Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
03.05.2021
SAMFUNNSTOFF
Flytende forskning


Kan samtale med delfiner gi svar på de store spørsmålene om klima, politikk og økonomi?

«Hello Margaret!» lyder en kvinnestemme. Delfinen Peter forsøker å etterligne kvinnen, men sliter med å lage M-lyden med blåsehullet sitt. «Hello Margaret!» prøver hun igjen. Peter er akkurat kommet i puberteten, og har vanskelig for å konsentrere seg. Delfinen er kåt og tilsynelatende uinteressert i å lære seg engelsk. 

 

Mannen som ville prate med delfiner

Dette høres kanskje ut som en post på en subreddit for den lille promillen av oss som drømmer om å sodomere blåsehull, men det er et faktisk utdrag fra et eksperiment som fant sted på 60-tallet. Peter er én av tre delfiner som bor i et hus som er spesialtilpasset for både delfin og menneske. Her er stort sett alle rommene helt eller delvis oversvømt, slik at både mennesker og delfiner kan bevege seg rundt i huset. Margaret Lovatt, en kvinne i begynnelsen av tyveårene, har blitt valgt til å lede et eksperiment der målet er å lære delfiner engelsk.

De første ukene i eksperimentet er resultatene lovende. Peter er entusiastisk og lærevillig. Et av delmålene i forsøket er å få Peter til å legge fra seg «delfinske» lyder, som klikking og plystring. Etter to uker responderer Peter med lyder som Margaret karakteriserer som «menneskelige» i 95% av tilfellene.

Hjernen bak eksperimentet er lege, nevroforsker og psykoanalytiker John C. Lilly. Han vurderte å gå andre veien i stedet: å kartlegge det delfinske språket, slik at mennesket kan snakke med delfiner på deres morsmål. Han skjønte imidlertid fort at dette ikke ville la seg gjøre, ettersom språket for det meste snakkes i frekvenser mennesker ikke kan høre. Han konkluderte derfor med at den åpenbart enkleste veien å gå, måtte være å lære delfiner engelsk.

 

John C. Lilly.

Delfinhuset

Huset, eller laboratoriet, hadde blitt etablert noen år tidligere, da John C. Lilly hadde bestemt seg for å vie livet sitt til det han så på som det neste steget i menneskehetens evolusjon: å krysse artsbarrieren for kommunikasjon. I hans første bok «Man and dolphin» skriver han:

«Within the next decade or two the human species will establish communication with another species: non-human, possibly extraterrestial, more probably marine; but definitely highly intelligent, perhaps even intellectual.» Lilly var overbevist om at denne arten kom til å være delfiner.

Hans fascinasjon for delfiner startet noen år tidligere, da Lilly kom over en strandet hval, og ble imponert over størrelsen på dyrets hjerne. Den enorme størrelsen, tolket Lilly som et bevis på at hvaler (inkludert delfiner) var intelligente – kanskje vel så intelligente som mennesker. At hvaler ikke har samme trang til å dominere omgivelsene som mennesker, mente Lilly hadde blitt feilaktig tolket som et tegn på at de er mindre intelligente. Ifølge Lilly, ville språk være et langt bedre mål på intelligens. Hvis han kunne bevise delfiners språkevne, mente han at det også ville være et bevis for dyrets intelligens, noe som ville endre menneskers syn på sin egen plass i verden. I fremtiden så Lilly for seg at man kunne drive intellektuell utveksling med delfiner, der de kunne gitt viktig innsikt om alt fra filosofi til politikk og økonomi.

 

Earth Coincidence Control Office

Parallelt med Lillys store interesse for delfiner, hadde han også blitt dypt fascinert av noe annet: sin egen bevissthet. Noen år tidligere hadde Lilly utviklet den «sensoriske deprivasjonstanken», også kjent som en flytetank. I denne tanken kunne han sveve i saltvann varmet opp til kroppstemperatur i komplett mørke. Slik kunne han forske på hva som ville skje med menneskets bevissthet i mangel på ekstern stimuli.

