Om tretti år styrer ikke lenger generasjon oljeeventyr landet vårt. 

Klimasøksmålet nådde sin ende den 20. desember 2020. Brølende ungdommer og organiserte aktivister tapte kampen mot en sterk stat. Flere jurister har støttet Høyesterett i å abdisere fra klimapolitikken, og overlate det fulle ansvaret til Stortinget. Men hva om demokratiet ikke er i stand til å stanse klimakrisen? Hvorfor tør ikke Høyesterett å sette rammer for de folkevalgte, når forskning slår alarm på vegne av etterkommerne våre? 

Biolog og prisvinnende forfatter Dag Olav Hessen, svarer oss på dette spørsmålet sammen med Jusprofessor Hans Petter Graver. 

Hessen skrev boken Verden på Vippepunktet med et mål om å rette blikket mot fremtiden, og skille dommedagsprofetiene fra klimakrise-virkeligheten vi befinner oss i. 

Har du sett vandreduen? Ikke vi heller. But we could have.

Hessen påstår at det ikke er manko på forskning, men på felles innsats, som hindrer verden i å håndtere de menneskeskapte klimaendringene. Hysteri og hypoteser er for lengst utdaterte motargumenter, og kan ikke brukes mot klimakrisens eksistens, mener han. 

En av historiene han forteller i boken for å besjele statistikken, handler om utryddelsen av den amerikanske vandreduen. På et tidspunkt talte bestanden mellom tre og fem milliarder, men etter et par generasjoner Homo sapiens’ ødeleggelser, forsvant duen for godt. 

Vandreduens plutselige utryddelse illustrerer at det vi tenker på som «science fiction», fort kan bli realitet. Hessen advarer mot å kimse for mye av kunstneriske dystopier, selv om han anser seg selv som en optimist. 

Den ville veksten

Et av formålene med Hessens bok er å nyansere det svarte fremtidsbildet malt av dommedagsprofeter. Selv om vi ikke er på riktig kurs i dag, kan vi påvirke utviklingen, mener Hessen. I boken påpeker han at Norge ikke lenger vender blikket den andre veien, og at industrien nå har gitt litt etter for å se statistikken i øynene. 

Essensen av stadig økende forbruk kan illustreres av en basal eksponentiell vekstkurve. Den eksponentielle grafen viser en utvikling som er «grei inntil den plutselig ikke er det lenger – og da er det for sent», som Trygve Haavelmo, nobelprisvinner i økonomi, bemerket i 1989. 

– Etter at boken ble gitt ut, har jeg fått masse henvendelser fra industri og finans som vil bidra. Dette oppleves som ekte engasjement, ikke grønnvasking eller Machiavellis argumentasjon, sier Hessen. 

Niccolo Machiavelli var en italiensk politisk strateg, kjent for å sette et skarpt skille mellom moral og politikk. Som moderne politiker ville han nok bare ha sverget troskap til jungelens lov, med et «alle spiser alle»-syn på det sosiale spillet. Det kan da legges til at Machiavelli levde på 1400-tallet, på en tid da det verken fantes statsforvaltning eller offentlig administrasjon. 

Hessen mener altså at industrien har et oppriktig ønske om å spleise bærekraft med forretninger. 

Men for at Hessens dekarboniserte Norge skal realiseres, trenger vi alle mann på dekk. Klimakrisen er utrolig kompleks: vi må ha en radikal tverrfaglighet og samarbeid på kryss og tvers, sier han. Hessen, som selv er biolog, ønsker å oppfordre studenter til å se nytten av fagfeltene som ikke arbeider direkte med miljø og klima. Han oppfordrer til å angripe klimakrisen fra alle vinkler, uavhengig av studiets generelle tilknytning til miljøfeltet. 

– Dersom vi som individer fraskriver oss ansvaret og krysser fingrene for at klimaforskere, fysikere og biologer skal håndtere problemet, kommer vi ikke i mål, sier han. 

Beleilige barrierer?

De aller fleste setter pris på naturen, og ønsker ikke en realisering av verken Bølgen eller Skjelvet. Hessen mener ikke at folk er i ond tro, men likevel ender naturen stadig opp som salderingspost i politiske beslutninger. Han sier det er fordi klimakrisens konsekvenser blir synbare over tid, og vi er utstyrt med kortsiktig rasjonalitet.

