Film: Jojo Rabbit (2019)

Det er ikke mange filmer jeg har sett alene som har fått meg til å både le og gråte, men Jojo Rabbit er en film som klarer nettopp det. Handlingen er lagt til en liten by i Tyskland, kort tid før nazistene tapte 2. verdenskrig. Der følger vi unge Johannes “Jojo” Betzler, en Hitler-jugend som får livet snudd på hodet da han oppdager at moren skjuler en jøde på loftet. Filmen er regissert av newzealandske Taika Waititi, som også spiller Adolf Hitler. På mesterlig vis er filmen både utrolig morsom og tankevekkende, og Waititi klarer etter min mening å skildre verdenskrigen på en ny og original måte. Anbefaler forøvrig resten av katalogen til Waititi, særlig høydepunkter som Hunt for the Wilderpeople og What We Do in the Shadows. 

Låt: «Pie in the sky» av Dråpe (2015)

Våren er kommet og det blir flere og flere solskinnsdager i Bergen. Denne låten skrur jeg på full guffe på headsetet mens jeg går nedover Nygårdsgaten og drømmer om bedre tider. Sangen er lystig og optimistisk, med et driv som får en til å ville danse bortover de solfylte gatene. Sangen er av støypop-bandet Dråpe som dessverre ikke har gitt ut musikk siden platen Relax/Relapse i 2015, men denne låten passer likevel veldig godt nå som vi kan skimte bedre tider i horisonten. «Pie in the sky» leverer deilig gitar- og synth-indie med akustiske trommer og falsettvokal, i kontrast til den kaldere og elektroniske indiemusikken som dominerer i dag. Sangen føles litt nostalgisk på en varm og oppløftende måte. 

Album: Nonagram av Soweto Kinch (2016)

Da jeg oppdaget Nonagram i 2016 trodde jeg nesten ikke mine egne ører. Jeg tenkte: – Dette er det kuleste jeg noen gang har hørt! Fem år senere står jeg kanskje ikke 100 % for den tanken, men like fullt hører jeg fremdeles til stadighet gjennom albumet. Platen, på hele atten herlige spor, er komponert og spilt av alt-saksofonisten og rapperen Soweto Kinch fra London. Soweto Kinch er en energisk musiker som gjør jazz tilgjengelig for både erfarne jazzister og de av oss som er mer vant til urban musikk, samtidig som han forsterker likhetene som finnes. Det gjør han gjennom masse referanser til jazz-tradisjonen, som han blander med referanser fra hiphop og andre moderne urbane musikkformer. Nonagram låter best om en lytter aktivt, men gjør seg også som bakteppe til en pils med dine fem utvalgte.

Bok: Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes (2018)

Vernon Subutex er boken om den tidligere platesjappe-eieren i Paris som innhentes av virkeligheten og det moderne samfunnet, som ikke lenger kjøper plater for å høre på musikk. Han mister leiligheten sin og havner på gaten. Gjennom Subutex møter vi forfatter Virginie Despentes’ litterære univers. Der blir du møtt av et rikt karaktergalleri, sylskarp satire, et provoserende språk og en treffende skildring av Frankrike per i dag. Oversetter Gøril Elden gjør et strålende stykke arbeid, hvorpå språket oppleves som autentisk og levende. Og så er det jo veldig gøy med masse referanser til kul musikk, som en kan sette på headsettet mens en leser for maksimal leseropplevelse.

Youtube-kanal: 李子柒 Liziqi

Dette er Youtube-kanalen jeg skrur på når jeg behøver sjelefred og ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å slappe av. Det blir nesten som å meditere. Youtube-kanalen er laget av den tidligere DJ-en Liziqi, som har flyttet tilbake til hjembygden i Kina og lager videoer av at hun lager mat og andre håndverk på tradisjonell kinesisk vis. Videoene er vakre, litt romantiserende og med høy produksjonsverdi, samtidig som de er interessante og lærerike. Du må nesten sjekke det ut selv. Videoene hennes er sett over 2 milliarder ganger. La deg hypnotisere, du og!

LES OGSÅ: Se og hør, her og nå #44