Hver dag holdes fanger i norske fengsler isolert på små, magre celler, uten mulighet for å samhandle med andre. Til tross for at forholdene som beskrives fra isolasjon er i strid med FNs menneskerettighetserklæring, er isolasjon likevel en utbredt praksis i landets fengsler.

Isolert fra omverdenen 

Isolasjon innebærer å være innelåst på en celle over lang tid uten tilgang på meningsfull kontakt med andre. En oversikt fra Kriminalomsorgen fra februar i år, viser at totalt 59 innsatte var helt utelukket fra fellesskap i norske fengsler, hvorav 18 av disse tilfellene var knyttet til covid-19. I en rapport fra Røde Kors fra i fjor  kommer det frem at det i flere norske fengsler, over tre ulike dager, ble telt hvor mange innsatte som satt isolert. I gjennomsnitt var 33 prosent av de innsatte innesperret på isolasjonsceller. Kriminalomsorgens egne tall viser også at en høy andel av isolasjonene var ulovlige. Helsedirektoratet slår fast at negative helseeffekter kan oppstå etter bare dager i isolasjon, og at helserisikoen øker for hver dag. 

Kriminalomsorgen har blitt hardt kritisert i årevis, både fra nasjonale og internasjonale hold, for den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler. Kritikken er fremsatt av blant annet Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), Sivilombudsmannen, Europarådets torturkomité (CAT), Europarådets torturovervåkingskomité (CPT) og FNs torturkomité (CCPR). 

De sykeste isoleres

Randi Rosenqvist er en av Norges fremste rettspsykiatere, og arbeider med de aller sykeste og farligste innsatte i landet. Hun forteller oss at den maksimale grensen på hvor lenge man kan være på isolasjon de fleste steder i utgangspunktet er på ett år.

– Det er fryktelig lenge. Likevel blir det ofte lengre: Hvis den innsatte tas opp i fengselsavdelingen en dag og er vanskelig igjen, må han eller hun begynne rett på enda et år. Så i realiteten er det ingen grense.

Rettspsykiateren erfarer at det ofte er de alvorlig psykisk syke innsatte som blir sittende lengst på isolasjon. Rosenqvist forteller om psykisk syke innsatte som har sittet fire, fem og seks år på isolasjonsceller, og mener disse fangene isoleres på grunn av mangel på psykiatri i fengslene. 

– Vi har ikke forutsetningene for å gi de sykeste den hjelpen de trenger, fordi et fengsel ikke er en psykiatrisk institusjon. Det å isolere på grunn av hvordan folk er, altså, hvis du blir isolert fordi du er syk, så er jo det forferdelig galt, sier hun.

Å få innsatte inn i psykiatrien

I en rapport fra 2014 av forsker Victoria Cramer kommer det frem at 92 prosent av norske fengselsinnsatte har tegn på personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser. Av samme rapport kan en finne at 66 prosent av alle norske fengselsinnsatte falt ut på ungdomsskolen eller tidligere, at 38 prosent vokste opp med rusmisbruk i hjemmet og at 40 prosent ble misbrukt i barndommen. 

Rosenqvist forteller at det er svært vanskelig å få fengselsinnsatte inn i psykiatrisk avdeling.

 – I løpet av de 10 årene jeg har jobbet på Ila, har jeg presset og presset for å få psykiatrien til å overta noen av de innsatte. Og de som psykiatrien faktisk har begynt å behandle, de går det veldig mye bedre med, sier hun.

Rosenqvist sier at fremgangen går sakte. Hun forteller om en innsatt som var alvorlig psykisk syk. Han tilbrakte fem år på isolat.

– Og han fikk jo til slutt medikamenter, og nå kjører han buss. Det er en utrolig forandring, men det kom jo fem år for sent. Og det er det som er så sørgelig. Det er det som er så galt. I fem år befant han seg i en aldeles grusom situasjon før han fikk behandling, sier hun.

Fengselet i fengselet

Da man begynte å bygge moderne fengsler i Skandinavia, var det isolasjonsfengsler som var modellen. I dokumentaren Fengslet og forlatt (2018) forteller professor i rettssosiologi Peter Scharff Smith at fengslene skulle være institusjoner hvor tanken var «å skjære bort den dårlige innflytelsen» dersom de innsatte ikke hadde kontakt med hverandre. Fangene skulle sitte ensomme på en celle, tankene skulle vendes innover – og på den måten skulle de bli bedre mennesker.