Han fant ut at sensorisk deprivasjon frembrakte våkne drømmer, hallusinasjoner og dype psykedeliske opplevelser, som skulle vise seg å være et frampek for Lillys videre interesser. I en av disse hallusinasjonene møtte Lilly et utenomjordisk råd bestående av tre guddommelige vesener. Disse vesenene presenterte seg som «Earth Coincidence Control Office» eller «E.C.C.O ». Rådet instruerte Lilly til å skille seg fra sin kone, selge eiendommene sine og vie livet sitt fullt og helt til å forske på delfiner. Til tross for at Lilly lekte med tanken på at E.C.C.O. slett ikke var overnaturlig eller utenomjordisk, men en underbevisst manifestasjon av hva han selv ønsket, ble resultatet det samme. Han søkte om skilsmisse, solgte eiendommene sine og kjøpte land på den karibiske øyen Saint Thomas.

 

Seksualvitenskapelig frustrasjon

Tross gode resultater de første to ukene, begynte optimismen brått å dale. Peter imiterer tonefall og rytme, men sliter med å si ord. Konsonanter er nærmest umulig. Et enda større problem er at Peter er i puberteten. Margaret skriver: «I find that his desires are hindering our relationship. I can only play with him for so long now and he gets an erection and our lesson is broken». Peter var frustrert og lot det ofte gå utover Margaret ved å stange og bite henne.

Lilly fikk installert flere av flytetankene sine på området, og tilbrakte mange timer flytende i disse tankene mens han tenkte på problemene ved eksperimentet. Lilly var usikker på om svarene han fant kom fra egen bevissthet, eller om E.C.C.O. hadde en finger med i spillet. Fast bestemt på å dykke dypere ned i mysteriet, benyttet Lilly seg av et relativt nytt stoff, som på 50- og 60-tallet hadde tatt vitenskapsverdenen med storm: LSD. Lilly hadde nemlig mottatt store mengder av dette stoffet for å forske på det. Og forske, det gjorde han.

Mens Lilly søkte innover etter svar, slet Margaret fortsatt med en hormonell og pubertal delfin, som ikke ville følge med i timen. En dag i uken forsøkte hun å roe Peters atferd ved å flytte han til bassenget der husets to andre delfiner, Sissy og Pam, holdt til. Peter fikk den adspredelsen han trengte, og Margaret kunne fokusere på undervisningen. Dette viste seg dessverre svært upraktisk, ettersom Sissy og Pam holdt til i en annen etasje.

Margaret skriver i dagboken sin: «Another thought I had on the subject is whether or not it would be best for the human to somehow find a way to satisfy the dolphins sexual needs without another dolphin. This may strengthen the bond between the dolphin and the human». Dermed ble løsningen på problemet at Margaret selv stimulerte Peter ved hjelp av hender og føtter. Margaret så på dette som en utelukkende praktisk løsning, og ikke som noe seksuelt eller privat. Det stoppet imidlertid ikke omverden fra å reagere. Når pornobladet Hustler publiserte en artikkel kalt «Interspecies Sex: Humans and Dolphin», som dramatiserte og seksualiserte situasjonen, forsøkte Margaret å løpe fra butikk til butikk for å kjøpe alle eksemplarene, slik at andre ikke rakk å lese artikkelen.

 

Delfintelepati

Lilly, en dyktig og en gang respektert vitenskapsmann, hadde i sin søken innover funnet ut at han kunne kommunisere med delfinene med telepati når han lå i flytetanken. Særlig effektiv var kommunikasjonen hvis han også hadde inntatt store mengder LSD. Til tross for protester fra de ansatte i huset bestemte han seg derfor for å gi delfinene stoffet for å observere deres reaksjon. Skuffende nok – for Lilly, og kanskje for ettertiden – ga eksperimentet minimale resultater. Pam, en ellers sjenert delfin, ble noe mer utadvendt, mens Peter reagerte ikke i det hele tatt.

