Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
SAMFUNNSTOFF
Månedlige hushaier og drittleiligheter
20.04.2021

To ulike generasjoners boligaktivister med overraskende mye til felles.

Året er 2001. Ståle Holgersen okkuperer et hus på Nygårdshøyden i Bergen sammen med tre andre boligaktivister. Boligaksjonen vil ha en mindre markedsstyrt boligsektor, og skal senere få mye oppmerksomhet når de henger opp plakater av «Månedens hushai» på søppelbøtter, busskur og lyktestolper. Gruppen har startet en månedlig kåring av byens verste utleiere. 

Nesten tyve år senere får flere store utleiere i Oslo smake samme medisin, fra en ny generasjon boligaktivister. Aktivistkollektivet bak instagramkontoen «@min_drittleilighet», publiserer innbyggerers historier om kjipe leie-opplevelser, og karikaturer av «utleier-verstingene». Sigrid Elise Høeg og hennes medaktivister vil stille boligmarkedet til veggs. 

Ståle Holgersen er i dag samfunnsgeograf og forsker ved Universitetet i Uppsala. Sigrid Elise Høeg skriver bachelor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. De befinner seg i hver sin by, men akkurat nå er de i samme digitale møterom. Hvordan var det å drive med boligaksjonisme da, sammenlignet med nå? Og hjelper det egentlig? Praten sitter løst, og de to aktivistene har mye å snakke om. 

 

Startskuddet 

Både Boligaksjonen og Høegs aktivistkollektiv har vært kritiske til dyre studentboliger, og til høye leiepriser generelt. De mener at et frisluppent og profittstyrt eie- og leiemarked, setter både studenter og andre innbyggere i vanskelige økonomiske situasjoner.

Boligaksjonen Bergen startet med en gjeng politisk engasjerte studenter som ble inspirert av aktivisme ute i Europa. De så også opp til bergenske husokkupanter fra 70-tallet, og i 2001 begynte de med å okkupere et universitetetseid hus i Bergen. Derfra vokste de seg større. 

– Ved den første okkupasjonen var vi fire stykker som ikke ante hva vi gikk til, men det skapte etter hvert en slags bevegelse hvor flere fulgte etter, forteller Holgersen. 

Sigrid Elise Høegs aktivistkollektiv startet Facebook-kampanjen «Reduser Husleia» i fjor. Pandemien hadde satt forskjellene i samfunnet på spissen, og dette ble ekstra tydelig ute i boligmarkedet. De ville gjøre noe med sinnet som mange unge følte på, og planla egentlig å organisere en husleiestreik. 

Sigrid Elise Høeg. Foto: Elise Fjordbakk

– Det skjedde ikke, men vi åpnet en instagramkonto! 

Høeg humrer litt oppgitt, men er rask med å påpeke at eksponereringen av «drittleiligheter» likevel har gitt dem muligheten til å tydeliggjøre strukturelle utfordringer i boligmarkedet. 

– Vi har gitt folk en plattform hvor de kan fortelle sin historie, og kraften i det er stor, fortsetter hun. 

 

Til angrep på selvhjelpstips

De har etter hvert også gått til frontalangrep på Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) som tilbyr studentboliger i Oslo. Aktivistollektivet krever innsyn i samskipnadens budsjett og redusert husleie. Høeg forklarer hvordan startskuddet for hele kampanjen ble en video hvor SiO, som skal tilby velferdsordninger til studentene, heller gav tips til selvhjelp for dem som slet økonomisk. 

–  Vi er midt i en pandemi hvor mange blir permitterte, og istedenfor å sette ned husleia, rådet de studenter til å selge eiendelene sine og spise mat hos venner. Det var utrolig provoserende. 

Høeg påpeker at SiO, heller enn å operere som et profittmaksimerende selskap med lederlønn på to millioner, burde være en motvekt til et allerede spinnvilt leiemarked. 

SiO har ved flere anledninger beklaget for videoen som det refereres til. Styreleder Stine Johannessen, uttaler at SiO jobber med å gi studenter som sliter en bedre hverdag, og at deres mål er å ha tilbud som dekker så mange studenter som mulig.