Mange land gikk relativt fort bort fra dette, men i Skandinavia fortsatte man lenge. Det var først langt inn på 1900-tallet at Norge la fra seg dette prinsippet. Likevel er isolasjon fortsatt en praksis i dag. Den europeiske torturforebyggingskomiteen har anbefalt at innsatte bør tilbringe minimum åtte timer utenfor cellen daglig. I Sverige og Danmark er standarden tolv timer. I Norge er det ingen slike regler. Smith hevder at isolasjon er en del av «våre fengslers DNA». 

– Det har alltid vært ikke bare et fengsel – men også et fengsel i fengselet, sier han.

Utenforskapet

Trond Henriksen har sonet tretten år i fengsel. På 90-tallet ble han omtalt som Norges farligste mann, og har sittet i isolasjon i månedsvis av gangen. Henriksen forteller om en barndom preget av turbulente omgivelser på østkanten av Oslo.

– Jeg er født og oppvokst på trappene ved Østbanen, på sentralstasjonen i Oslo, for å si det litt brutalt. Vokste opp i sosialboliger med veldig mye uroligheter rundt meg, og en mamma som kommer fra veldig fattige kår. Det har aldri vært noe rus med mamma, men med mennene hennes. 

Til tross for omstendighetene gjorde ni år gamle Henriksen det relativt bra på skolen – helt til han plutselig ble syk, og innlagt på sykehus over en lengre periode. Da han kom tilbake til klassen etter flere måneder, hadde de startet med engelskundervisning. 

– Det var plutselig et fag jeg ikke skjønte en drit av. De andre i klassen begynte å le og sånn, men jeg klarte ikke å knekke den koden, og jeg hadde jo ikke noen ressurssterke foreldre som kunne engelsk heller, ikke sant. Og naboene var jo stort sett drita fulle hele tiden, så de kunne heller ikke hjelpe, sier Henriksen.

Løsningen ble å skulke dagene han hadde engelskundervisning, for da kunne ingen se at han slet. Ingen kunne le av ham.

Frank og hasjklumpen

Henriksen klarte ikke å være på skolen, og ville ikke være i sosialboligen – så da endte han opp i Oslo sentrum. Han ble fort en del av en gjeng; de var fra 10-årsalderen og oppover, og hadde til felles at de ikke fikset skolen, eller hadde problemer hjemme.

– Jeg husker første gangen jeg røykte hasj. Da var jeg tolv år gammel. Og det var med han Frank, det store forbildet vårt. Han var 19 år gammel, og hadde skinnjakke og drag på damene. Så det var jo kult å være sammen med han.

Han forteller om første gangen Frank gned en hasjklump og plasserte den i pipen sin.

– Altså, jeg vokste jo opp med en mamma som advarte om at «Narkotika er farlig, du kan dø», så jeg tenkte jo at nå dør han, og da løper jeg. Men han døde jo ikke, så jeg fikk mitt første møte med hasj gjennom den pipen, sier Henriksen.

Henriksen visste ikke da, som tolvåring, at han senere i livet skulle blande blodet sitt med heroin. Men i begynnelsen var ikke narkotika viktig for ham i det hele tatt. Det viktige var alltid å imponere Frank. Store Frank, kule Frank, med skinnjakken og draget på damene.

– Om du skulle imponere Frank, da måtte du være så gal du bare klarte. Så vi begynte jo å stjele biler og kjøre fra politiet da vi var veldig unge, forteller han.

Bare et barn

Henriksen var bare 14 år første gangen han ble fengslet. 14 år og tre uker gammel. På tre uker hadde han stjålet 45 biler.

– Jeg fikk beskjed av en politimann om at: «Du må se hva fengsel er». Jeg var jo bare et barn. Og det å møte fengsel som et barn –– jeg skal love dere at jeg var jævlig redd.

Møtet med fengselet som barn ble ikke det første. I takt med at narkotikaen ble en større del av livet hans, ble kriminaliteten det også. Og det var med det Henriksens første møte med isolasjon begynte. Første gangen satt han 14 måneder på isolat.

– Det husker jeg gjorde mye med meg. Og det som skremmer meg veldig, er hvor jævlig destruktiv du blir som menneske. Du får sånne tanker. Du tenker ting som du aldri ville tenkt i en annen setting, ikke sant. Jeg tenkte ting som virkelig skremte meg selv. Du vet, isolasjon skaper jo frykt. Et sånt mørkt dyr inni deg selv, som egentlig bare har ett mål, og det er å dra deg enda lenger ned i mørket. Og jo lenger ned du kommer, jo vanskeligere er det å komme ut av det.

