Som forbruker hører en ofte at en må tenke på klimaavtrykket sitt. Bryr du deg om jordkloden burde du kutte flyturen til Italia, entrecôten og dieselmotoren. Mindre vanlig i prat om øko-samvittighet er pensjonsfondet du velger, og Norges rolle i finansverden. 

De reneste av de skitne 

En fersk rapport fra Rainforest Action Network, viser at seksti av noen av verdens største banker siden 2016 har bidratt med 3,8 milliarder dollar til fossilindustrien. I tillegg kommer det frem at summen bankene investerte i fossile prosjekter, var ti prosent høyere i 2020 sammenlignet med året før. 

Rapporten viser at banker, gjennom investeringer og lån, er de som i stor grad styrer pengekranen til fossilindustrien. Blant de skandinaviske bankene som står oppført i rapporten, finner vi bankene Nordea og Danske Bank.

Nordea mener selv de har økt fokuset på bærekraft når de vurderer hvilke firmaer de ønsker å investere i. Sigrid Wilter Slørstad er sjef for bærekraftige investeringer i Nordeas livsforsikring, Nordea Liv. Hun påpeker at alle fossile selskaper de investerer i skal ha en troverdig omstillingsplan.

– Den må være i tråd med Paris-avtalens mål om å begrense global oppvarming til maks to grader. Dette kriteriet er relativt nytt. Majoriteten av våre investeringer etterlever dette allerede, og vi arbeider i skrivende stund med å implementere det på samtlige av våre investeringer i Nordea Liv.

Tallene viser samtidig at de er tungt investerte i en lite bærekraftig sektor. I Etisk Bank Guide Norge, utarbeidet av Framtiden i våre hender og Forbrukerrådet, kommer Nordea ut som nest verst i klassen, foran Danske Bank. De skriver at «Nordea har et forbedringspotensial når det gjelder sin tilnærming til samfunnsansvar, etikk og bærekraft og henger etter gjennomsnittet av banksektoren slik den er målt i denne undersøkelsen.»

Leder for Group Sustainability i Nordea, Anders Langworth, sier at løsningen i dag ikke er å ekskludere alle selskaper med høye utslipp.

– Samfunnet trenger stadig mer og mer energi, så vi må rett og slett gi selskaper tid til omstilling og tid til å ta i bruk og investere i moderne grønne forretningsmodeller og teknologier. Vår oppgave er å sikre at selskapene har en plan for reduksjon av utslipp og drive selskapene vi investerer i, i riktig retning. Hvis vi ikke ser noen ambisjoner om endring i selskaper som har store utslipp, blir eksklusjon sterkt vurdert.

Langworth opplyser om at Nordeas ambisjon er å bli en bank med netto nullutslipp senest i 2050. 

Bærekraft på agendaen

José Albuquerque de Sousa, assisterende professor ved Norges Handelshøyskole (NHH), forsker på institusjonelle investorer, som banker og pensjonsfond. Han mener vi går en lysere framtid i møte da finansverden tar markante steg mot å bli en bærekraftig sektor. 

Han har merket seg en tydelig trend mot mer bærekraftig finans, og påpeker at de fleste firmaer nå årlig rapporterer på bærekraftsmål, i tillegg til ordinære årsrapporter. For ti år siden skulle man lete lenge før man fant en bærekraftsrapport. Han mener landene i Norden ligger foran andre land i dette arbeidet, og at dette har smittet over på studentene hans.

– På NHH ser jeg at bevissthetsnivået til studentene har steget enormt de siste årene. Og dette er menneskene som i fremtiden skal jobbe i denne bransjen, som administrerende direktører og ledere. Vi har også etablert økonomikurs i bærekraft på NHH. Folk diskuterer disse problemene, og prøver å løse dem.

Denne utviklingen mener han er mest markant blant de yngre generasjonene. Dette støtter også en rapport fra US Trust, som bemerket at 76 prosent av millennium-generasjonen vurderer innvirkningene investeringene deres kan ha på klima og miljø. Blant eldre er det derimot kun 29 prosent som tar hensyn til dette, noe US Trust beskriver som en «generasjonskollisjon» i holdninger. 

Ifølge Sousa kan holdningene til personen i gaten ha mye å si for hvorvidt finansverden endrer seg.