– Jeg tror vi må stirre sannheten i hvitøyet før vi virkelig handler. Det er fordi det oppleves som fjernt, vagt og noe teoretisk. Vi føler at det kan ramme noen andre, muligens i fjerntliggende land, en gang i fremtiden. Regelen er at jo nærmere navlen og vår egen nåtid, desto mer responderer vi, sier Hessen.

– Når vi anerkjenner at formålet er gunstig for oss alle, gir vi lettere avkall på våre egne interesser, legger han til.

For å skape endring, må vi altså kunne relatere til og akseptere behovet for endringen. I boken sin skriver Hessen at det er tydelig at utakt med velgere, fører til fremvekst av populistiske partier. 

– I et samfunn sitter vi alle i samme båt, så jeg tror at det er der for eksempel Fremskrittspartiet har bommet helt: de mener at absolutt frihet er et kollektivt gode. Absolutt frihet vil bli jungelens lov: bra for noen, men dårlig for mange.

Ifølge en verdensomspennende undersøkelse fra 2019 utført av YouGov, tok nordmenn bronse i å være skeptiske til at klimaendringer faktisk skjer, og til at det skyldes menneskelig atferd. 

Koronakrisen er en interessant kontrast til denne innstillingen, fordi vi ser verdien av den sosiale kontrakten samfunnet er basert på, påpeker Hessen. 

Nye resultater fra Norsk Medborgerpanel viser at 45 prosent av oss tror vi kan håndtere klimakrisen, uavhengig av aldersgruppe. Enda mer interessant, er at koronapandemien har overbevist en gruppe på 33 prosent om at klimakrisen kan løses. Grunnen til dette kan være at vi ser en mulighet for å endre etablerte samfunnsstrukturer i lys av alvorlige situasjoner, som pandemier. Denne gruppen domineres i tillegg av de unge. Slik Hessen ser det i Verden på Vippepunktet, er Greta Thunbergs intense innlegg på FNs toppmøte i New York et eksempel på budskap som maner flere til handling.

Demokratiets akilleshæl

– Røykeloven er et godt eksempel på jussens holdningsskapende effekt. Hvis vi bare hadde anmodet folk til ikke å røyke, ville det ikke blitt det samme resultatet. Det gjelder å bygge opp under et tiltak, og etterpå var alle enig om at dette var smart, sier Hessen, som har troen på at juridiske rammer spiller en betydelig rolle i håndteringen av klimakrisen. 

Jusprofessor ved Universitetet i Oslo og preses ved Det Norske Videnskaps-akademi, Hans Petter Graver, er enig i at røykeloven illustrerer juridiske endringers store innflytelse. 

Han peker på hvordan de demokratiske institusjonene endrer seg, og at dette er noe mange overser.

– Tilbake på 1980- og 90-tallet hadde for eksempel partene i arbeidslivet sterkere innflytelse på politikken enn hva de har i dag. Men det var like fullt et demokrati, sier Graver.  

Både Hessen og Graver skildrer demokratiet som en sammensatt dynamisk størrelse. De mener at institusjonene skaper spillereglene som styrer samfunnsutviklingen. Derfor er vi avhengige av at den høye kvaliteten vedlikeholdes.

De folkevalgte organene som institusjoner henter sin demokratiske legitimitet fra Grunnloven og politiske beslutninger. Graver oppfordrer derfor til en omdanning som baserer seg på å inkorporere forskningsbasert kunnskap det allerede er stor aksept for i samfunnet. All politisk, økonomisk og sosial atferd formes av institusjonenes rammer, og det er derfor bærekraft må få en tydeligere plass på Stortingets agenda, mener Graver. 

– Demokratiet er ikke et system man kan designe i et dataprogram, det utvikler seg gjennom samspill mellom alle involverte parter. Demokrati er dels det representative gjennom stemmeseddelen, og dels den offentlige debatten. Gjennom disse elementene kan vi skru det sammen på forskjellige måter, sier Graver.

– Måten det er skrudd sammen på i dag, er ikke god nok fordi det ikke er egnet til å fange opp kompliserte klimaspørsmål, slik Høyesterettsdommen viser, legger han til.

Petroleum på en pidestall

Graver er misfornøyd med resultatet av klimasøksmålet. Eksempelet med røykeloven illustrer at juridiske endringer har stor innflytelse, mener han. Derfor kunne søksmålet bidratt betydelig til håndteringen av klimakrisen.

– Det ville hatt en prinsipiell betydning. Det hadde betydd at Grunnloven ville satt grenser for Stortingets og regjeringens beslutninger, som rammer det økologiske naturmangfoldet.