Virkelighetsflukten

Hver dag plasseres flere fengselsinnsatte på isolat i norske fengsler. Vi spør Henriksen:

Hva er det egentlig som skal til for å havne på isolat?

– Det kan det være mange grunner til, men det er ofte jævlig ubetydelige ting, sier han.

Henriksen sier at isolat ofte ble brukt til å splitte de innsatte, og at årsakene til å havne der omtrent kunne være hva som helst. Han forteller om en person han satt i fengsel med på 90-tallet som var flink med ord. Det ble besluttet at han skulle isoleres fordi han kunne ha en «uheldig innvirkning på andre innsatte». 

– Hvis det er grunn nok til å isolere noen, så kan dere jo tenke dere hvor mange andre grunner det er til at folk blir isolert. Han satt i 16-17 måneder på isolat fordi han var flink med ord. 

Vi har vanskeligheter med å forestille oss hva man gjør på de syv kvadratmeterne. Henriksen forteller om isolat som et sted hvor tiden blir ubetydelig, natten glir over i dag, nøkkelknippene på utsiden blir din eneste trygghet og fengselsbetjenter som sier «Har du roet deg ned?» blir din eneste menneskelige kontakt.

– Jeg husker jo alle disse teaterstykkene, jeg må jo le litt, som jeg klarte å lage i hodet mitt. Det kunne være noen som hadde risset noe inn i veggen, det kunne stå noe sånt som «jeg elsker deg, Lise», også kunne jeg ligge i senga, og lage forestillinger i hodet om, ja, hvem var Lise. Jeg lagde jo mange sånne historier, og det er klart, at hvis du driver med det i veldig mange år, så kan det til slutt renne helt over. Men samtidig så var jo det nesten den eneste flukten jeg hadde, sier Henriksen.

Et farlig verktøy

Henriksen mener at isolasjon blir brukt som et verktøy. Et farlig verktøy. 

– Det er svært få tilfeller der jeg tenker at isolasjon er heldig, i utgangspunktet tror jeg egentlig ikke at vi trenger det. Men i mangel på andre verktøy, så har man liksom en idé om at man tror at det å isolere og knekke innsatte er bra, for da får man «mest mulig ut av dem». Det er veldig lett å bli manipulert, og politiet har fått mye kritikk for å bruke den formen for pressmiddel, sier han.

I 2019 la Sivilombudsmannen frem en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og «mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler». I rapporten understrekes det at det i flere år har blitt rapportert om «umenneskelig behandling» i norske fengsler. Henriksen har selv opplevd isolatet og mangelen på menneskelig kontakt:

– Å sitte der med de menneskene, det er noe av det kjipeste jeg har opplevd i fengselet. Det å se at de ikke får noen hjelp. Fy faen.

Han forteller videre om en fare ved isolasjon, som han tenker at samfunnet kanskje ikke har skjønt.

– De som kommer ut i samfunnet igjen etter isolasjon er jo følelsesblokkerte bomber. De har sittet så lenge isolert og uten behandling at når de skal ut igjen går det galt.

Motorveien

Henriksen har vært utenfor murene i ti år nå. Han tenker ofte på hvordan isolasjon faktisk har preget ham som menneske i etterkant.

– Jeg merker det jo, for eksempel når jeg og kjæresten min, Bodil, ser på TV – la oss si Norske Talenter, og så kommer det ei ung jente som synger ordentlig vakkert. Og Bodil, hun begynner jo å grine med en gang, sitter og hyler og synes det er vakkert. Og så kjenner jeg jo også på den følelsen, det der «å fy fader, det her var emosjonelt», men så fort jeg kjenner på det, så stikker jeg og vasker opp eller så går jeg på do, sier han.

Han forteller at når man sitter i fengsel, er det å vise følelser ansett som et enormt svakhetstegn. Griner du på cellen vil ingen ha noe med deg å gjøre. Da tenker de at «ja, han der sprekker eller sladrer til politiet». Henriksen sier at han ble veldig god på å undertrykke følelsene sine i fengsel, og at dette fortsatt henger igjen.