Når hverken språk- eller LSD-eksperimentene ga resultater, forsvant også midlene til å fortsette driften. Labben hadde vært delvis finansiert av NASA og det amerikanske forsvaret, men da resultatene uteble trakk de støtten. Pengelens og vanæret ble Lilly nødt til å legge ned driften og flytte delfinene til et leid lokale i Miami. Margaret og den øvrige staben ved delfinhuset ble ikke med. Her, uten sollys eller plass til å svømme rundt, forvitret Peters helse raskt, og på tragisk vis endte han sine dager ved å begå selvmord ved drukning. Andy Williamson, veterinæren i delfinhuset, forklarte Peters død med kjærlighetssorg. «Margaret could rationalize it, but when she left, could Peter? Here’s the love of his life gone».

Peter gikk imot alle instinkter, og druknet seg som følge av traume og kjærlighetssorg. Kanskje det er bevis nok på delfiners intellekt?

I årene som fulgte, vendte Lilly flere ganger tilbake til drømmen om å prate med delfiner, men uten bemidling fra rike onkler og et godt navn å lene seg på, kom han aldri stort lenger. Til tross for at Lillys arbeid aldri klarte å dra menneskeheten over i dets neste epoke, slik han hadde forestilt seg, har forskningen hans likevel endret måten vi ser og tenker om marine pattedyr De har gått fra å være rare fisker, til å bli sett på som intelligente dyr som bør ha rett til å bli behandlet humant. Lillys forskning blir ofte kreditert for «The Marine Mammal Protection Act» fra 1972, som forbyr fangst av marine pattedyr. I tillegg har flytetanken Lilly oppfant blitt brukt over hele verden for dens terapeutiske og meditative egenskaper.

Undertegnede kan for øvrig anbefale «Dolphinicity» av Yellow Magic Orchestra hvis man vil høre originalopptak av Peter og Margaret remixet til en jævlig dårlig, men bra elektronisk banger.

 

LES OGSÅ: Flytetanker

SAMFUNNSTOFF
Flytende forskning


Kan samtale med delfiner gi svar på de store spørsmålene om klima, politikk og økonomi?

«Hello Margaret!» lyder en kvinnestemme. Delfinen Peter forsøker å etterligne kvinnen, men sliter med å lage M-lyden med blåsehullet sitt. «Hello Margaret!» prøver hun igjen. Peter er akkurat kommet i puberteten, og har vanskelig for å konsentrere seg. Delfinen er kåt og tilsynelatende uinteressert i å lære seg engelsk. 

 

Mannen som ville prate med delfiner

Dette høres kanskje ut som en post på en subreddit for den lille promillen av oss som drømmer om å sodomere blåsehull, men det er et faktisk utdrag fra et eksperiment som fant sted på 60-tallet. Peter er én av tre delfiner som bor i et hus som er spesialtilpasset for både delfin og menneske. Her er stort sett alle rommene helt eller delvis oversvømt, slik at både mennesker og delfiner kan bevege seg rundt i huset. Margaret Lovatt, en kvinne i begynnelsen av tyveårene, har blitt valgt til å lede et eksperiment der målet er å lære delfiner engelsk.

De første ukene i eksperimentet er resultatene lovende. Peter er entusiastisk og lærevillig. Et av delmålene i forsøket er å få Peter til å legge fra seg «delfinske» lyder, som klikking og plystring. Etter to uker responderer Peter med lyder som Margaret karakteriserer som «menneskelige» i 95% av tilfellene.

Hjernen bak eksperimentet er lege, nevroforsker og psykoanalytiker John C. Lilly. Han vurderte å gå andre veien i stedet: å kartlegge det delfinske språket, slik at mennesket kan snakke med delfiner på deres morsmål. Han skjønte imidlertid fort at dette ikke ville la seg gjøre, ettersom språket for det meste snakkes i frekvenser mennesker ikke kan høre. Han konkluderte derfor med at den åpenbart enkleste veien å gå, måtte være å lære delfiner engelsk.