Kort forklart angrep miljøvernorganisasjonene 23. konsesjonsrunde fra tre vinkler: global oppvarming, det lokale miljøet rundt Barentshavet sør, og selve saksbehandlingen, som er knyttet til økonomiske beregninger og konsekvensutredning før det ble gitt tillatelse til oljeleting. Høyesterett besluttet at Grunnlovens § 112 ikke gir rettigheter som kan påberopes for Stortinget, annet enn i klart «grove» tilfeller. 

Et annet synspunkt blant fagfeltets lærde er at domstolen gjorde rett i å ta et skritt bakover heller enn å balansere på grensen. Graver mener ikke at domstolrollen skal defineres på nytt, eller at de skal drive direkte miljøpolitikk. Men når hensynene som berøres av utilstrekkelig miljøpolitikk verken ivaretas eller representeres, mister argumentet om å kun operere innenfor de folkevalgtes trygge rammer holdbarhet.  

– Her burde Høyesterett tatt hensyn til systemsvikten. De politiske institusjonene er tydelig ikke i stand til å håndtere trusselen på en rasjonell måte som ivaretar kunnskapen vi sitter på. Det er altså institusjonene, og ikke politikerne i seg selv, som er problemet. 

– Norsk Høyesterett skjønte ikke at de måtte forholde seg til klimasøksmålet på en annen måte enn de forholder seg til spørsmålet om domstolenes overprøving av politiske beslutninger mer generelt. Dette er veldig skuffende, sier Graver.

Høyesterett kom på den andre siden frem til at Grunnloven ikke er en skranke der hvor Stortinget foretar beslutninger. Graver reagerer på at institusjonenes systemsvikt utelukkes fra argumentasjonen, når kostnadene av klimakrisen ikke betales av velgerne. Her kunne domstolene ha fungert som en katalysator for å få til de endringene i systemet som er nødvendig, sier han.

Graver trekker paralleller til Høyesteretts tilnærming til grunnlovsbestemmelse § 104, som bygger på bestemmelser i FNs barnekonvensjon.

En interessant dom konstitusjonelt sett er Maria-saken fra 2015, der en kenyansk mor og hennes norskfødte datter skulle utvises fra Norge. Høyesterett besluttet at vedtaket var ugyldig, og presiserte hva det vil si at barnets beste er et «grunnleggende hensyn». Høyesterett sa med dette at Norge har et ansvar for å utvikle grunnlovsbestemmelsene, blant annet sett i sammenheng med internasjonale konvensjoner. I denne dommen satt Høyesterett rammebetingelser for § 104 sitt anvendelsesområde, som Stortinget da må arbeide innenfor.  

Internasjonal irettesettelse 

Til tross for klimasøksmålets utfall, er Norge pliktet til å innrette seg etter internasjonale rettslige bestemmelser gjennom EØS-avtalen. Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) kan altså få Høyesterett til å endre standpunktet sitt.

EMD har nemlig akseptert å behandle klimasøksmål fra Nederland, Frankrike og nylig Tyskland. Graver håper at EMD vil se domstolens rolle i lys av klimakrisens kompleksitet, som et incentiv til bærekraftig politikk. Dersom statene og de politiske systemene får grenser som de må forholde seg til, kan det initiere effektiv anvendelse av kunnskapen vi har. 

I 2018 publiserte FNs Klimapanel 1,5-gradersrapporten hvor 91 forskere hadde som hensikt å identifisere hva som må til for å nå målet. De kom frem til hele 89 mulige fremgangsmåter. 

Ja, det er håp

De som kommer etter oss er ikke juridiske subjekter ettersom de ikke er født ennå, sier jusprofessor Graver. Men Hessen mener at de i hvert fall har en moralsk rett. Fremtidige generasjoner har ingen mulighet til å påvirke dagens utilstrekkelige klimakrisehåndtering. Slik institusjonene struktureres i dag, er ikke folk villige til å gi opp individuell frihet for planetens beste. Hvordan vil verden da se ut i 2050, hvis vi ikke skifter kurs?

«Menneskelig kløkt har, utilsiktet, brakt oss ut i uføret, og det er menneskelig kløkt som må få oss ut av det. Men hva slags kløkt?», spør Hessen i boken. 

Ja, hva slags kløkt? Både statistikk og fredags-demonstrasjoner tyder på at det er det ungdommelige, som med fordel, bør prioriteres for at forskning skal få innpass på Stortinget.

LES OGSÅ: Grønne planter og melodiøs synth