Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
28.04.2021
SAMFUNNSTOFF
Du trenger ikke å ta på din egen maske først

Eller i det hele tatt. Livet er ikke en flystyrt. Så ta av masken og rett opp den jævla stolryggen. Nå er det holdningene dine som må svare for seg.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentenes meninger og analyser.

Se deg selv i speilet. Legg ned mobilen. Du skal ikke sende en fellessnap akkurat nå. Det er bare deg og deg selv. Sceneteppet er nede, du har fem minutter før neste akt. Er du bevisst over hvilken versjon av deg som går ut på scenen? 

Et av arbeidskravene man må gjennom for å bli uteksaminert fra ungdomslivet er å nøste opp identitetsfloken. Selv om tiden leger mange sår, impliserer det dessverre ikke at man får automatisk godkjent med alderen. I en tid der lykke baseres på livsløgnen, om det er insta-fasade eller å lukke ørene i enhver debatt om oljenedtrapping eller «fast fashion», er det viktigere enn noensinne å overskride de dyriske instinktene. Instinktene som sier at vi ikke lenger har noe å kjempe for, at ingenting du gjør har noen videre betydning for et større mål og mening. 

Så, hva gjør vi med energien vi får til overs? Hva skjer med all fritiden når vi scroller forbi VG-overskrifter, Instagram-poster eller drukner i YouTube-ekkokamre? På treningsstudio, på lesesal, sammen med venner på restaurant. Har vi det gøy der på overflaten, fordi vi assosierer det å bry seg om noe med å sløse tid? «Å gripe dagen» tilknyttes positive følelser, hvis man følger dette tankesettet. Akkurat som om det konfronterende, det vanskelige og uhåndgripelige, hindrer oss fra å leve livet fullt ut. Tenk om alle hadde skrudd på realisten i seg et ekstra øyeblikk hver dag. 

Tenk hvis «verden suger, folk er dritt, vi går gjennom det alene, vær hard» endres til «verden er fin, folk er gode, vi går gjennom det sammen, vær myk» bare for noen minutter. Hva skjer da? 

«Lerretet er blankt, og nå skal du få male det selv. Første spørsmål: Hvor mange har du ligget med?»

«Det er det indre som teller»

Se for deg at du nettopp har flyttet til en ny by, du skal endelig bli student: En sjanse til å finne dine folk, det er plass til den du vil være, og den du skal bli. Du er fri fra barndomsbyens merkelapper, og bygdens moralske dom av alle dine valg i livet. Startskuddet går. Det føles ikke som å begynne på ungdomsskolen, heller ikke videregående. Nå restarter vi på banalt vis livet, vi er førsteklassinger igjen. 

Her kommer likevel en vesentlig forskjell, bortsett fra det faktum at man ikke lenger er seks år gammel: Du har herved ansvar. Først og fremst ansvar for deg selv, men og for alle rundt deg. Du blir ikke utstyrt med en moralsk GPS, du må navigere selv. En selvsagt førsteprioritet er å finne sitt folk. Det er slik vi er. Vi er flokkdyr, og må føle på tilhørighet. Og så kommer fadderuken, som for studenter flest er ment for å bli kjent. Dette gjøres så klart best med et par pils innabords. Men hva vil det si å bli kjent? 

I dette tilfellet er det de klassiske drikkelekene som skal være isbryteren for den sosiale angsten. Ta for eksempel leken «hot seat». Vi samles i en sirkel. Mens tiden går, skal man bli stilt en rekke spørsmål. Målet er å si «stopp» så nært ett minutt som mulig. Du må selvfølgelig drikke like mange slurker, som du er sekunder unna ett minutt. Du er først ut. Endelig har du muligheten  til å la folk bli kjent med deg. Lerretet er blankt, og nå skal du få male det selv. Første spørsmål: Hvor mange har du ligget med? Du blir tatt på sengen, bokstavelig talt. Det var ikke dette du så for deg, så du fomler med å svare. Hva er innafor? Hvor mange skal du ha ligget med til nå? Du velger å være ærlig, det er tross alt deg de skal bli kjent med. «To», svarer du. Reaksjonene er blandet, og publikum virker nesten skuffet. Neste spørsmål holder seg i samme bane: Hvor er det drøyeste stedet du har ligget? Her er det ikke en eneste gutt i rommet, så i dette tilfellet hjelper det ikke å klage på mannssjåvinistisk seksualisering. Hvorfor er det slike spørsmål vi stiller hverandre når vi skal bli kjent? 