 

– Vi hadde kun to valgløfter: Vi skulle drite i alt av studentpolitikk, og vi skulle ikke stille til gjenvalg.

«Boligkuppet»

I deres forsøk på å skape reelle endringer i studenters boligsituasjon, har begge aktivistbevegelsene fått kjenne på en større misnøye med studentpolitikken. 

– Det er jo et system som ikke er rigga for noe annet enn å skaffe karrierepolitikere til Høyre og Arbeiderpartiet, det er ikke lagd for å hjelpe studentene. Det er faktisk 20 år siden noen sa disse tingene sist, og det har ikke skjedd en jævla dritt, påpeker Høeg.

Hennes aktivistkollektiv har vært opptatte av å tydeliggjøre at de ikke er en del av studentpolitikken. Boligaksjonen i Bergen tok også avstand fra studentpolitikken, men valgte likevel å stille til valg for studentparlamentet Bergen i 2003.

– Vi hadde kun to valgløfter: Vi skulle drite i alt av studentpolitikk, og vi skulle ikke stille til gjenvalg, forteller Holgersen.

De kjørte en hard kampanje, med husokkupasjoner, mediedekning og slagord som «Vi okkuperer, vi aksjonerer, vi kårer månedens hushaier og nå stiller vi til valg». Og de vant.  

«Månedens hushai»-plakat fra august 2003.
Foto: Magnus Helgesen

Husokkupasjoner og Instagram

Valgseieren gav dem fire heltidsansatte boligaktivister i et år, slik at de kunne fokusere fullt og helt på boligpolitikk. I organisasjonen var det noen som okkuperte hus, mens andre jobbet med mindre konfronterende strategier. 

– Bråkete aksjoner og husokkupasjoner la et godt grunnlag for å diskutere boligpolitikk. Man kan være uenig med metoden, men den skaper likevel et viktig press, understreker han.

Høeg skyter inn at SiO-aksjonen nok hadde hatt godt av noen husokkupasjoner for å fremme sine krav. 

– Det ble veldig tydelig at vi var lette å ignorere, og det er vi fortsatt. Så vi hadde satt stor pris på om noen ville okkupere noe, sier hun noe lattermildt, men tydelig seriøs da hun tipser om en nylig oppstartet instagramkonto som hun har oppdaget. 

Den heter «tomtioslo», og er en oversikt over tomme hus i byen. Den gir for øvrig påfallende assosiasjoner til «Håndbok for husokkupanter», blir det tilføyd av Holgersen. Han referer til en oversikt over tomme hus, som Boligaksjonen i sin tid delte ut til bergensstudentene. 

Som husokkupant kan man for øvrig vente seg strenge reaksjoner fra politiet. Holgersen kan fortelle at de ofte ble båret ut av husene de okkuperte. Bøtene de fikk var likevel ikke like høye som dem man får i dag. Han poengterer at man uansett kan okkupere hus som politiske markeringer, uten å lenke seg fast og risikere bøter. 

– Vi tror også at vi er ganske greit organisert, slik at det å få inn penger til folk som blir kasta ut, ikke skal være umulig, sier Høeg, og påpeker at det bare er å kontakte dem om man ønsker samarbeid, tips eller støtte. 

– Jeg er hvertfall ikke bekymret for mangel på husokkupasjoner i Oslo i framtiden, med tanke på hvordan boligmarkedet der ser ut, skyter Holgersen inn, og trekker litt på smilebåndet.  

 

Motpartene  

For Høegs aktivistkollektiv har det hele veien vært viktig å få fram hvem som er de reelle motpartene i dagens boligmarked. 

– Skillet går ikke mellom de som eier og de som ikke eier. Det går mellom de som tjener store penger på bolig, og de som bare prøver å få seg et sted å bo, som betaler ned andres lån eller må sette seg selv i dyp gjeld, påpeker Høeg. 

Det blir stadig vanskeligere for unge å skaffe seg egen bolig, særlig i de større byene. Kollektivet hennes mener det trengs store endringer i boligsystemet, som en stadig større andel av befolkningen føler seg sviktet av.

Det er vanskelig å anerkjenne at systemet som vi har blitt opplært til å tro at vi skal bli en del av, ikke er bygget for oss, sier Høeg. 

