Frem til 21. januar var «spiseplikt» et fremmedord for mange yngre nordmenn. Loven, som krever at servering av alkohol skal akkompagneres av ett stykk fordøyelig objekt, har gjennom store deler av det siste halvåret frustrert både utelivsbransjen og øltørste besøkende. 

Ved spisepliktens innmarsj kunne deler av Bergens eldre befolkning likevel høre stemmer fra fortiden – det er nemlig ikke første gang en slik regel har preget byens barer og klubber. Et uteliv forbausende likt det på 80-tallet har oppstått, med spiseplikt, innskrenkede skjenketider og diverse kreative løsninger for å snike seg unna regler som ikke gir ved dørene.

Spisepliktens opprinnelse

Den gangen var det imidlertid en annen pest som sto ansvarlig for alt oppstyret: Bystyrets mildt sagt konservative syn på alkohol. Opp gjennom Norges historie har det vært mange merkelige alkohollover. Ettersom alkohol omtrent årlig er på den politiske agendaen, er endringene så mange og uoversiktlige at det ikke er spesielt hensiktsmessig å ramse dem opp. 

Det som likevel er verdt å merke seg er at frem til den nye, nasjonale alkoholloven trådte i kraft i 1992, sto hver enkelt kommune fritt til å tildele de ulike skjenkestedene enten «alminnelig» eller «innskrenket» skjenkebevilling. I Bergen, med ordfører Arne Næss og resten av KrF i spissen gjennom store deler av 80-tallet, var innskrenket skjenkebevilling så å si entydig med spiseplikt.

Den opprinnelige tanken var at spiseplikten skulle tone ned det store alkoholkonsumet, som ble sett på som den bakenforliggende årsaken til alt av problemer. Myndighetene mente at nordmenn tilbragte for mye tid i skjenkestuene, som resulterte i alkoholiserte og ødelagte familier. Alkoholen ble ansett som et problem i så stor grad at skjenking av brennevin faktisk var forbudt mellom 1901 og 1938. Kort fortalt: Det ble ment at alkoholen var en trussel for samfunnet, og denne trusselen måtte nøytraliseres. 

I det store og hele lekte myndighetene og utestedene katt og mus i kampen om skjenkebevillingen. Det var også sjelden noen logisk forklaring på hvorfor enkelte utesteder fikk innskrenket skjenkebevilling, mens andre fikk drive virksomhet som normalt. Steder som Holberg- og Wesselstuen fikk alminnelig bevilling uten store problemer. Legendariske Garage derimot, på den tiden kjent som La Garage, måtte karre seg til skjenkebevilling ved å opptre som en meksikansk restaurant på dagtid. Alle nye skjenkesteder som åpnet, måtte se seg nødt til å servere fôr med drammen.

Opera-egget og gjenbrukbare smørbrød

Ikke at dette skulle bli noen uoverkommelig utfordring for byens mange innfallsrike kneiper. Det er også her historiene vi nå hører fra de mer erfarne stammer fra – for det skulle ikke stå på kreative (og ikke minst bærekraftige) løsninger. 

For det var tross alt et fåtall av utestedene som faktisk ønsket å servere mat. Mange av løsningene som dukket opp bar derfor preg av minimal innsats, i ønske om å spare mest mulig penger og presse minst mulig mat på kundene. Knekkebrød med leverpostei, halve rundstykker med en liten ansjosfilet på og tørre baguetter, for å nevne noen av de mindre kreative, men mer populære rettene. Om det i det hele tatt kan kalles retter, da.

Café Opera på Engen åpnet i 1985, og ble med det pålagt spiseplikt om de ønsket skjenkebevilling. De står også muligens for de mest ikoniske spiseplikt-rettene. En meny bestående av en rekke småretter til beskjedne fem kroner, der den mest minneverdige for mange var et halvt hardkokt egg toppet med majones og et par reker. Med på kjøpet fikk man også et stempel som gjorde det mulig å gå til anskaffelse av både én og to sårt etterlengtede halvlitere. 

Med spiseplikten er det, som i de fleste andre lovpålagte krav, rom for tolkning. Til tross for at spiseplikten krever at alkohol må serveres sammen med mat, sier den ingenting om at maten faktisk må spises – et smutthull mange utesteder på åttitallet visste å utnytte. En gjenganger på diverse skjenkesteder var det gjenbrukbare smørbrødet.

Det ble en økonomisk gunstig affære som ble liggende urørt på bordet foran kunden så lenge besøket varte. Når kvelden omsider var omme ble smørbrødet levert inn igjen, for at nye kunder også skulle få dra nytte av herligheten. Slik ble de gjenbrukt helt til de ikke lenger kunne passere for å være smørbrød, men heller noe som lignet grønn mose. 

Om noen mot formodning skulle forsøke å faktisk spise smørbrødet, måtte de også forvente magetrøbbel – for etter å ha gått på rundgang i flere måneder var de følgelig også livsfarlige å innta. Et ypperlig virkemiddel for å redusere matsvinn, spisepliktens evige følgesvenn. Økonomisk? Veldig! Miljøvennlig? Ja! Spesielt godt? Overhodet ikke.

Hva kan læres?

Til tross for at situasjonen er en helt annen nå, blir det samme virkemiddelet tatt i bruk for å holde folk unna alkoholen – uten at det fungerer spesielt godt i praksis. Nå som da er det begrenset hvor mange mennesker det er som lar planene sine stoppe av at de må kjøpe en kopp med suppe for å få seg en øl eller ti. Det som i praksis blir effekten av spiseplikten er økt matsvinn. Når alle besøkende blir tvunget til å gå til innkjøp av i utgangspunktet uønsket mat, må det være forventet at ikke alt blir spist opp.

Nå er nå spiseplikten en gang pålagt, og da gjelder det å følge reglene. Likevel spørs det om ikke utestedene i Bergen har en del å lære av tidligere perioder med kommunal pålagt tvangsfôring. Det kan etter hvert bli nødvendig å dra et gammelt triks eller to opp av hatten. Kan et gjenbrukbart smørbrød kanskje være løsningen?

LES OGSÅ: Junk med god samvittighet