 

«Meningen med livet er å ha det gøy» 

Vi ønsker vel å få innpass. Å passe inn er et naturlig instinkt, men det er noe med denne mentaliteten som er grunnleggende feil og selvbedragende. Vi er ikke nødt til å formes av rommet – vi er tross alt ikke modell(er)kitt. I stedet har vi noe å lære av både gardister og menneskelige statuer på gaten. La rommet elske eller hate deg, så lenge det er deg de faktisk opplever. Problemet er at du risikerer å lage dårlig stemning. Det er jo ubehagelig å være uenige, ikke sant? Det motstrider det prinsipale målet i livet, fint illustrert av «Exit-mentaliteten» hvor livet degraderes ned til ett simpelt mantra: Å ha det gøy. Gøy–drøy– dritings–dopet–drittsekk–dårlige valg, men det er «lættis» å fortelle om i etterkant, ikke sant? Er det noe vi lærte av Adam og gjengen i serien Exit var det at frihet og familie er like lite blandbare som olje og vann. At den eneste måten å nyte det korte livet man har, er ved å drukne det i rus. Det er selvsagt et fåtall som faktisk kjenner seg igjen i dette livssynet, men på et overordnet plan kryr serien av paralleller. Frihetsbegrepet, for eksempel. At vi ved å fornekte enkeltindividets ansvar gjøres immune. Lykkelig ignorant, destillert fra alt som kan gi egne handlinger relevans. 

I Norge har de fleste alt de trenger i livet. I vesten generelt, er dette flertallets privilegium. Det gjør oss ikke spesielle, å «vinne i livet» på denne måten. Vi er ikke automatisk ment til å flyte på livet i en badering med en drink i hånden, som en evig karibisk ferie. Du kan jobbe for å oppnå store ting. Du er ikke fritatt fra å stille spørsmål til tingenes tilstand, til normer, til normalen, til verdier. Hvorfor? Fordi du ikke er ment til å være en vinner bare fordi du er født i Norge. Du er ikke spesiell. Så neste gang du unnskylder den daglige salgshoppingen på H&M med at politikerne aldri går drastisk nok til verks for å redde kloden, kan du ta et øyeblikk og zoome inn bildet. Hvis en maur kan bære femti ganger sin egen vekt, kan nok du finne styrken til å ta et selvstendig valg. Selv om det betyr at du gjerne ikke har femti topper å velge mellom når du skal på fest. Født med puter under armene og bobleplast på jakken føler vi oss berettiget. Vi føler oss berettiget til å forsvare enhver uforsvarlighet, uansett om vi snakker stort eller om den minste handling. 

«Han hadde vært interessert i henne, men ikke nå lenger. Hun hadde nemlig gått opp i vekt…»

«Er du feit, er du ferdig»

Du er heller ikke berettiget til å degradere andre mennesker. Dessverre er mange uenige i denne tanken. Ingen ville turt å innrømme det, men heldigvis for oss ble et prakteksempel servert på bussen forleden dag. På en fredens dag, en søndag, ble vi vitne til en samtale som var alt annet enn hellig. To gutter, som hadde vært på en fest dagen før, valgte å ta recap-samtalen på en buss full av turkledde mennesker. Først og fremst måtte de gjøre det klart at det ikke var dårlig stemning mellom dem. De hadde hooket med samme jente. «Anna» var tross alt den deiligste på festen, så det skulle bare mangle at hun var interessert i dem begge. Ikke minst når promillen hadde oversteget to og en halv, og hun ikke lenger hadde helt oversikt over hvem som var hvem. Men det gjorde ingenting for gode venner kan jo dele. Og det var heller ikke seriøst, så det betydde ingenting. Så fløt samtalen over til en annen jente, «Julie». Hun hadde holdt på med han ene på videregående, men det hadde tatt slutt da han flyttet til Bergen. Likevel klarte ikke hun å gi helt slipp, så hun sendte han meldinger hver dag. Han hadde vært interessert i henne, men ikke nå lenger. Hun hadde nemlig gått opp i vekt… «Hvor mye snakker vi?» kom det fra kameraten. «Snakker vi over 60 kg?». «Det tror jeg», svarte selveste. Samtale ferdig. «Julie» kom ikke videre til neste runde. 

Og nei, vi sier ikke at alle er sånn, men det er vel sjelden et godt motargument. Enig?

«Å leve livet» – å ha det gøy – er ikke synonymt med å være ignorant. Det vi bruker kreftene våre på, er å iscenesette liv som skal oppfylle normerte kriterier ingen vet hvem som oppfant. Det vi burde bruke krefter på, er å stille oss kritisk til «normalen», til å utfordre retningslinjene vi ubevisst følger. Vi kan ikke gå rundt og tenke at våre egne handlinger er ubetydelige. Deltakerne utgjør spillet, og hvis ingen kommer på ballet med masker, kan det ikke kalles et maskeradeball.

