Den store premieren i mars på Den Nationale Scene var Madame Bovary. På teaterets Store Scene har kulissene fra suksessforestillingen Cabaret blitt pakket bort. Tilbake står det tomme scenerommet som er bakgrunn for Madame Bovary. 

«I AM MADAME BOVARY» henger i lysende neon over den svarte scenen. Sitatet er hentet fra Gustave Flaubert selv, og spiller på at alle skal kunne kjenne seg igjen i stykkets hovedkarakter. Allerede noen minutter før forestillingen begynner, kommer Emma Bovary (Emilia Roosmann) inn på scenen, kledd i en hvit blondekjole. Hun leser i en bok, som viser seg å være nettopp Madame Bovary av Flaubert, boken som stykket er basert på. Oppsetningen er dramatisert av Melanie Mederlind og Mari V. Kjeldstadli. Førstnevnte har regien. Oversettelsen er ved Birger Huse. 

Madame Bovary er historien om den drømmende og lesende Emma, som allerede år før Hedda Gabler, er fanget i et kjedelig ekteskap på landet. Hun har lest romaner og venter på at livet skal leve opp til forventningene den skjønnlitterære verden har skapt hos henne. Hun er gift med legen Charles Bovary, som ikke var like berømt og enestående som hun trodde. Mens hun er gift, svermer hun for den unge og kunstneriske Léon (Sverre Breivik), og har en mislykket affære med adelsmannen Rodolphe (Eirik del Barco Soleglad). For å skape liv i sitt miserable liv bruker Emma kart, og går på imaginære oppdagelsesreiser i Paris. I tillegg kjøper hun klær og interiør i et enormt tempo, hos butikkinnehaveren Lheureux (Kamilla Grønli Hartvig). 

Mot vår tid 

Ved stykkets begynnelse er man klart plassert i det originale 1850-tallets ånd, med lange kjoler, dress og tremøbler. Etter hvert som stykket utvikler seg, blir det mer og mer moderne. Det gammeldagse møblementet blir byttet ut ettersom Emma handler hos Lheureux, som viser frem varene hun selger gjennom en Mac-skjerm. Den samme Macen brukes til å gå på vandring rundt i Paris gjennom Google Maps, og det zoomes inn på både Chanel- og Givenchy-butikker. Stort sett fungerer denne moderniseringen. Det tydeliggjør forskjellen mellom Emma og hennes manns familie og omgangskrets, som bevarer de gammeldagse klærne gjennom hele stykket. Hvorfor Lheureux hele veien har vært kledd i moderne dress, er imidlertid uklart. 

Mot slutten skifter Emma ut av sine lange gevanter og ikler seg moderne jeans og t-skjorte. Det er ingenting igjen som minner om den opprinnelige tilværelsen. Rundt om på scenen står en mengde pappesker. Dette skal være alle varene som Emma har kjøpt og nå må selge igjen, fordi hun har arbeidet seg opp stor gjeld med alle sine innkjøp. Tanken er nok å vise likhetstrekk mellom 1800-tallets Emma, som bruker innkjøp som erstatning for kjærlighet, og 2020-tallets masseforbruk, som ikke er bærekraftig. Dette funker halvveis, men det virker som vi har forlatt alt som har med Emmas historie å gjøre. Slutten minner mest av alt om en Luksusfellen-parodi, som trekker ut i det kjedsommelige. Utover å fortsette å ha gjeld, er det lite nytt som tilføyes. Det blir kunstig at Emma da prøver å finne en mann som kan redde henne, og snakker i lange, arkaiske monologer. Skulle vi ikke plutselig være i 2021? 

Overbevisende 

Det er ingen av skuespillerne som er dårlige. Emilie Roosmann spiller Emma på en god og overbevisende måte, innenfor den endimensjonale rolletolkningen. Med unntak av noe diksjonsproblemer, leverer hun gode replikker. Jonatan Filip er passende som Emmas mann Charles – naiv og godlynt, men samtidig litt hul. Denne hulheten gjør at forholdet mellom Emma og Charles aldri virker helt ekte, selv når han åpenbart tar inn over seg Emmas problemer. 

