Monologen “Bjørnejegerskens bekjennelser” er et samarbeidsprosjekt mellom Teater Innlandet og Den Nationale Scene. Forestillingen i Bergen foregår på sistnevntes Lille Scene. Scenerommet lever opp til navnet, og er kun på rundt 2 ganger 4 meter. Selve scenen er rammet inn av vegger med påmalt natur. Med ulik lyssetting over trær og vann skapes kveldsstemning og morgenlys. Rundt om på gulvet ligger et par steiner. I hjørnet står en stol med omkringliggende ølbokser. Stykkets eneste karakter, Birgit Bergemoen, spilt av Kjersti Elvik, kommer inn, snakker lett med publikum, og tar seg en øl. Stående med boksen i hånden begynner hun å fortelle om sitt liv. 

Etter å ha blitt bedratt av kjæresten Espen, flytter Birgit tilbake til den nå nedlagte familiegården hvor hun vokste opp, i nærheten av svenskegrensen. Med seg har hun et enormt hat og sinne. Bruddet med Espen har utløst en eksistensiell krise. Hun føler seg innestengt i kvinnerollens restriktive spillerom for begjær. Låst i rollen som mor og som kvinne hindres hun i å leve livet hun drømte om, med god sex og menn å ha det med. 

En flamme varmer fire ganger

Ved en tilfeldighet oppdager Birgit den 4000 år gamle yppersteprestinnen Enheduanna – verdens første forfatter. En kvinne som skriver om å begjære, uten å tenke på menn og menns blikk. Fra sumeriske leirtavler finner Birgit sin likekvinne. Hun bestemmer seg for å bygge et kjærlighetstempel til ære for Enheduanna, på en grunnmur av hatet hun føler. Tempelet skal dekkes av rød stein, som hun finner i sambygdingen Pers steinbrudd. All energien til Birgit går inn i søknader og bygging, og det ligger overraskende nok ingen hindringer i veien. Alle byråkratiske instanser er positive – et tempel kan bringe liv og arbeidsplasser til den døde bygden. Det går nesten for fort å få opp tempelet.

Birgits forteller videre om bakgrunnen for at hun er blitt den hun er. Personer hun har møtt og personer som har preget henne. Tempelet og menneskene i Birgits liv smelter sammen i bildet av flammer. I tempelet skal det brenne en flamme til ære for yppersteprestinnen Enheduanna. Av sin mor, har Birgit lært at en flamme bare varmer fire ganger. Birgit ikler seg pelskåpe og reflekterer over familiens historie. Flere ganger gjentar hun at hun er av bjørnejegerslekt, laget av et annet materiale enn andre. Fire generasjoner av slekten nevnes: Birgits mor, Birgit selv, Birgits datter og Birgits datterdatter. Birgit blir stilt til ansvar av datteren, og Birgit husker sin lite tilstedeværende mor som stivnet i et smil. Kvinnene i slekten står uten menn. Barnebarnet blir den neste generasjonen, som symboliserer blanke ark for neste generasjon i bjørnejegerslekten. Barnet har ingen far, men er unnfanget med sæddonor i Danmark. Sammen med tempelet, er det datterdatterens eksistens som blir Birgits ettermæle. 

Tallet fire viser også til Birgits fire forhold. Eksen Espen, som var kjedelig i sengen, har bedratt henne med en yngre kvinne. Med Ørnulf hadde hun et intenst og utelukkende seksuelt forhold. Steven ble far til datteren Lisa, uønsket unnfanget på en benk. Til slutt møter hun Per, som eier steinbruddet, og som elsker henne som hun er. Det er likevel ikke slik enkel og hverdagslig kjærlighet hun er ute etter. I stedet forteller Birgit hvordan hun legger seg naken i skogen, og kommer av solens stråler på kroppen. Naturen, fri for menneskelig kontakt og forventninger, blir hennes forløsning. 

Noen klisjéer

Bildene og parallellene stykket setter opp er kanskje litt enkle, men virkningsfulle. Flammen som bilde på kjærlighet virker oppbrukt. At Birgit innleder et forhold til den eneste andre mannen i fortellingen, ligger som en forventning allerede ved introduksjonen av ham. Den største klisjéen er at naturen blir løsningen for den middelaldrende kvinnen som har levd hele livet i jakt på noe meningsfylt. Det som redder stykket fra å falle sammen under denne løsningen, er at Birgit aldri blir sentimental. Hun fortsetter å holde på sitt begjær, personlighet og styrke. 

Det er mange litterære referanser her, tilsiktede eller utilsiktede. Birgit har skrevet lapper hele livet. På samme vis som Hedda Gabler brenner manuskriptet, brenner Birgit lappene og dermed tankene hun har hatt om liv, kjærlighet og menn. Som Nora i Et dukkehjem leter hun etter det vidunderlige – å få leve ut sitt begjær, uten å måtte ta hensyn til noe eller noen. Likevel minner stykket og hovedpersonen aller mest om Vigdis Hjorths romaner. Som i en rekke av Hjorths bøker, blant annet Er mor død, spinnes generasjoner av kvinner sammen i hva det vil si å være kvinne og hvordan man skal forholde seg til det man drømmer om. Birgit er på mange måter den typiske Hjorth-hovedperson: Den middelaldrende kvinnen som reflekterer over livet som ikke ble slik det skulle være, noe hun takler ved å ty til mer eller mindre urealistiske løsninger. 

Et oppgjør mot kjærlighetens idealer

I monologen er Kjersti Elvik eneste skuespiller. Hun spiller den intense Birgit med overbevisning, intensitet og ekthet. Hun forsvarer Birgits levemåte, og får frem alle følelsene som ligger bak å selge en villa og flytte ut i skogen. Med hele kroppsspråket sitrer det undertrykte begjæret og desperasjonen på nærmest burlesk måte. Kjersti Elvik er særdeles passende og troverdig i rollen som den kompliserte Birgit, og tegner henne med både varme og snert. 

Fremstillingen av kvinners begjær er treffende og uventet sjokkerende. Kjærligheten blir aldri større enn hatet eller begjæret til Birgit. Seksualiteten er dyrisk og deilig. Vi lærer at bjørnejakt må gjøres på en spesiell måte: Det gjelder å vite hvor hjertet på bjørnen er, tørre å gå helt inn på bjørnen, og stikke den med kniv i sekundet før den angriper. Det blir et bilde på Birgits begjær og kjærlighetsliv. Hun klarer aldri å stikke bjørnen i hjertet, men nyter varmen og nærheten i bjørnefavnen. 

Monologen er et vellykket oppgjør med bildet av kjærlighetens idealer og inntrykket av kvinners seksualitet, og en vellykket dramatisering av Hedemanns roman. Teksten er velskrevet, og den timelange forestillingen er uten dødpunkter. Stykket er absolutt verdt å få med seg dersom du liker stemningen i norsk samtidslitteratur, eller rett og slett bare vil ha en god teateropplevelse.

LES OGSÅ: Verden gjennom Noras øyne