– Utviklingen mot mer bærekraftig finans skjer fordi samfunnet som helhet setter fokus på bærekraft. Når «beskjeden» spres til mange mennesker endrer insentivene i markedet seg, regjeringer begynner å lytte og setter til verks forskrifter som samsvarer med det velgerne ønsker. Banker og pensjonsfond begynner kun å investere i selskaper som kundene vil ha. 

Et oljefond som styrer unna olje

Den mest markante innflytelsen Norge har i verdens finansmarkeder er gjennom Oljefondet. Selskapet eier nesten 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i verden, og har med det eierskap i rundt 9000 selskaper. 

Line Aaltvedt er presseansvarlig for Norges Bank Investment Management (NBIM) som styrer Oljefondet. På spørsmål om hvordan oljefondet avgjør hvilke selskaper det skal investere i, svarer hun:

– Oljefondet foretar i dag det vi kaller risikobaserte nedsalg av selskaper ut fra finansielle hensyn. Fondet har drevet nedsalg, altså solgt seg ut, av 314 selskaper siden 2012. Dette er selskaper vi mener har en forretningsmodell som ikke er bærekraftig. 

Risikobaserte nedsalg vil si å selge seg ned i selskaper som anses for å ha en høy langsiktig risiko, inkludert risiko med tanke på bærekraft. Dette er ikke en etisk utelukkelse av firmaene, og begrunnes kun finansielt. 

Fondets aksjeinvesteringer gjøres med utgangspunkt i en global aksjeindeks. Her legges det til rundt 5-6000 selskaper i året. Noen av disse går i utgangspunktet automatisk inn i Oljefondets portefølje, forklarer Aaltvedt.

– Vi er i ferd med å utvide vårt system for å vurdere bærekraftrisikoen til alle nye selskaper som legges til indeksen. 

Den nye retningen til Oljefondet innebærer at de vil slutte å investere i enkelte selskaper.

– Vi vil vurdere miljø- og samfunnsmessige forhold ved selskapene på et tidligere tidspunkt enn før. Det innebærer at vi vil la være å kjøpe enkelte selskaper som skårer dårlig på disse kriteriene, selv om de blir inkludert i indeksen vi bruker.

Pensjonsfond har en viktig rolle 

Det norske pensjonsfondet har vært underlagt etiske retningslinjer siden 2004. De har av den grunn de siste årene solgt seg ut av en rekke selskaper. NHH-professor Sousa forteller at det noen ganger er mer effektivt å prøve å endre firmaenes praksis, fremfor å slutte å investere i dem. 

– Det norske pensjonsfondet ekskluderer enkelte selskaper fra sitt investeringsunivers. Men samtidig er det viktig at de i større grad engasjerer seg i det firmaene gjør. Hvis det er behov for endring, er det mange av disse firmaene som har kunnskapen og kapasiteten til å utvikle de nye teknologiene vi trenger for å løse klimakrisen.

Sousa forklarer at kapital er nødvendig for at selskaper skal kunne drive innovasjon, forske og eksperimentere med ny teknologi.

– Derfor trenger vi det økonomiske systemet mer enn noen gang for å løse disse problemene. Jo mer kapital som går til de riktige selskapene som arbeider med å løse problemene, jo fortere vil utviklingen skje.

Professoren forklarer videre at fondet skiller seg fra andre aksje- og pensjonsfond, ved at bankene er med på generalforsamlingene til de selskapene de investerer i. Dette gir fondet en mulighet til å kunne påvirke hvilken retning selskapene tar. 

– Oljefondets valg av investeringer har stor betydning i verdensøkonomien. Pensjonsfond generelt spiller en viktig rolle i å nå klimamålene, fordi de er langsiktige investorer som er investerte i et selskap lenger enn ordinære investorer. De som investerer går ikke til pensjonsfondet hver måned og spør hva avkastningen på pensjonsplanen er, for så å ta ut pengene sine, sier han. 

Hvem har ansvaret?

I klimadebatten rettes ofte fokuset mot forbrukerens innflytelse og ansvar. Du kan kun kjøpe brukt, feriere i nabokommunen og ta trikken, men hvor du putter pengene dine kan også ha innflytelse på klima. Noen lurer da sikkert på om de nå burde se nærmere på hvordan sparepengene investeres.  