– Men en gang for tre år siden, da jeg kjørte alene i bilen, midt på motorveien, så plutselig bare eksploderte følelsene for først gang i livet mitt. Jeg begynte å hylgrine i bilen midt på motorveien. Så måtte jeg jo kjøre inn til siden da, så jeg ikke skulle krasje. Og jeg husker at det eneste jeg tenkte var «jeg håper ingen så at jeg gråt».

Oppoverbakken

Randi Rosenqvist har tidligere arbeidet i Kriminalomsorgen, som har blitt hardt kritisert av både nasjonale og internasjonale overvåkningsorganer.

Hva tenker du om kritikken mot Kriminalomsorgen?

– Jeg deler den kritikken. Når en person blir dømt til fengsel så er det jo, for å sitere rettssosiologien Thomas Mathiesen, et «tilsiktet onde». Noen skal påføres den pinen det er å sitte i fengsel. Men jeg synes at den andre delen av soningen er minst like viktig: Nemlig at man også skal få hjelp til rehabilitering. Jeg mener at Kriminalomsorgen har alt for lite satsing på rehabilitering, sier Rosenqvist.

Videre mener hun at fengselspsykiatri bør være et område med spisskompetanse.

– Jeg har kranglet mye med myndighetene om dette. Fått høre av helsemyndighetene at «Nei, vi skal ikke ha noe særomsorg». Så sier jeg: «Men fengselsinnsatte har andre utfordringer enn resten av befolkningen, så vi må ha en spisskompetanse, på samme måte som vi har angst-poliklinikker og anoreksispesialisering», sier hun.

Til slutt fikk Rosenqvist aksept for dette. Helsedirektoratet og kriminalomsorgsdirektoratet kom til enighet om å styrke psykiatrien i fengslene.

– Likevel, det var for tre år siden, og jeg har ikke sett noe siden. Dette er en forferdelig tung oppoverbakke, sier Rosenqvist.

Prisen på omsorg

Rosenqvist har vært i dialog med Justisdepartementet angående den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler.

– Jeg har jo håpet at riksadvokaten kan si at «dette her er vanvittig», men jeg er stygt redd for at det ikke kommer til å skje, sier hun.

Sakene Rosenqvist er opptatt av må gjennom mange lag: Først er det fengslene, så kriminalomsorgsregionen, deretter kriminalomsorgsdirektoratet, så justisdepartementet og til slutt justisministeren.

– Jeg tror at innen saker kommer opp til justisministeren, så er det et spørsmål om kroner og øre, mens det er i fengslene at vi ser med våre egne øyne hvor ille det faktisk er. Ubehaget ved å se det som er galt filtreres oppover i administrasjonen, slik at de som skal ta de endelige bestemmelsene ikke har noe personlig forhold til sakene. De ser på papirer, budsjetter og store linjer. Jeg har jobbet i det offentlige i 45 år nå – og jeg synes ikke akkurat at det går noe fort, sier Rosenqvist.

Rosenqvist forteller at driftsbudsjettene til fengslene blir dårligere fra år til år, uten at det egentlig er grunnlag for det.

– Jeg kan forstå at man, i virksomheter som ikke har omsorg som primæroppgave, kan kutte i budsjetter for å spare penger. I kriminalomsorgen har penger til bemanning bare blitt lavere: alt som ikke er helt nødvendig for sikkerheten reduseres. Tanken er at hvis en innsatt rømmer fra fengselet er det en skandale, men hvis han eller hun ikke rehabiliteres er jo ikke det «skandale». Jeg har opplevd å ikke få lov til å følge opp på grunn av mangel på penger. Det synes jeg er ille, sier Rosenqvist.

Krevende innsatte

Vi har kontaktet Kriminalomsorgsdirektoratet, som henviser videre til Justis- og beredskapsdepartementet. I en e-post skriver Raheela Chaudhry ved kommunikasjonsenheten i departementet at driftsbudsjett til fengslene i perioden 2013-2021 har hatt en budsjettøkning på om lag 1,3 milliarder kroner:

– Det meste av dette går til tekniske endringer og prisjustering. Om lag en tredjedel er til nye tiltak, herunder til tiltak for å bedre forholdene for innsatte og redusere omfanget av isolasjon.

På spørsmål om hvorfor bruken av isolasjon i norske fengsler er så høy, skriver Chaudhry at mange innsatte i norske fengsler er isolert mer enn ønskelig, men at det er ulike årsaker til dette:

– Enkelte varetektsinnsatte er undergitt isolasjon av hensyn til etterforsk­ningen. Noen fengsler eller fengselsavdelinger mangler arealer for fellesskap, slik at de innsatte av den grunn blir sittende mye på egen celle, skriver hun.