 

John C. Lilly.

Delfinhuset

Huset, eller laboratoriet, hadde blitt etablert noen år tidligere, da John C. Lilly hadde bestemt seg for å vie livet sitt til det han så på som det neste steget i menneskehetens evolusjon: å krysse artsbarrieren for kommunikasjon. I hans første bok «Man and dolphin» skriver han:

«Within the next decade or two the human species will establish communication with another species: non-human, possibly extraterrestial, more probably marine; but definitely highly intelligent, perhaps even intellectual.» Lilly var overbevist om at denne arten kom til å være delfiner.

Hans fascinasjon for delfiner startet noen år tidligere, da Lilly kom over en strandet hval, og ble imponert over størrelsen på dyrets hjerne. Den enorme størrelsen, tolket Lilly som et bevis på at hvaler (inkludert delfiner) var intelligente – kanskje vel så intelligente som mennesker. At hvaler ikke har samme trang til å dominere omgivelsene som mennesker, mente Lilly hadde blitt feilaktig tolket som et tegn på at de er mindre intelligente. Ifølge Lilly, ville språk være et langt bedre mål på intelligens. Hvis han kunne bevise delfiners språkevne, mente han at det også ville være et bevis for dyrets intelligens, noe som ville endre menneskers syn på sin egen plass i verden. I fremtiden så Lilly for seg at man kunne drive intellektuell utveksling med delfiner, der de kunne gitt viktig innsikt om alt fra filosofi til politikk og økonomi.

 

Earth Coincidence Control Office

Parallelt med Lillys store interesse for delfiner, hadde han også blitt dypt fascinert av noe annet: sin egen bevissthet. Noen år tidligere hadde Lilly utviklet den «sensoriske deprivasjonstanken», også kjent som en flytetank. I denne tanken kunne han sveve i saltvann varmet opp til kroppstemperatur i komplett mørke. Slik kunne han forske på hva som ville skje med menneskets bevissthet i mangel på ekstern stimuli.

Han fant ut at sensorisk deprivasjon frembrakte våkne drømmer, hallusinasjoner og dype psykedeliske opplevelser, som skulle vise seg å være et frampek for Lillys videre interesser. I en av disse hallusinasjonene møtte Lilly et utenomjordisk råd bestående av tre guddommelige vesener. Disse vesenene presenterte seg som «Earth Coincidence Control Office» eller «E.C.C.O ». Rådet instruerte Lilly til å skille seg fra sin kone, selge eiendommene sine og vie livet sitt fullt og helt til å forske på delfiner. Til tross for at Lilly lekte med tanken på at E.C.C.O. slett ikke var overnaturlig eller utenomjordisk, men en underbevisst manifestasjon av hva han selv ønsket, ble resultatet det samme. Han søkte om skilsmisse, solgte eiendommene sine og kjøpte land på den karibiske øyen Saint Thomas.

 

Seksualvitenskapelig frustrasjon

Tross gode resultater de første to ukene, begynte optimismen brått å dale. Peter imiterer tonefall og rytme, men sliter med å si ord. Konsonanter er nærmest umulig. Et enda større problem er at Peter er i puberteten. Margaret skriver: «I find that his desires are hindering our relationship. I can only play with him for so long now and he gets an erection and our lesson is broken». Peter var frustrert og lot det ofte gå utover Margaret ved å stange og bite henne.

Lilly fikk installert flere av flytetankene sine på området, og tilbrakte mange timer flytende i disse tankene mens han tenkte på problemene ved eksperimentet. Lilly var usikker på om svarene han fant kom fra egen bevissthet, eller om E.C.C.O. hadde en finger med i spillet. Fast bestemt på å dykke dypere ned i mysteriet, benyttet Lilly seg av et relativt nytt stoff, som på 50- og 60-tallet hadde tatt vitenskapsverdenen med storm: LSD. Lilly hadde nemlig mottatt store mengder av dette stoffet for å forske på det. Og forske, det gjorde han.

