og bass i gatene

Hvorvidt Borealis sine toner ville klinge i år, var alt annet enn sikkert. Festivalen gikk mot alle odds av stabelen forrige uke, dog i ny drakt.

Ballonger og bannere smykket i Borealislogoen møter meg i det jeg inntar Åsane kulturhus. Det er første gang. Første gang på et langt og kulturløst år at jeg skal innta et konsertlokale. Høre livemusikk og bassen dunke i hjerte. 

Ikke noe virus kan sette stopper for Bergens eksperimentelle musikkfestival, denne gangen er den å oppleve både gjennom skjermen og fysisk. 

 

Eplejuice og messingfest  

Spenning ligger i luften, men vi trår forsiktig. Jeg hører en festivaldeltaker si: «Dette er første gangen det føles som om det er for mange mennesker på Borealis. Hvem skulle tro det?» Jeg teller rundt 60 deltakere. Det er mange i disse tider. Men Åsane kulturhus er stort og malingen fersk. Alle virker som små planeter i et arkitektonisk solsystem. Jeg føler meg liten i det store rommet, med de mange, få menneskene. 

Åpningskonserten går under navnet Safe&Weird. En tittel som beskriver festivalen så vel som det siste året godt. Desinfiserende, munnbind og resten av covid starterpacken ligger strødd rundt lokalet. 

Sjøforsvarets musikkorps.

Uniformkledde mennesker i alle aldre inntar scenen. Lyset senkes, og tonene fra Sjøforsvarets musikkorps treffer oss. Lyden av messinginstrumenter og store trommer får kroppen til å vibrere. Ingen telefoner filmer. Skjermer har vi stirret nok på resten av covidåret. En solist tar scenen og smiler. Oboen lyder nesten som en lys, dansende fugl, i et ellers intenst lydbilde. Personlig har jeg fått korps-hat inn med morsmelken. Men dette er ikke loppemarkedlåter. Lydene skaper bilder i hodet og kribling i magen. Å se og høre musikk så nært er noe annet en høyttaler på rommet, noe annet enn livestreams fra verdens største konserthaller. Det er til å ta og føle på. En nærhet vi alle har savnet, musikerne inkludert. 

I pausen serveres eplejuice som velkomstdrikk, en liten påminnelse om verden utenfor. Noen vill feststemning er det ikke. Kanskje vi har glemt litt hvordan vi leker oss. Rake i ryggen tar vi u-svinger om hverandre med pizza og eplejuice i hendene. Det eneste som mangler er en runde med fisking etter godteposer og gavelek. 

 

Sterkt og pikselert 

Rundt om i lokalet er det plassert projektorer som viser verker fra de som ikke kan være fysisk til stede. En komisk variant av Et dukkehjem med referanser til Trump og #Metoo får meg til å le, men spiller på lette humoranslag. Latteren min høres godt i det store biblioteket, da alle prater på et lydnivå som passer i en bisettelse. Hva skal man si? Stemningen har vel nådd covidtoppen. 

Kvelden avsluttes i en krysning mellom det virtuelle og det fysiske. Sarah Hennies verk Contralto er spilt inn i videoformat i California, mens musikerne er innhentet lokalt. Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis, forteller at det er første gangen det vises og at Hennies så gjerne skulle vært tilstede. Å stirre på ansikter på skjerm er ikke noe nytt i alles zoom tilværelse, men innholdet er sterkt. Der det tematiserer forholdet mellom stemme og identitet. Transkvinnene i videoen er sårbare og bryter fort med møteromsassosiasjonen. Det er tross alt slik vi har nærmet oss våre kjære det siste året, i pikselert form. 

Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis.

Orps møter Berghain

Det elektriske Korps inntar festivalen på flere av festivaldagene, med fargespekterede trommemaskiner og gule refleksvester. Stoff får være med på lørdagens korpsøvelse i nykirken.

I et hus som ellers fylles av tradisjonelle salmer og barnekor lyder nå tung bass, synth og finurlige lyder. Workshopen går under navnet “spill med hjertet til livets dans”. Og deltakerne gjør akkurat det. Med regnponsjo marsjerer det elektroniske improv korpset ut i gaten. Deltakerne er i alle aldre og med varierende musikalsk talent. Lydene som fyller gatene i Nordnes er til tider kaotiske og øyenbryn reiser seg over medisinske munnbind hvor enn gruppen går. Det hele har en anarkistisk, barnslig tone over seg. Og det er herlig. Nordnessbeboere derimot er kanskje glade trommemaskinene har tatt turen tilbake til Østlandet.