Kommunikasjonsenheten skriver videre at innsatte i noen tilfeller må tas ut av felles­skapet fordi de opptrer voldelig eller truende. I til­legg er det en del innsatte som velger å avstå fra fellesskap med andre innsatte.

– Kriminalomsorgen opplever at de innsatte generelt er mer krevende nå enn før. Det er kartlagt at forekomsten av mentale lidelser er betydelig større blant fengselsinnsatte enn i resten av befolkningen. Slike forhold kan være av betydning for mulighetene for å integrere den enkelte innsatte i fengselsfellesskapet.

Iverksatte tiltak

Som Rosenqvist tidligere uttrykte, finnes det et sterkt ønske om tiltak som både tilrettelegger for de svakere stilte i fengslene og reduserer bruken av isolasjon. Vi ønsker å få svar på hva Justisdepartementet gjør for å redusere omfanget av isolasjon i de norske fengslene.

– Det er iverksatt en rekke tiltak for å redusere omfanget isolasjon i fengsel. Med virkning fra 2020 er det opprettet en nasjonal forsterket fellesskapsavdeling ved Ila fengsel, med plasser for noen få av de innsatte med svakest forutsetninger for å fungere i et fengsel, svarer Chaudry.

Det etableres også i år et nasjonalt ressursteam ved Bredtveit fengsel, samtidig med at det etableres aktivitetsteam ved andre enheter med mye isolasjon. Kommunikasjonsenheten skriver at erfaringene med aktivitetsteam tyder på at dette er et godt verktøy i arbeid med innsatte som er i risikogruppen for å falle ut av fellesskapet.

– I tillegg er det gjennomført bygningsmessige tiltak som legger bedre til rette for fellesskap, herunder gjennom etableringen av det nye Agder fengsel, fremskaffelse av nye lokaler som erstatning for deler av Oslo fengsel, og rehabilitering av blant annet Ullersmo fengsel. 

Justisdepartementet ville ikke kommentere hvorfor bruken av isolasjon fortsetter i så stort omfang, eller hvorfor det ikke foreligger krav om oppfølging for innsatte som har vært på isolat. Vi får heller ikke svar på hvorfor man trapper ned midler til fengslene, eller om Justisdepartementet synes at kritikken av den utstrakte bruken av isolasjon i norske fengsler fra blant annet Europarådets torturkomité og FNs torturkomité er betinget. 

Tilbakebetalingen 

I dag jobber Trond Henriksen aktivt med unge kriminelle gjennom Kirkens Bymisjon. Han har et ønske om å fange opp unge som faller fra skolen så tidlig som mulig.

– Jeg har sittet tretten år i fengsel, og de årene der får du ikke tilbake. Så jeg har jo et stort ønske om å, det er jo litt egoistisk forsåvidt, men når jeg blir gammel, kunne sitte i gyngestolen og si at ikke alle de årene var bortkastet.

Henriksen har, gjennom Bymisjonen, vært med på å starte lavterskeltilbudet Ung på dagtid. Tilbudet er en alternativ opplæringsarena for ungdom som er på vei til, eller allerede har, falt fra skolen, der målsetningen er at de skal finne sitt eget ståsted og følge drømmene sine.

– Det har vært en stor drøm. Og det å fikse tjue millioner til det prosjektet, det var så jævlig sprøtt. Her har jeg gått som en kriminell idiot og egentlig ordna småpenger, så når du blir streit og ordentlig så ordner du jo mange millioner. Så jeg må jo bare si at kriminalitet, det lønner seg ikke. Synd at du skal bli femti år før du skjønner det liksom. Men bedre sent enn aldri.

Henriksen sier at han har verdens fineste jobb. Der møter han mange som minner ham om seg selv. Gjennom egen livserfaring prøver han å veilede de unge menneskene som han sier er fantastiske fordi de åpner døren og lar ham få delta i deres liv.

– Jeg har jo kostet samfunnet 150 til 200 millioner, med all galskapen min, og det kan jeg aldri betale tilbake. Men jeg kan kanskje bidra til at noen ikke tar de samme valgene som jeg gjorde da. Og det er jo egentlig en ganske fin tilbakebetaling, sier Henriksen.

LES OGSÅ: Hvor stein blir du av ti gram hasj?