Eirik del Barco Soleglad er morsom som den overfladiske Rodolphe, men får også frem kynismen som ligger i hans forhold til Emma. Samspillet mellom Roosmann og Soleglad er stort sett godt, men mangler noe kjemi for å overbevise helt. Hennes andre elsker, Léon, gjøres både søt og menneskelig av Sverre Breivik, men karakteren er for lite med til at han får utviklet den skikkelig. Kamilla Grønli Hartvig skinner i rollen som Lheureux, og spiller den pengeutpressende og kremmeraktige butikkeieren på en svært overbevisende måte. Hun skaper en karakter med både dybde og kompleksitet. Hun, som pleier å bli castet i roller som den stille og fortvilte andrekvinnerollen, er her sterk og kontrollerende, og får endelig vist hele spekteret sitt. 

Teksttungt

Stykkets store klump om foten er den uhorvelige mengden med lange, nærmest monologaktige replikker. Skuespillerne strever med diksjonen. Produksjonen har lagt stor vekt på at Flaubert mente at språket sto mer sentralt enn handlingen i stykket. Å prioritere å forklare – «telling, not showing» – skal kanskje speile dette. Konsekvensen blir dessverre replikker som trekker ut i unødvendig omfattende selvrefleksjonstirader. Likevel tilfører egentlig ikke disse partiene handlingen eller karakterutviklingen noe nevneverdig. Tvert i mot drukner dette både handlingen og utviklingen. Det blir vanskelig å ikke sone ut, og det merkes at stykket nærmer seg tre timer, inkludert pause. 

At stykket er for langt forsterkes av en rekke elementer i stykket som virker overflødige. Enkelte scener kunne blitt kuttet uten problemer. For eksempel er stykket så vidt inne på religionen som komponent i Emmas verden, uten at det gis mer plass enn en prest som dukker opp i noen scener, og et par besøk i en katedral. Med utdyping kunne dette bidratt til å gjøre det eksistensielle i Emmas situasjon mer komplekst, utover å bare handle om at livet ikke ble som hun ville. Hvordan hadde Emma forklart sin desperate situasjon til en som stod utenfor, og som ikke var en del av hennes liv? Når stykket går videre, mister hele relasjonen med presten betydning, og blir bare enda en scene der Emma er tilstede. 

Handlingen brytes opp flere ganger med ulike sekvenser. Hvor vellykket disse bruddene er, varierer. Plutselig står for eksempel hele ensemblet og spiser fersken mens de ser ut i salen, og før ekteparet Bovary skal i operaen, går sceneteppet ned og vi får et par minutters pause uten forklaring. På den andre siden er noen scener snedige i sin originalitet. I scenen som følger etter den uforklarlige operapausen, senkes lyset igjen, og ekteparet Bovary og Léon setter seg på første rad i salen, som om de skulle vært tilskuere i operaen. Dette bryter den fjerde veggen på en virkningsfull måte. Selve operaforestillingen de ser på, med en kvinne som danser og mimer til en arie, er ikke god. 

«Hva så?»

Jeg har ikke lest romanen Madame Bovary, men jeg har vanskelig for å tro at det ikke er mer til Emma-karakteren i Flauberts roman. Gjennom stykket kjeder Emma seg i ulike former og stillinger, fra 1850 til vår tid. Slik hun fremstår i stykket, er hun ingen kompleks karakter. Desperasjonen etter kjærlighet virker sutrete og klengete. Produksjonen er klar på at man ikke sympatiserer med Emma, men at vi skal ha empati med henne. Når det er så som så med både sympatien og empatien, blir stykket ganske uinteressant. Man identifiserer seg ikke med denne Madame Bovary. Når hun tar selvmord på slutten, mottas det med et skuldertrekk. Hva så? 

Denne «hva så»-følelsen er ganske beskrivende for stykket som helhet. Selv om Madame Bovary åpenbart er en storstilt produksjon, med forseggjorte kostymer, kulisser og omfattende manus, blir aldri stykket så storslått som ambisjonen åpenbart er. Det er synd. Om stykket ikke kan anbefales på det varmeste, kan forestillingen likevel være verdt å få med seg, særlig om du har et forhold til Flauberts roman. Om ikke annet, er det en teateropplevelse i DNS’ Store Scene.

LES OGSÅ: Verden gjennom Noras øyne