 

Hjem eller investeringsobjekt? 

Når Ståle Holgersen får spørsmål om hvordan fremtidens boligmarked ideelt ser ut for han, er han rask med å påpeke selve ordbruken i spørsmålet. 

– Hvis vi bytter ut ordet «boligmarked» med «boligsektor» så begynner vi å snakke, humrer han, og understreker at det handler om å fjerne profittmotivet fra bolig. 

– Det handler rett og slett om å endre hva vi legger i en bolig. Skal det være et investeringsobjekt, eller skal det være et hjem? spør Høeg retorisk.

Ståle Holgersen. Foto: Privat

I Norge har man lenge vært opptatt av at flest mulig skal eie sin egen bolig, men flere mener dette systemet ikke fungerer i dagens trange boligmarked. Holgersen påpeker at man kan se til andre land for å finne alternative boligsystemer, med ikke-kommersielle utleiesektorer og reguleringer av kjøp og salg på det private markedet. 

– Slik det er nå, blir systemet tatt for gitt, og så prøver man å hjelpe dem som rammes mest innenfor det. Da ender man opp med absurde løsninger som BSU-ordningen, påpeker han. 

Høegs aktivistkollektiv ønsker ikke å snakke mer om at det er dumt at egenandelsprosenten ikke er lavere, eller kjipt at man ikke kan ta opp lån som er mer enn fem ganger egen årslønn. De vil heller snakke om større boligpolitiske endringer. De vil snakke om en ikke-kommersiell boligsektor, som er stor nok til å utfordre det eksisterende systemet. 

– Vi prøver å kreve det vi faktisk vil ha. Ikke bare det som virker oppnåelig akkurat nå. Man må tørre å stille krav som strekker seg utenfor dagens system. 

 

Nytter det?

Stadig flere sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og i 2020 kunne en enslig sykepleier, ifølge sykepleierindeksen, kun kjøpe 2,5 prosent av alle Oslos boliger. Leieprisene har også økt betraktelig de siste par tiårene, og i dag ligger gjennomsnittsprisen for et rom i kollektiv i Oslo på 6 261 kroner, ifølge statistikk fra Hybel.no. Når man ser på dagens boligmarked, blir det fort tydelig at Holgersens aktivistgruppe ikke greide å stanse prisveksten på eie- og leiemarkedet.

– Det er jo litt trist at de kravene som dere stilte allerede i 2003, er de samme som vi stiller nå, anerkjenner Høeg. 

Ingen av Boligaksjonens husokkupasjoner ble permanente, og på et av kvartalene hvor de virkelig ønsket å bli, ligger det nå ironisk nok et bankbygg. Man kan spørre seg selv om det egentlig nytter å protestere mot et urettferdig boligsystem? 

Høeg og Holgersen er enige om at motstand alltid har en verdi, uavhengig om man vinner eller taper. Det handler like mye om å forandre folks bevissthet og om å presse samfunnet i en ny retning.

– Vant vi gjennom med vår linje i verden? Nei, vi tapte på alle politiske fronter. Betyr det at det vi gjorde var verdiløst? Absolutt ikke, sier Holgersen. 

Han påpeker at Høegs aktivistkollektiv også har et større historisk moment med seg, enn det Boligaksjonen i sin tid hadde. Boligsystemet som baserer seg på økte priser vil nå et bristepunkt før eller siden. Da er det viktig at motstanden finnes, og setter et rettferdig boligsystem på dagsordenen. 

– Man kan ikke endre boligpolitikken uten at boligpolitikken er et tema. Den samtalen har vi allerede klart å skape, sier Høeg. 

Karikatur publisert av aktivist-kollektivet bak «Reduser Husleia». Illustrasjon Tale Hammerø Ellingsvåg/shittylines.png

Lag på lag med boligaktivisme 

Når hun får spørsmål om hva folk som ønsker å gjøre noe med boligmarkedet kan gjøre, svarer Høeg at man gjerne kan kontakte kollektivet deres, som foreløpig finnes i både Oslo og Trondheim.

