Med all radbrekking av Ibsen for å gjøre ham aktuell, kan man spørre seg om vi trenger enda en moderne tolkning av Et dukkehjem. Ifølge Stefan Larsson, teatersjef på DNS, gjør vi det. For, som han skriver i programmet: “Klassikere overlever fordi vi fortolker, om igjen og om igjen”. I denne versjonen skal vi møte Et dukkehjem som stiller de samme spørsmålene, og vekker de samme følelsene, men i vår tid. Er man fri? Er man autentisk med sine nærmeste?  

Stilrent og tegneserieaktig 

Det er lite som minner om originalen fra 1879 i Teaterkjelleren denne kvelden. Over en glassvegg flimrer bokstavene til tittelen som i en datakode. Messende, elektriske og dunkende lyder fyller salen, og skaper en intens tilstedeværelse og altomfattende fokus på stykket. Selve scenen er delt fra publikum med en lang kjøkkenbenk i hvitt. Bak kjøkkenet står glassveggen, og bak der igjen et hvitt treningsrom. Vi skimter noen dusjer. Det hele oppfattes klinisk rent og sterilt, nesten marerittaktig. Den hvite bakgrunnen, sammen med skuespillernes sorte linser, futuristiske klær og manga-inspirerte stil, minner om en virtuell virkelighet og spillverden. Surrealismen er ikke ulik den man kunne se i stykket Underlandet som gikk på DNS i 2016. Stemningen, lyset, musikken og fargene minner i tillegg sterkt om stykket De Urolige. Jenny André, som bidro til sistnevnte, er også ansvarlig for scenografi, lys, kostyme og sminke i Et dukkehjem, og scenen bærer tydelig preg av hennes karakteristiske stil. 

Moderne språk

Vi er allerede advart mot at det skal være lite igjen av Ibsens opprinnelige tekst. Det er knapt noen originale replikker igjen, men i motsetning til alle andre moderniseringer av Ibsen-stykker jeg har sett, virker ikke denne endringen forstyrrende eller påtatt. Jeg tar det som et godt tegn at ingen av skoleungdommene som er på klassevisning denne kvelden ler. Noen ganger blir det kanskje litt for mye av det gode, som når noen roper «bæsj» som banneord eller på kav østlandsk skriker «asshole». Likevel er det stort sett naturlig dialog, som hele tiden følger utviklingen av stykkets stemning. Dialogen understreker essensen i stykket og tar bort forstyrrende elementer. Man slipper å forholde seg til små detaljer eller arkaisk språk, men går rett til kjernen av hva som sies og hva som føles. 

Reduserte karakterer

Karakterene i stykket har også gjennomgått endringer. Utenom Nora, er alle karakterene holdt minimalistiske og i stor grad anonyme. Ingen av dem har noe navn, men refereres til etter hvilken funksjon de har for Nora. Noras ektefelle, som i denne versjonen er en kvinne, refereres til som Partner. Noras venninne Kristine Linde heter bare Venninnen, dr. Rank er Venn og sakfører Krogstad er Uvenn. Dette er et snedig grep. Når karakterene er strippet ned til essensen til det de er for Nora, understreker det Noras fortvilte situasjon. Hun er helt «lost», som hun selv sier. Verden er blitt svart-hvitt, med Venn og Uvenn, og hun virker desperat etter å finne noe mer i livet enn dette. Siden stykket utelukkende kretser om Nora og hennes situasjon, er det uinteressant å gå inn på de andre karakterene. I stedet får vi plass og tid til å utforske Noras indre. Vi står i sentrum av hennes kvaler, konflikter og spørsmål. 

Alle karakterene, også Nora, har svarte linser og bærer mer eller mindre kjønnsnøytrale klær. Særlig de svarte linsene er svært virkningsfulle. Det blir ekstra tydelig hvor karakterene fester blikket, samtidig som de andre blir de tomme og fremmede menneskene Nora ser dem som. Selv om klærne er utradisjonelle og futuristiske, gir de virkningsfulle hint om karakterene. Den oppfarende, kontrollerende og aggressive Partner er kledd i bokseklær. Uvenn har revner i klærne: Han er den falne, som har tydd til kriminalitet og som er ute av det gode selskap. Nora har også hull i klærne, som en speiling av Uvenns kriminelle valg. Venn, som elsker Nora, er den som er mest flytende i kjønn, og går i skjørt og høye hæler. Han passer ikke helt inn, samtidig som usikkerheten i klærne speiler usikkerheten i hans forhold til Nora. Venninnen som kommer utenfra, er kledd i mer hverdagslige klær, og har brunt hår med pannelugg. Hun er normaliteten. Siden klær så tydelig er knyttet til identitet, blir det ekstra virkningsfullt når Nora skal gå, og ikler seg jeans og hvit t-skjorte og joggesko. Hun trer ut av det nesten marerittaktige kalde og kliniske, og inn i den faktiske verden. 

De fem på scenen har godt samspill og passer karakterene de skal spille. Kristi-Helene J. Engeberg er helt strålende som Nora. Hun er naturlig og overbevisende i sin fortvilelse. Sammen med Reny Gassand Folgerø, som spiller Partner, skaper de to et troverdig par. Folgerø er absolutt god og passer rollen som aggressiv og selvsikker. Likevel kan hun til tider ta litt for hardt i, særlig når hun noen ganger blir sint på grensen til en komisk Basil Fawlty-måte, eller der hun i en fyllescene ler sammenhengende i nesten fem minutter. I rollen som Uvenn er Pål Rønning veldig passende. Han passer til å spille den litt ekle og manipulative skurken. Han gir Engeberg spillerom og motstand. Venn, spilt av Knut Erik Engemoen og Venninne, spilt av Idun Vik, støtter opp om Engeberg på samme måte. Men også samspillet mellom de to er godt. Dette kommer ekstra godt frem mot slutten, hvor det blir klart at de har en fortid, og kanskje en fremtid, sammen. 

Hva er igjen av Ibsen? 

I denne versjonen av Et dukkehjem har man bevart stemningen fra den originale oppsetningen. At Nora vil skilles, eller at hun velger bort sine barn for å finne seg selv som menneske, er ikke lenger nok. I denne versjonen er Nora en slags trofékone, som er glad i penger og holder ut med en partner som ikke ser hennes personlighet. Hun spiser marshmellows og blir kritisert for å ikke trene. Det er ikke forstyrrende at elementene er endret, det er tvert imot klargjørende. Man henger seg ikke opp i navn eller identiteter. Dette er Noras blikk og Noras virkelighet som skildres. Hun er inne i sitt eget hode, hun oppfatter verden som svart og hvit. Essensen i Ibsens original er fremdeles tilstede: Fortvilelsen til Nora er stigende – ikke fordi hun venter på at Partneren skal få vite om pengene, men fordi hun føler seg fortapt i livet, kjærligheten og eksistensen. Når stykket avsluttes med at lyset slukkes, er det som å slå av spillet. Et veldig virkningsfullt grep. 

Når det er sagt, kan man spørre seg om hvor minneverdig denne oppsetningen er. For selv om dette er en veldig god nytolkning av Ibsen, treffer den ikke på den måten som produksjonen har tenkt. Endringen og moderniseringen gjør ikke at man i større grad blir truffet av Et dukkehjem. Tolkningen tilføyer ikke egentlig noe nytt, utenom å på vellykket vis ha flyttet stykket inn i moderne tid. Dette er ikke en forestilling man blir gående og tenke på etter å ha gått ut av salen.

LES OGSÅ: Dekadanse og dobbelthet