 

LES OGSÅ: Mediterer seg lykkelig

SAMFUNNSTOFF
Du trenger ikke å ta på din egen maske først

Eller i det hele tatt. Livet er ikke en flystyrt. Så ta av masken og rett opp den jævla stolryggen. Nå er det holdningene dine som må svare for seg.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentenes meninger og analyser.

Se deg selv i speilet. Legg ned mobilen. Du skal ikke sende en fellessnap akkurat nå. Det er bare deg og deg selv. Sceneteppet er nede, du har fem minutter før neste akt. Er du bevisst over hvilken versjon av deg som går ut på scenen? 

Et av arbeidskravene man må gjennom for å bli uteksaminert fra ungdomslivet er å nøste opp identitetsfloken. Selv om tiden leger mange sår, impliserer det dessverre ikke at man får automatisk godkjent med alderen. I en tid der lykke baseres på livsløgnen, om det er insta-fasade eller å lukke ørene i enhver debatt om oljenedtrapping eller «fast fashion», er det viktigere enn noensinne å overskride de dyriske instinktene. Instinktene som sier at vi ikke lenger har noe å kjempe for, at ingenting du gjør har noen videre betydning for et større mål og mening. 

Så, hva gjør vi med energien vi får til overs? Hva skjer med all fritiden når vi scroller forbi VG-overskrifter, Instagram-poster eller drukner i YouTube-ekkokamre? På treningsstudio, på lesesal, sammen med venner på restaurant. Har vi det gøy der på overflaten, fordi vi assosierer det å bry seg om noe med å sløse tid? «Å gripe dagen» tilknyttes positive følelser, hvis man følger dette tankesettet. Akkurat som om det konfronterende, det vanskelige og uhåndgripelige, hindrer oss fra å leve livet fullt ut. Tenk om alle hadde skrudd på realisten i seg et ekstra øyeblikk hver dag. 

Tenk hvis «verden suger, folk er dritt, vi går gjennom det alene, vær hard» endres til «verden er fin, folk er gode, vi går gjennom det sammen, vær myk» bare for noen minutter. Hva skjer da? 

«Lerretet er blankt, og nå skal du få male det selv. Første spørsmål: Hvor mange har du ligget med?»

«Det er det indre som teller»

Se for deg at du nettopp har flyttet til en ny by, du skal endelig bli student: En sjanse til å finne dine folk, det er plass til den du vil være, og den du skal bli. Du er fri fra barndomsbyens merkelapper, og bygdens moralske dom av alle dine valg i livet. Startskuddet går. Det føles ikke som å begynne på ungdomsskolen, heller ikke videregående. Nå restarter vi på banalt vis livet, vi er førsteklassinger igjen. 

Her kommer likevel en vesentlig forskjell, bortsett fra det faktum at man ikke lenger er seks år gammel: Du har herved ansvar. Først og fremst ansvar for deg selv, men og for alle rundt deg. Du blir ikke utstyrt med en moralsk GPS, du må navigere selv. En selvsagt førsteprioritet er å finne sitt folk. Det er slik vi er. Vi er flokkdyr, og må føle på tilhørighet. Og så kommer fadderuken, som for studenter flest er ment for å bli kjent. Dette gjøres så klart best med et par pils innabords. Men hva vil det si å bli kjent? 

I dette tilfellet er det de klassiske drikkelekene som skal være isbryteren for den sosiale angsten. Ta for eksempel leken «hot seat». Vi samles i en sirkel. Mens tiden går, skal man bli stilt en rekke spørsmål. Målet er å si «stopp» så nært ett minutt som mulig. Du må selvfølgelig drikke like mange slurker, som du er sekunder unna ett minutt. Du er først ut. Endelig har du muligheten  til å la folk bli kjent med deg. Lerretet er blankt, og nå skal du få male det selv. Første spørsmål: Hvor mange har du ligget med? Du blir tatt på sengen, bokstavelig talt. Det var ikke dette du så for deg, så du fomler med å svare. Hva er innafor? Hvor mange skal du ha ligget med til nå? Du velger å være ærlig, det er tross alt deg de skal bli kjent med. «To», svarer du. Reaksjonene er blandet, og publikum virker nesten skuffet. Neste spørsmål holder seg i samme bane: Hvor er det drøyeste stedet du har ligget? Her er det ikke en eneste gutt i rommet, så i dette tilfellet hjelper det ikke å klage på mannssjåvinistisk seksualisering. Hvorfor er det slike spørsmål vi stiller hverandre når vi skal bli kjent? 