Boligaksjonen ble i sin tid inspirert av aktivistgrupper som hadde eksistert i Bergen på 70-tallet, og i 2020 har et nytt kollektiv latt seg inspirere av dem igjen. Sigrid Elise Høeg vil gjerne være til inspirasjon for fremtidens boligaktivister, men håper og tror at hun kan bidra til å skape et mer rettferdig boligsystem før den tid. 

– Jeg tror dere har en stor framtid i møte. Dere har et mye mer spennende historisk moment foran dere enn det vi hadde, sier Holgersen.

– Jeg håper vi klarer å bruke det, svarer Høeg. 

 

Kommentarer fra Heimstaden og Geir Hove 

«Månedens hushai»- plakaten og karikaturen av Ivar Tollefsen, ble publisert for å illustrere likheten mellom de to aktivistbevegelsenes metoder. 

Geir Hove, som ble kåret til «månedens hushai» i august 2003, uttaler at nominasjonen var et resultat av meningene til noen få misfornøyde leieboere.

– Jeg har hatt over tredve tusen leieboere mellom 1986 og nå. Av dem kan jeg bare huske at fire til fem har vært misfornøyde, sier han.

Han mener at den beste måten å få ned leieprisene på, er å sørge for at tilbudet er større enn etterspørselen, og at det er bra at leieprisene i Bergen har sunket de siste årene. 

Kommunikasjonsdirektør i Heimstaden, Christian Dreyer, uttaler at et godt og trygt hjem er viktig i alle menneskers liv, og at de i Heimstaden derfor heier på gode ideer, forskjellige meninger og stort engasjement som bidrar til å utvikle en best mulig boligpolitikk. 

– Vi mener positiv endring skapes gjennom faktabasert dialog og tar gjerne en prat med alle, aktivister, politikere, kunder eller andre, som har dette som mål, sier han.

Han påpeker at Heimstaden ønsker at utleiemarkedet skal fungere best mulig, har begynt å tilby sine leietakere evigvarende leiekontrakter, og har oppfordret regjeringen til å vurdere dette som standard i lovverket.

 

LES OGSÅ: Det uknuste glasstaket

SAMFUNNSTOFF
Månedlige hushaier og drittleiligheter

To ulike generasjoners boligaktivister med overraskende mye til felles.

Året er 2001. Ståle Holgersen okkuperer et hus på Nygårdshøyden i Bergen sammen med tre andre boligaktivister. Boligaksjonen vil ha en mindre markedsstyrt boligsektor, og skal senere få mye oppmerksomhet når de henger opp plakater av «Månedens hushai» på søppelbøtter, busskur og lyktestolper. Gruppen har startet en månedlig kåring av byens verste utleiere. 

Nesten tyve år senere får flere store utleiere i Oslo smake samme medisin, fra en ny generasjon boligaktivister. Aktivistkollektivet bak instagramkontoen «@min_drittleilighet», publiserer innbyggerers historier om kjipe leie-opplevelser, og karikaturer av «utleier-verstingene». Sigrid Elise Høeg og hennes medaktivister vil stille boligmarkedet til veggs. 

Ståle Holgersen er i dag samfunnsgeograf og forsker ved Universitetet i Uppsala. Sigrid Elise Høeg skriver bachelor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. De befinner seg i hver sin by, men akkurat nå er de i samme digitale møterom. Hvordan var det å drive med boligaksjonisme da, sammenlignet med nå? Og hjelper det egentlig? Praten sitter løst, og de to aktivistene har mye å snakke om. 

 

Startskuddet 

Både Boligaksjonen og Høegs aktivistkollektiv har vært kritiske til dyre studentboliger, og til høye leiepriser generelt. De mener at et frisluppent og profittstyrt eie- og leiemarked, setter både studenter og andre innbyggere i vanskelige økonomiske situasjoner.

Boligaksjonen Bergen startet med en gjeng politisk engasjerte studenter som ble inspirert av aktivisme ute i Europa. De så også opp til bergenske husokkupanter fra 70-tallet, og i 2001 begynte de med å okkupere et universitetetseid hus i Bergen. Derfra vokste de seg større. 

