Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen: Smitteslaget på Høyden
26.03.2021

Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk.

Dag 367. Oppdrag: Navigere seg trygt frem fra plass A: Hjem til B: Lesesal. Potensielle farer: 420 000 innbyggere. 

Det er en ulmende stemning i sentrum, tilnærmet folketomt og malt i Braatens farger. Til tross for høretelefonenes varmende selskap, presterer vinden å lirke seg uinvitert inn og hviske meg i øret. Vinternettene er ikke over, sier den. Tiden trakk reverse-kortet i Uno den 31. desember ved midnatt. Jeg teller til ti for å glatte ut bekymringsrynken, og beveger meg med raske skritt mot fakultetet. Kjenner jeg at det kribler ørlite i halsen? Kan det være at jeg endelig har svelget en av de edderkoppene man visst skal konsumere en gang i blant? Det må være været som spiller «er du forkjølet eller bare bergenser» igjen. 

Steg én: Kartlegg territoriet. Jeg har et par minutter på å forberede meg før jeg møter på første hindring. Hvor er nærmeste antibac-stasjon? Hvor gjør jeg av posene jeg har i hendene? Setter jeg dem fra meg? Er det lov? Jeg vet at jeg blir observert, iakttatt og gitt  terningkast av de rederlige ridderne. 

Jeg ser dem som røde varselblink bak dørene, i det jeg taster inn pin-koden til fakultetet. Skyvedørene glir sakte fra hverandre, og jeg føler meg som Katniss Everdeen i sekundene før hun slippes inn i arenaen for Dødslekene. 

Nå er dørene nesten helt åpne. Jeg har ruten og planen klar. Men så skjer det. Ved det som skulle være et alminnelig nasalt utpust, har det på mirakuløst vis oppstått blokade i venstre fil. Jeg forbanner pent.no, forbanner vind og vær og virus. En eneste dråpe har i planleggingens skygge våget seg å samle krefter til å gå for satsen. Jeg fryser til, planen er ødelagt. Hvis jeg snufser nå, hører alle meg. Det er meg eller dråpen. Den lirker seg nedover, totalt uforskammet fra nesens beskjedne innrykk. Skal jeg satse på et Hawkings-inspirert sug? Å lage et svart hull, som dråpen umulig kan stå imot, kan være min eneste mulighet.

«Ett mål, én hensikt, hundrevis av potensielt forkjølte studenter»

Hvem er opponentene i dag? Hvilke farer må jeg passe meg for? Jeg har heldigvis kartlagt et par av dem, antrukket i martyrenes, blodets og byens farge. Væpnet med sylskarpe tunger, meterstokk og muskuløse pekefingre. Det er en ny dag på lesesal, og Bent Høies pandemi-garde står klar på sine utpekte stasjoner. Ett mål, én hensikt, hundrevis av potensielt forkjølte studenter. Game-on. 

Først ut: Kantine-Karen. Det var der jeg først møtte på henne, den dagen roomien min og jeg satt overfor hverandre på et bord i lunsjen. I Kantine-Karens øyne finnes ikke nyanser, hun har lært at det er syv farger i regnbuen og dveler ikke mer over det. Kantine-Karen og hennes likedane setter lovboken høyere enn enhver religiøs dikkedarie. Det finnes et sett klare regler som skal tas på ordet. Kantine-Karen kan FHI-nettsiden utenat, hun er den personifiserte versjonen av retningslinjene. 

Ved hennes trofaste side: Slender-Sander, en ubarmhjertig tilsnakker. Forleden dag dristet jeg og en medstudent oss til å slå av en prat i området rundt hovedinngangen – med andre ord i rød sone. Slender-Sander sto gode 20 meter bak, og jeg ante en svak statisk knitring. Armene var limt inntil sidene, og ansiktet uttrykksløst. Jeg var på vakt, vel vitende om at øynenes fargespekter er begrenset til grønt, gult og rødt. Et par minutter senere ble distansen mellom oss plutselig halvert. Er det nå vi skal løpe? Jeg skvatt litt, og hintet så vidt til kompisen min om at det blinket rødt i Slender-Sanders øyne. Vi valgte å tøye strikken, hadde ikke lyst til å vike unna helt enda. Så var han der, tomt ansikt, og trengte ikke engang å si ordene. «Vi flytter oss vi!», og skiltes ad. 

End-game: Dørene er nå vidåpne, det kommer flere studenter bak meg. Og der, der får jeg plutselig åpningen jeg så inderlig håpet på. To medstudenter ler høyt, og jeg tar en lynrask sjefsvurdering om at desibelskalaen kan være redningen. Med hånden som skjold fra drepende blikk, tar jeg sats i det jeg på liksom strekker meg mot en rød studentavis i inngangen. Distraher, håndter. Dråpen strekker så vidt ut en lengtende hånd, den var så nær utgangen. Fra nesebakterienes perspektiv, er det som de filmøyeblikkene hvor alle karakterene unntatt favoritten blir reddet, i det hen ofrer seg for at vi seere skal kaste fjernkontrollen i skjermen. Men nei du, ikke denne gangen. Jeg hever ydmykt blikket. Ingen skuler. 1-0, tenker jeg, og spriter meg dobbelt opp på hendene.

 

LES OGSÅ: Brosteinstelegrafen: Dødens maskeradeball

KULTURSTOFF
Brosteinstelegrafen: Smitteslaget på Høyden

Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk.

