Helt siden juleferien har du levd i en slags symbiose med resten av kollektivet. Dere så en beklagelig og lei Bent Høie enda en gang si ordene alle fryktet: alt stenger ned igjen. I det øyeblikket skjønte dere at om man skal komme seg gjennom dette uten (1) å få corona, eller (2) å flytte ut, så må ekstremt lokale tiltak implementeres. Og akkurat som klovnefisker og sjøanemoner, har dere lært dere å leve i symbiose. 

En moderne familie?

Høstsemesterets sjenerte og ikke minst høflige oppførsel er et vagt minne, for nå er alt innafor. Litt som TIX i MGP (og MGP generelt), har tilværelsen vært rar, men samtidig fin. Når man bruker så mye tid sammen, begynner man etter hvert å påvirke hverandre. Sakte, men sikkert kryper vanene til den energiske Bryne-jenta over på resten av gjengen. Om hun skal ha Funkychallenge i stua, da skal alle ha Funkychallenge i stua. Og om én har Harry Potter-maraton, ja, da har alle Harry Potter-maraton. Våger du å legge en skål med popcorn på bordet må du bare innse at den nå har blitt felles.

For et halvt år siden var du nervøs for å spille for høy musikk i dusjen. Nå er det slik at hver gang du nynner «say my name, say my name», så er det uten tvil noen som svarer med «when no one is around you, say baby I love you». Man blir ikke særlig mer komfortabel enn det. 

 Dere har skapt en liten boble, et felleskap, rett og slett en liten familie. En familie som spiser taco sammen på fredager, og leker drikkeleker sammen i helgene. Dere startet ut med jeg-har-aldri, men den leken mister fort effekt når alle vet alt om hverandre. Videre ble dere oppgradert til en drikkelek tilknyttet Mesternes Mester, derav oppkalt Mesternes Drikkemester. Den går ut på å ta x antall slurker hver gang noe typisk i serien skjer: «3 slurker hver gang noen synes det er vanskelig å velge hvem å ta med seg i natt-test» og «5 slurker hver gang noen tar bomba i bassenget» var klassikere. Men Mesternes Mester er over for i år og ut av respekt for Mesternes Drikkemester har dere valgt å vente noen uker før neste oppgradering. 

 Solen skinner og endelig begynner verden å se gjenkjennbar ut igjen. Lesesaler har vært åpne (og takk gud for det), så noen fjes har vært å se, men det er først i løpet av de siste dagene at du har sett flere enn ti folk ute samtidig. Dessverre har ditt symbiotiske liv i kollektivet preget deg på en måte du helst skulle unngått. Viben din, per dags dato, matcher en blanding av en plante-entusiast, gamer og bestemor. Rommet ditt er blitt en jungel samt en ventestasjon for oppvaskmaskinen. Stilen din har blitt en forlengelse av dyna; det vil si, alt som er varmt og kosete er bra. Men barer er åpne igjen, og om du skal greie å bryte deg ut av din komfortable lille boble så må det skje snart!

I’m coming out

Til tross for at du gleder deg til å møte venner utenfor kollektivet, aner du ikke hvordan du skal oppføre deg blant folk lenger. Hvis det er én folkegruppe i verden som ikke trengte øvelse i hvordan å være mindre sosiale, så er det nordmenn. Sosial distansering kunne godt blitt kalt  friluftsliv fordi det er et konsept som har dype røtter i vår kultur. 

For første gang på flere måneder skal du på bar. Du er nervøs, men spent. Det føles som om du skal på date med det studentlivet du ble lovet, endelig. Du elsker ditt lille symbiose-kollektiv fra bunnen av ditt hjerte, men det å dra på bar med folk du ikke deler samme do med er nærmest et adrenalin-kick. 

Dere har planlagt å møtes et sted med billig øl og tomatsuppe (en setning du ikke hadde forstått for et år siden) og du storgleder deg. Etter en lang dag med seminar og forelesninger fra hjemmekontor, lukker du Macen, går ut døra og trykker play på Spotify: Diana Ross sin «I’m Coming Out».  

I det du kommer inn i baren får du øyekontakt med bartenderen, som ser på deg med et overrasket, om ikke forbauset, blikk. Du vet du ikke har på sminke eller har børstet håret, men det er 2021 for guds skyld. Ingen greier å leve opp til de skyhøye, uoppnåelige skjønnhets-standardene i dagens samfunn. Let a girl live. 

Du kvinner deg opp, bryter øyekontakt med dømmende-Daniel og går lenger inn for å finne vennene dine. Til din overraskelse, har de akkurat det samme, forbausede blikket når de ser deg. 

«Spiller ingen rolle» tenker du. Du er her. Du er ute av din kollektiv-symbiose. Du har greid det! I samme øyeblikk ser vennen din deg dypt inn i øynene og sier:

«Du har på deg pysj.»

Du ser ned. Det er sant. Du glimter refleksjonen din i vinduet, og det er så sant. Du, i 20-årene, som har flyttet hjemmefra og betaler skatt, har på deg pysj på bar. Akkurat i dette tilfellet går det kanskje an å påstå at skjønnhets-standardene faktisk var oppnåelige og at du rett og slett ikke har klart å nå de. 

Seende ut som et norsk troll, tar du din første pils ute på lenge. Bobla dere har skapt i kollektivet har ikke sprukket helt enda.

Du er stolt, om ikke ydmyket, for å ha kommet deg ut av leiligheten. På veien hjem hører du fugler kvitre, og til tross for flere nederlag denne kvelden, er du positiv til fremtiden. Dette er bare ett av mange bar-besøk, og det blir nok en morsom historie om noen uker, tenker du. Dere har allerede lagd en plan om å møtes igjen – denne gangen uten pysj. 

I det du kommer inn døra til kollektivet, og er i ferd med å fortelle alle hvordan det er der ute i den virkelige verden, får du en melding fra hun du satt ved siden av på baren.

«Hater å komme med dårlige nyheter, men jeg fikk nettopp vite at roomien min testa positivt. Sorry.» 

Da var det bare å krype tilbake inn i symbiosen, pysjen er jo allerede på. 

Faen.

LES OGSÅ: Det gylne snitt?