– Ved den første okkupasjonen var vi fire stykker som ikke ante hva vi gikk til, men det skapte etter hvert en slags bevegelse hvor flere fulgte etter, forteller Holgersen. 

Sigrid Elise Høegs aktivistkollektiv startet Facebook-kampanjen «Reduser Husleia» i fjor. Pandemien hadde satt forskjellene i samfunnet på spissen, og dette ble ekstra tydelig ute i boligmarkedet. De ville gjøre noe med sinnet som mange unge følte på, og planla egentlig å organisere en husleiestreik. 

Sigrid Elise Høeg. Foto: Elise Fjordbakk

– Det skjedde ikke, men vi åpnet en instagramkonto! 

Høeg humrer litt oppgitt, men er rask med å påpeke at eksponereringen av «drittleiligheter» likevel har gitt dem muligheten til å tydeliggjøre strukturelle utfordringer i boligmarkedet. 

– Vi har gitt folk en plattform hvor de kan fortelle sin historie, og kraften i det er stor, fortsetter hun. 

 

Til angrep på selvhjelpstips

De har etter hvert også gått til frontalangrep på Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) som tilbyr studentboliger i Oslo. Aktivistollektivet krever innsyn i samskipnadens budsjett og redusert husleie. Høeg forklarer hvordan startskuddet for hele kampanjen ble en video hvor SiO, som skal tilby velferdsordninger til studentene, heller gav tips til selvhjelp for dem som slet økonomisk. 

–  Vi er midt i en pandemi hvor mange blir permitterte, og istedenfor å sette ned husleia, rådet de studenter til å selge eiendelene sine og spise mat hos venner. Det var utrolig provoserende. 

Høeg påpeker at SiO, heller enn å operere som et profittmaksimerende selskap med lederlønn på to millioner, burde være en motvekt til et allerede spinnvilt leiemarked. 

SiO har ved flere anledninger beklaget for videoen som det refereres til. Styreleder Stine Johannessen, uttaler at SiO jobber med å gi studenter som sliter en bedre hverdag, og at deres mål er å ha tilbud som dekker så mange studenter som mulig.

 

– Vi hadde kun to valgløfter: Vi skulle drite i alt av studentpolitikk, og vi skulle ikke stille til gjenvalg.

«Boligkuppet»

I deres forsøk på å skape reelle endringer i studenters boligsituasjon, har begge aktivistbevegelsene fått kjenne på en større misnøye med studentpolitikken. 

– Det er jo et system som ikke er rigga for noe annet enn å skaffe karrierepolitikere til Høyre og Arbeiderpartiet, det er ikke lagd for å hjelpe studentene. Det er faktisk 20 år siden noen sa disse tingene sist, og det har ikke skjedd en jævla dritt, påpeker Høeg.

Hennes aktivistkollektiv har vært opptatte av å tydeliggjøre at de ikke er en del av studentpolitikken. Boligaksjonen i Bergen tok også avstand fra studentpolitikken, men valgte likevel å stille til valg for studentparlamentet Bergen i 2003.

– Vi hadde kun to valgløfter: Vi skulle drite i alt av studentpolitikk, og vi skulle ikke stille til gjenvalg, forteller Holgersen.

De kjørte en hard kampanje, med husokkupasjoner, mediedekning og slagord som «Vi okkuperer, vi aksjonerer, vi kårer månedens hushaier og nå stiller vi til valg». Og de vant.  

«Månedens hushai»-plakat fra august 2003.
Foto: Magnus Helgesen

Husokkupasjoner og Instagram

Valgseieren gav dem fire heltidsansatte boligaktivister i et år, slik at de kunne fokusere fullt og helt på boligpolitikk. I organisasjonen var det noen som okkuperte hus, mens andre jobbet med mindre konfronterende strategier. 

– Bråkete aksjoner og husokkupasjoner la et godt grunnlag for å diskutere boligpolitikk. Man kan være uenig med metoden, men den skaper likevel et viktig press, understreker han.

Høeg skyter inn at SiO-aksjonen nok hadde hatt godt av noen husokkupasjoner for å fremme sine krav. 

– Det ble veldig tydelig at vi var lette å ignorere, og det er vi fortsatt. Så vi hadde satt stor pris på om noen ville okkupere noe, sier hun noe lattermildt, men tydelig seriøs da hun tipser om en nylig oppstartet instagramkonto som hun har oppdaget. 