Dag 367. Oppdrag: Navigere seg trygt frem fra plass A: Hjem til B: Lesesal. Potensielle farer: 420 000 innbyggere. 

Det er en ulmende stemning i sentrum, tilnærmet folketomt og malt i Braatens farger. Til tross for høretelefonenes varmende selskap, presterer vinden å lirke seg uinvitert inn og hviske meg i øret. Vinternettene er ikke over, sier den. Tiden trakk reverse-kortet i Uno den 31. desember ved midnatt. Jeg teller til ti for å glatte ut bekymringsrynken, og beveger meg med raske skritt mot fakultetet. Kjenner jeg at det kribler ørlite i halsen? Kan det være at jeg endelig har svelget en av de edderkoppene man visst skal konsumere en gang i blant? Det må være været som spiller «er du forkjølet eller bare bergenser» igjen. 

Steg én: Kartlegg territoriet. Jeg har et par minutter på å forberede meg før jeg møter på første hindring. Hvor er nærmeste antibac-stasjon? Hvor gjør jeg av posene jeg har i hendene? Setter jeg dem fra meg? Er det lov? Jeg vet at jeg blir observert, iakttatt og gitt  terningkast av de rederlige ridderne. 

Jeg ser dem som røde varselblink bak dørene, i det jeg taster inn pin-koden til fakultetet. Skyvedørene glir sakte fra hverandre, og jeg føler meg som Katniss Everdeen i sekundene før hun slippes inn i arenaen for Dødslekene. 

Nå er dørene nesten helt åpne. Jeg har ruten og planen klar. Men så skjer det. Ved det som skulle være et alminnelig nasalt utpust, har det på mirakuløst vis oppstått blokade i venstre fil. Jeg forbanner pent.no, forbanner vind og vær og virus. En eneste dråpe har i planleggingens skygge våget seg å samle krefter til å gå for satsen. Jeg fryser til, planen er ødelagt. Hvis jeg snufser nå, hører alle meg. Det er meg eller dråpen. Den lirker seg nedover, totalt uforskammet fra nesens beskjedne innrykk. Skal jeg satse på et Hawkings-inspirert sug? Å lage et svart hull, som dråpen umulig kan stå imot, kan være min eneste mulighet.

«Ett mål, én hensikt, hundrevis av potensielt forkjølte studenter»

Hvem er opponentene i dag? Hvilke farer må jeg passe meg for? Jeg har heldigvis kartlagt et par av dem, antrukket i martyrenes, blodets og byens farge. Væpnet med sylskarpe tunger, meterstokk og muskuløse pekefingre. Det er en ny dag på lesesal, og Bent Høies pandemi-garde står klar på sine utpekte stasjoner. Ett mål, én hensikt, hundrevis av potensielt forkjølte studenter. Game-on. 

Først ut: Kantine-Karen. Det var der jeg først møtte på henne, den dagen roomien min og jeg satt overfor hverandre på et bord i lunsjen. I Kantine-Karens øyne finnes ikke nyanser, hun har lært at det er syv farger i regnbuen og dveler ikke mer over det. Kantine-Karen og hennes likedane setter lovboken høyere enn enhver religiøs dikkedarie. Det finnes et sett klare regler som skal tas på ordet. Kantine-Karen kan FHI-nettsiden utenat, hun er den personifiserte versjonen av retningslinjene. 

Ved hennes trofaste side: Slender-Sander, en ubarmhjertig tilsnakker. Forleden dag dristet jeg og en medstudent oss til å slå av en prat i området rundt hovedinngangen – med andre ord i rød sone. Slender-Sander sto gode 20 meter bak, og jeg ante en svak statisk knitring. Armene var limt inntil sidene, og ansiktet uttrykksløst. Jeg var på vakt, vel vitende om at øynenes fargespekter er begrenset til grønt, gult og rødt. Et par minutter senere ble distansen mellom oss plutselig halvert. Er det nå vi skal løpe? Jeg skvatt litt, og hintet så vidt til kompisen min om at det blinket rødt i Slender-Sanders øyne. Vi valgte å tøye strikken, hadde ikke lyst til å vike unna helt enda. Så var han der, tomt ansikt, og trengte ikke engang å si ordene. «Vi flytter oss vi!», og skiltes ad. 

End-game: Dørene er nå vidåpne, det kommer flere studenter bak meg. Og der, der får jeg plutselig åpningen jeg så inderlig håpet på. To medstudenter ler høyt, og jeg tar en lynrask sjefsvurdering om at desibelskalaen kan være redningen. Med hånden som skjold fra drepende blikk, tar jeg sats i det jeg på liksom strekker meg mot en rød studentavis i inngangen. Distraher, håndter. Dråpen strekker så vidt ut en lengtende hånd, den var så nær utgangen. Fra nesebakterienes perspektiv, er det som de filmøyeblikkene hvor alle karakterene unntatt favoritten blir reddet, i det hen ofrer seg for at vi seere skal kaste fjernkontrollen i skjermen. Men nei du, ikke denne gangen. Jeg hever ydmykt blikket. Ingen skuler. 1-0, tenker jeg, og spriter meg dobbelt opp på hendene.

 

LES OGSÅ: Brosteinstelegrafen: Dødens maskeradeball

Neste artikkel
Verden gjennom Noras øyne