 

«Meningen med livet er å ha det gøy» 

Vi ønsker vel å få innpass. Å passe inn er et naturlig instinkt, men det er noe med denne mentaliteten som er grunnleggende feil og selvbedragende. Vi er ikke nødt til å formes av rommet – vi er tross alt ikke modell(er)kitt. I stedet har vi noe å lære av både gardister og menneskelige statuer på gaten. La rommet elske eller hate deg, så lenge det er deg de faktisk opplever. Problemet er at du risikerer å lage dårlig stemning. Det er jo ubehagelig å være uenige, ikke sant? Det motstrider det prinsipale målet i livet, fint illustrert av «Exit-mentaliteten» hvor livet degraderes ned til ett simpelt mantra: Å ha det gøy. Gøy–drøy– dritings–dopet–drittsekk–dårlige valg, men det er «lættis» å fortelle om i etterkant, ikke sant? Er det noe vi lærte av Adam og gjengen i serien Exit var det at frihet og familie er like lite blandbare som olje og vann. At den eneste måten å nyte det korte livet man har, er ved å drukne det i rus. Det er selvsagt et fåtall som faktisk kjenner seg igjen i dette livssynet, men på et overordnet plan kryr serien av paralleller. Frihetsbegrepet, for eksempel. At vi ved å fornekte enkeltindividets ansvar gjøres immune. Lykkelig ignorant, destillert fra alt som kan gi egne handlinger relevans. 

I Norge har de fleste alt de trenger i livet. I vesten generelt, er dette flertallets privilegium. Det gjør oss ikke spesielle, å «vinne i livet» på denne måten. Vi er ikke automatisk ment til å flyte på livet i en badering med en drink i hånden, som en evig karibisk ferie. Du kan jobbe for å oppnå store ting. Du er ikke fritatt fra å stille spørsmål til tingenes tilstand, til normer, til normalen, til verdier. Hvorfor? Fordi du ikke er ment til å være en vinner bare fordi du er født i Norge. Du er ikke spesiell. Så neste gang du unnskylder den daglige salgshoppingen på H&M med at politikerne aldri går drastisk nok til verks for å redde kloden, kan du ta et øyeblikk og zoome inn bildet. Hvis en maur kan bære femti ganger sin egen vekt, kan nok du finne styrken til å ta et selvstendig valg. Selv om det betyr at du gjerne ikke har femti topper å velge mellom når du skal på fest. Født med puter under armene og bobleplast på jakken føler vi oss berettiget. Vi føler oss berettiget til å forsvare enhver uforsvarlighet, uansett om vi snakker stort eller om den minste handling. 

«Han hadde vært interessert i henne, men ikke nå lenger. Hun hadde nemlig gått opp i vekt…»

«Er du feit, er du ferdig»

Du er heller ikke berettiget til å degradere andre mennesker. Dessverre er mange uenige i denne tanken. Ingen ville turt å innrømme det, men heldigvis for oss ble et prakteksempel servert på bussen forleden dag. På en fredens dag, en søndag, ble vi vitne til en samtale som var alt annet enn hellig. To gutter, som hadde vært på en fest dagen før, valgte å ta recap-samtalen på en buss full av turkledde mennesker. Først og fremst måtte de gjøre det klart at det ikke var dårlig stemning mellom dem. De hadde hooket med samme jente. «Anna» var tross alt den deiligste på festen, så det skulle bare mangle at hun var interessert i dem begge. Ikke minst når promillen hadde oversteget to og en halv, og hun ikke lenger hadde helt oversikt over hvem som var hvem. Men det gjorde ingenting for gode venner kan jo dele. Og det var heller ikke seriøst, så det betydde ingenting. Så fløt samtalen over til en annen jente, «Julie». Hun hadde holdt på med han ene på videregående, men det hadde tatt slutt da han flyttet til Bergen. Likevel klarte ikke hun å gi helt slipp, så hun sendte han meldinger hver dag. Han hadde vært interessert i henne, men ikke nå lenger. Hun hadde nemlig gått opp i vekt… «Hvor mye snakker vi?» kom det fra kameraten. «Snakker vi over 60 kg?». «Det tror jeg», svarte selveste. Samtale ferdig. «Julie» kom ikke videre til neste runde. 

Og nei, vi sier ikke at alle er sånn, men det er vel sjelden et godt motargument. Enig?

«Å leve livet» – å ha det gøy – er ikke synonymt med å være ignorant. Det vi bruker kreftene våre på, er å iscenesette liv som skal oppfylle normerte kriterier ingen vet hvem som oppfant. Det vi burde bruke krefter på, er å stille oss kritisk til «normalen», til å utfordre retningslinjene vi ubevisst følger. Vi kan ikke gå rundt og tenke at våre egne handlinger er ubetydelige. Deltakerne utgjør spillet, og hvis ingen kommer på ballet med masker, kan det ikke kalles et maskeradeball.

 

LES OGSÅ: Mediterer seg lykkelig

Neste artikkel
Seksualiserte reklamer blir fort feil