Den heter «tomtioslo», og er en oversikt over tomme hus i byen. Den gir for øvrig påfallende assosiasjoner til «Håndbok for husokkupanter», blir det tilføyd av Holgersen. Han referer til en oversikt over tomme hus, som Boligaksjonen i sin tid delte ut til bergensstudentene. 

Som husokkupant kan man for øvrig vente seg strenge reaksjoner fra politiet. Holgersen kan fortelle at de ofte ble båret ut av husene de okkuperte. Bøtene de fikk var likevel ikke like høye som dem man får i dag. Han poengterer at man uansett kan okkupere hus som politiske markeringer, uten å lenke seg fast og risikere bøter. 

– Vi tror også at vi er ganske greit organisert, slik at det å få inn penger til folk som blir kasta ut, ikke skal være umulig, sier Høeg, og påpeker at det bare er å kontakte dem om man ønsker samarbeid, tips eller støtte. 

– Jeg er hvertfall ikke bekymret for mangel på husokkupasjoner i Oslo i framtiden, med tanke på hvordan boligmarkedet der ser ut, skyter Holgersen inn, og trekker litt på smilebåndet.  

 

Motpartene  

For Høegs aktivistkollektiv har det hele veien vært viktig å få fram hvem som er de reelle motpartene i dagens boligmarked. 

– Skillet går ikke mellom de som eier og de som ikke eier. Det går mellom de som tjener store penger på bolig, og de som bare prøver å få seg et sted å bo, som betaler ned andres lån eller må sette seg selv i dyp gjeld, påpeker Høeg. 

Det blir stadig vanskeligere for unge å skaffe seg egen bolig, særlig i de større byene. Kollektivet hennes mener det trengs store endringer i boligsystemet, som en stadig større andel av befolkningen føler seg sviktet av.

Det er vanskelig å anerkjenne at systemet som vi har blitt opplært til å tro at vi skal bli en del av, ikke er bygget for oss, sier Høeg. 

 

Hjem eller investeringsobjekt? 

Når Ståle Holgersen får spørsmål om hvordan fremtidens boligmarked ideelt ser ut for han, er han rask med å påpeke selve ordbruken i spørsmålet. 

– Hvis vi bytter ut ordet «boligmarked» med «boligsektor» så begynner vi å snakke, humrer han, og understreker at det handler om å fjerne profittmotivet fra bolig. 

– Det handler rett og slett om å endre hva vi legger i en bolig. Skal det være et investeringsobjekt, eller skal det være et hjem? spør Høeg retorisk.

Ståle Holgersen. Foto: Privat

I Norge har man lenge vært opptatt av at flest mulig skal eie sin egen bolig, men flere mener dette systemet ikke fungerer i dagens trange boligmarked. Holgersen påpeker at man kan se til andre land for å finne alternative boligsystemer, med ikke-kommersielle utleiesektorer og reguleringer av kjøp og salg på det private markedet. 

– Slik det er nå, blir systemet tatt for gitt, og så prøver man å hjelpe dem som rammes mest innenfor det. Da ender man opp med absurde løsninger som BSU-ordningen, påpeker han. 

Høegs aktivistkollektiv ønsker ikke å snakke mer om at det er dumt at egenandelsprosenten ikke er lavere, eller kjipt at man ikke kan ta opp lån som er mer enn fem ganger egen årslønn. De vil heller snakke om større boligpolitiske endringer. De vil snakke om en ikke-kommersiell boligsektor, som er stor nok til å utfordre det eksisterende systemet. 

– Vi prøver å kreve det vi faktisk vil ha. Ikke bare det som virker oppnåelig akkurat nå. Man må tørre å stille krav som strekker seg utenfor dagens system. 

 

Nytter det?

Stadig flere sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og i 2020 kunne en enslig sykepleier, ifølge sykepleierindeksen, kun kjøpe 2,5 prosent av alle Oslos boliger. Leieprisene har også økt betraktelig de siste par tiårene, og i dag ligger gjennomsnittsprisen for et rom i kollektiv i Oslo på 6 261 kroner, ifølge statistikk fra Hybel.no. Når man ser på dagens boligmarked, blir det fort tydelig at Holgersens aktivistgruppe ikke greide å stanse prisveksten på eie- og leiemarkedet.

