Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser i denne artikkelen står på forfatternes regning.

Vår generasjon får daglig høre at det er mangel på fagfolk og studenter med faktisk arbeidserfaring, som er klar for arbeidslivet i det de leverer bacheloren eller masteren.

Det kan vi gjøre noe med, men det krever politisk vilje fra politikere.

Praksisordningen fungerer ikke slik den er i dag. Det er et nåløye man må gjennom, for å få sjans hos en bedrift eller i offentlig sektor. For dem som først er kommet igjennom nåløye, møter de nye useriøsiteter i sine posisjoner.

En utfordring er at bedriften, eller en instans i offentlig sektor, bruker praktikanten som en slagpute for oppgaver folk på kontoret ellers ikke ønsker å ta i. Det skader ikke noe å hente kaffe eller arkivere papirer, men hvor mye lærer en samfunnsøkonomistudent av det? Hvor relevant blir hun eller han for arbeidsmarkedet i ettertid?  

Man finner også mange eksempler andre veien. Vi ser studenter som har 08-18 jobber, ofte med mer, og helgeoppgaver. Dette får de studiepoeng for, alt fra 10-30. Det er bra. Det bidrar til utdanningen, og læringskurven er brattere enn mange steder i arbeidslivet.   

Likevel er det ingen økonomisk kompensasjon for arbeidet. Studenter sliter seg ut under praksisoppholdet. Kanskje tar de et fag i tillegg til praksis for å komme i mål med graden sin, men så må de også ha en deltidsjobb på en kafé, fordi økonomien ikke strekker til.   

Enkelte studenter jobber 150% i løpet av en uke, regnet i arbeidstimer, ikke ansettelse eller lønn.   

For øvrig må praksisen bli en integrert del av studiet for alle studenter, og ikke være forbeholdt enkelte studieretninger. 

Hvis vi ser disse utfordringene i sammenheng med at det kun er et lite antall studenter som får relevant praksis for utdanningen sin, vil man kunne si at dagens system ikke fungerer.   

Norske unge har deltidsjobber i dagligvarebutikker, kinoer, kafeer, barer og som telefonselgere, for å nevne noen. Sjeldent er jobbene tilknyttet karriereveien de fleste av disse har tenkt seg, men er heller noe som må til for å få endene til å møtes.   

Hva om vi heller kunne benyttet «halvutdannet» lærevillig arbeidskraft i kunnskapsbedrifter og organisasjoner, hvor de får muligheten til å bli kjent med arbeidsmarkedet som unge utdanner seg til og skal jobbe med?   

Jobbene er typisk 12-20 timer i uken, og blir lønnet lavere enn ferdigutdannede, men er ordnet etter overenskomst med det private eller i det offentlig ut ifra en rekke bestemte kriterier og rettigheter.   

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO trekker frem i sine siste rapporter, at relevant arbeidserfaring som en del av utdanningen vil bidra stort til at unge blir mer attraktive på arbeidsmarkedet. Det skaper også trygghet og selvtillit hos den unge. Som en av dem, som skal ut snart, vil jeg gjerne se at utdanningssektoren og arbeidssektoren jobber enda bedre sammen for å ruste den kommende arbeidsstyrken.

LES OGSÅ: Hvor er sakligheten i rusdebatten?