Mens Lilly søkte innover etter svar, slet Margaret fortsatt med en hormonell og pubertal delfin, som ikke ville følge med i timen. En dag i uken forsøkte hun å roe Peters atferd ved å flytte han til bassenget der husets to andre delfiner, Sissy og Pam, holdt til. Peter fikk den adspredelsen han trengte, og Margaret kunne fokusere på undervisningen. Dette viste seg dessverre svært upraktisk, ettersom Sissy og Pam holdt til i en annen etasje.

Margaret skriver i dagboken sin: «Another thought I had on the subject is whether or not it would be best for the human to somehow find a way to satisfy the dolphins sexual needs without another dolphin. This may strengthen the bond between the dolphin and the human». Dermed ble løsningen på problemet at Margaret selv stimulerte Peter ved hjelp av hender og føtter. Margaret så på dette som en utelukkende praktisk løsning, og ikke som noe seksuelt eller privat. Det stoppet imidlertid ikke omverden fra å reagere. Når pornobladet Hustler publiserte en artikkel kalt «Interspecies Sex: Humans and Dolphin», som dramatiserte og seksualiserte situasjonen, forsøkte Margaret å løpe fra butikk til butikk for å kjøpe alle eksemplarene, slik at andre ikke rakk å lese artikkelen.

 

Delfintelepati

Lilly, en dyktig og en gang respektert vitenskapsmann, hadde i sin søken innover funnet ut at han kunne kommunisere med delfinene med telepati når han lå i flytetanken. Særlig effektiv var kommunikasjonen hvis han også hadde inntatt store mengder LSD. Til tross for protester fra de ansatte i huset bestemte han seg derfor for å gi delfinene stoffet for å observere deres reaksjon. Skuffende nok – for Lilly, og kanskje for ettertiden – ga eksperimentet minimale resultater. Pam, en ellers sjenert delfin, ble noe mer utadvendt, mens Peter reagerte ikke i det hele tatt.

Når hverken språk- eller LSD-eksperimentene ga resultater, forsvant også midlene til å fortsette driften. Labben hadde vært delvis finansiert av NASA og det amerikanske forsvaret, men da resultatene uteble trakk de støtten. Pengelens og vanæret ble Lilly nødt til å legge ned driften og flytte delfinene til et leid lokale i Miami. Margaret og den øvrige staben ved delfinhuset ble ikke med. Her, uten sollys eller plass til å svømme rundt, forvitret Peters helse raskt, og på tragisk vis endte han sine dager ved å begå selvmord ved drukning. Andy Williamson, veterinæren i delfinhuset, forklarte Peters død med kjærlighetssorg. «Margaret could rationalize it, but when she left, could Peter? Here’s the love of his life gone».

Peter gikk imot alle instinkter, og druknet seg som følge av traume og kjærlighetssorg. Kanskje det er bevis nok på delfiners intellekt?

I årene som fulgte, vendte Lilly flere ganger tilbake til drømmen om å prate med delfiner, men uten bemidling fra rike onkler og et godt navn å lene seg på, kom han aldri stort lenger. Til tross for at Lillys arbeid aldri klarte å dra menneskeheten over i dets neste epoke, slik han hadde forestilt seg, har forskningen hans likevel endret måten vi ser og tenker om marine pattedyr De har gått fra å være rare fisker, til å bli sett på som intelligente dyr som bør ha rett til å bli behandlet humant. Lillys forskning blir ofte kreditert for «The Marine Mammal Protection Act» fra 1972, som forbyr fangst av marine pattedyr. I tillegg har flytetanken Lilly oppfant blitt brukt over hele verden for dens terapeutiske og meditative egenskaper.

Undertegnede kan for øvrig anbefale «Dolphinicity» av Yellow Magic Orchestra hvis man vil høre originalopptak av Peter og Margaret remixet til en jævlig dårlig, men bra elektronisk banger.

 

LES OGSÅ: Flytetanker

Neste artikkel
Se og hør, her og nå #46