– Det er jo litt trist at de kravene som dere stilte allerede i 2003, er de samme som vi stiller nå, anerkjenner Høeg. 

Ingen av Boligaksjonens husokkupasjoner ble permanente, og på et av kvartalene hvor de virkelig ønsket å bli, ligger det nå ironisk nok et bankbygg. Man kan spørre seg selv om det egentlig nytter å protestere mot et urettferdig boligsystem? 

Høeg og Holgersen er enige om at motstand alltid har en verdi, uavhengig om man vinner eller taper. Det handler like mye om å forandre folks bevissthet og om å presse samfunnet i en ny retning.

– Vant vi gjennom med vår linje i verden? Nei, vi tapte på alle politiske fronter. Betyr det at det vi gjorde var verdiløst? Absolutt ikke, sier Holgersen. 

Han påpeker at Høegs aktivistkollektiv også har et større historisk moment med seg, enn det Boligaksjonen i sin tid hadde. Boligsystemet som baserer seg på økte priser vil nå et bristepunkt før eller siden. Da er det viktig at motstanden finnes, og setter et rettferdig boligsystem på dagsordenen. 

– Man kan ikke endre boligpolitikken uten at boligpolitikken er et tema. Den samtalen har vi allerede klart å skape, sier Høeg. 

Karikatur publisert av aktivist-kollektivet bak «Reduser Husleia». Illustrasjon Tale Hammerø Ellingsvåg/shittylines.png

Lag på lag med boligaktivisme 

Når hun får spørsmål om hva folk som ønsker å gjøre noe med boligmarkedet kan gjøre, svarer Høeg at man gjerne kan kontakte kollektivet deres, som foreløpig finnes i både Oslo og Trondheim.

Boligaksjonen ble i sin tid inspirert av aktivistgrupper som hadde eksistert i Bergen på 70-tallet, og i 2020 har et nytt kollektiv latt seg inspirere av dem igjen. Sigrid Elise Høeg vil gjerne være til inspirasjon for fremtidens boligaktivister, men håper og tror at hun kan bidra til å skape et mer rettferdig boligsystem før den tid. 

– Jeg tror dere har en stor framtid i møte. Dere har et mye mer spennende historisk moment foran dere enn det vi hadde, sier Holgersen.

– Jeg håper vi klarer å bruke det, svarer Høeg. 

 

Kommentarer fra Heimstaden og Geir Hove 

«Månedens hushai»- plakaten og karikaturen av Ivar Tollefsen, ble publisert for å illustrere likheten mellom de to aktivistbevegelsenes metoder. 

Geir Hove, som ble kåret til «månedens hushai» i august 2003, uttaler at nominasjonen var et resultat av meningene til noen få misfornøyde leieboere.

– Jeg har hatt over tredve tusen leieboere mellom 1986 og nå. Av dem kan jeg bare huske at fire til fem har vært misfornøyde, sier han.

Han mener at den beste måten å få ned leieprisene på, er å sørge for at tilbudet er større enn etterspørselen, og at det er bra at leieprisene i Bergen har sunket de siste årene. 

Kommunikasjonsdirektør i Heimstaden, Christian Dreyer, uttaler at et godt og trygt hjem er viktig i alle menneskers liv, og at de i Heimstaden derfor heier på gode ideer, forskjellige meninger og stort engasjement som bidrar til å utvikle en best mulig boligpolitikk. 

– Vi mener positiv endring skapes gjennom faktabasert dialog og tar gjerne en prat med alle, aktivister, politikere, kunder eller andre, som har dette som mål, sier han.

Han påpeker at Heimstaden ønsker at utleiemarkedet skal fungere best mulig, har begynt å tilby sine leietakere evigvarende leiekontrakter, og har oppfordret regjeringen til å vurdere dette som standard i lovverket.

 

LES OGSÅ: Det uknuste glasstaket

Neste artikkel
Festivalpils med avsmak