 

Svarte firkanter og svarte munnbind 

Lørdag kveld inntar Borealis festivalen Bergen Kjøtt sine industrielle lokaler. De er som skapt for svette, harde beats og tunge stoffer. Denne lørdagskvelden har de en ro over seg. Skal man øke promillen må man kjøpe vegansk suppe. Bonusen er at den også er glutenfri.

Vi sprites rolig inn til konsertrommet, der stolene står teipet inn i små firkanter. En ambisiøs deltaker flytter stolen noen centimeter nærmere scenen, og får streng beskjed om at stolene ikke må rikke seg utenfor firkanten. Å bevege kroppen til rytmene er uaktuelt. Det er kanskje like greit. Dans til eksperimentell musikk kan gå dårlig. Munnbindene er derimot svarte, litt Berghain stemning skal det være. 

En videoansvarlig kommer bort og ber meg om å ikke hoye med armene under konserten. Det hadde jeg ingen planer om heller. Men der jeg sitter rett foran kamera som viser live blir jeg bevisst på kroppen og sitter som fryst fast. 

Lydkunstneren Laura Ortman, som tidligere har spilt live på festivalen, har denne gangen måttet dele sine kunster gjennom skjermen. En filmet konsert, laget spesielt for festivalen, viser fiolinmusikk som jeg aldri før har hørt det. Lyden og bildet er sterkt og livestream -søvnigheten treffer meg ikke. Ved avsluttet konsert tar Peter Meanwell igjen scenen med Ortman i hånden. Applausen fra den lille gruppen i rommet reiser den lange veien til Brooklyn i USA, men med små tekniske problemer. Kontakten henger et par minutter etter og vi har en oppstykket, delvis forvirret, dialog med artisten. 

 

Flyvende reddiker over Hansabryggen

Deretter tar tre unge improvisatører scenen for et live show. Vilde Sandve Alnæs, Henrik Munkeby Nørstebø og Christian Meaas Svendsen nyter åpenbart den etterlengtede konserten med publikum. Fiolinen, celloen og trombonen finner på mye rart. Det er ikke så deilig å høre på, men det er trolig heller ikke poenget. Applausen fra de rundt 20-25 menneskene i rommet er matt, flere prøver desperat å få opp lydnivået. Musikernes kunster er tross alt etterlengtede.

Alnæs/Nørstebø/Meaas Svendsen Trio.

Den siste til å ta scenen er ikke et menneske, men heller en programvare, som selv spiller live. 3D renderings, foto og musikk føres sammen i et fusion av natur, menneske og teknologi. Mannen som står bak programvaren TCFX, kunstner Lars Holdhus trykker på en knapp og vet selv ikke hva datamaskinen vil finne på. En av scenene som dukker opp er flyvende reddiker og enorme sopp som faller fra himmelen over Hansabryggen. 

Peter Meanwell tar igjen scenen, og mimrer tilbake til hvordan lørdagen på festivalen egentlig er. Vanligvis avslutter vi kvelden med en svett teknofest til de tidlige timene, men slik kan det ikke bli i år, sier han litt mutt. 

Vi skal derimot ikke gå tomhendt hjem, legger han til. På vei ut i nattemørket får vi et ark med en QR-kode. Om det ikke kan bli fest, får vi ta dansen på veien hjem. 

Med teknosett kuratert av 700 Bliss fra London på øreklokkene går jeg med tunge skritt i motvind langs havneveien. Jeg er smiler, men det føles som at desserten mangler. Som om jeg bare har fått smake en liten bit. 

Fy søren så mye jeg gleder meg til igjen å la kroppen føle den tunge bassen, rytmen av fremmede rundt meg og en kald øl i de tidlige timene. 

Enn så lenge nyter jeg bassen på øret, mens jeg går den litt lange veien hjem, alene.

 

LES OGSÅ: 5 år i Jungelen

Neste artikkel
Det uknuste glasstaket