Forsker og professor Peder Anker arbeider ved New York University, med fokus på vitenskapens historie, økologi, miljøvern, design og miljøfilosofi. Historikeren og forskeren er skeptisk til fokuset på forbrukeransvar i klimadebatten.

– Du har en klimaetikk som du kan forfekte, og du kan godt se på eget forbruk. Det er jeg enig i. Men man må også passe på at dette ikke er en fragmenteringsstrategi fra næringslivet, som sitter med det store ansvaret. 

På nittitallet kom reklamevideoen Carbon Footprint fra British Petroleum. Denne trekker Anker frem som et markant eksempel på bruk av fragmenteringsstrategi fra næringslivet.

– Gjennom en kampanje etablerte de konseptet personlig karbonavtrykk og klimaansvar som begreper. Dette gjorde de med den konkrete hensikt å fragmentere klimaansvaret. De fikk promotert budskapet om at vi alle har et ansvar. Vi må alle være bevisste på våre klimaavtrykk, men ideen om personlig karbonavtrykk kommer fra dem, sier han.

Dette var altså en reklamekampanje fra en privat oljebedrift, for å få fokuset bort fra bedriften og over mot hver enkelt. Anker påpeker at dette også er en strategi politikere tar i bruk. 

– Man kan kalle dette for ansvarspulverisering. Ansvarspulverisering betyr i bunn og grunn at det ingen sitter igjen med ansvaret, forteller Anker.

Sousa på sin side, mener at det å gi administrerende direktører og finansledere ansvaret for klimaavtrykket deres ikke vil løse problemet. Han tror folk flest har stor påvirkningskraft på avgjørelsene selskapene tar, gjennom å stemme, og hvilke banker, pensjonsfond og aksjefond man velger. 

– Det jeg ikke liker med perspektivet «det er finansverdens ansvar», er at det forutsetter at det er fremmede enheter som tar seg av disse selskapene. Men budskapet jeg prøver å få frem er at det ikke er romvesener, det er oss alle, sier Sousa, og presiserer:

– Det er ingen som faller ned fra himmelen og blir administrerende direktør for et selskap, en kapitalforvalter eller en bankmann. De er vanlige mennesker som oss, og de svarer på insentivene vi gir dem som et samfunn.

Anker mener imidlertid at fokuset på forbrukerens innflytelseskraft kan få oss til å overse de store problemene. 

– Faren ved det, er at vi ikke stiller de tøffe spørsmålene til politikerne og Norges ledelse i Equinor. For det er de som virkelig sitter med den store makten, og det store ansvaret, sier professoren. 

Vi eier alle Oljefondet

Både DNB og Oljefondet er i praksis styrt av staten, da de er hovedaksjonærene. 

– Oljefondet er på en måte slaver for Stortinget. De har mye mindre makt enn man tror, og må følge Stortingets retningslinjer. Nicolai Tangen er en slags byråkrat, som prøver å styre og lede innenfor de rammene han er gitt. Det er Stortinget som tar avgjørelser, og regjeringen som må sette disse til verks. De har altså ansvaret, mener Anker. 

Videre sier han at Stortinget er veldig flinke til å skyve dette ansvaret over på Oljefondet, og si at de må gjøre det de mener er best.

– Men i realiteten fraskriver Stortinget seg ansvaret for Oljefondets styring, sier Anker. 

Han påpeker at man som borger også kan påvirke finansverden gjennom demokratiske prosesser og valg, og ikke kun gjennom forbruk. 

– Spørsmålet er da om vi alle har noe å si, for hvorvidt Oljefondet tar drastiske nok avgjørelser eller ikke, legger han til.

Dette burde samtidig ikke ta fokuset bort fra ansvaret Norge har gjennom pensjonsfondet, understreker Anker til slutt.

Om fondet aktivt bruker sin innflytelse, kan det bidra til å løse klimaproblemene, gjennom investering og dialog med selskapene, mener Sousa.

– Jeg tror virkelig at verden har nok evner og talent til å løse disse problemene, og du kan se hvor eksponentiell en slik utvikling er. Ta bare teknologiutviklingen fra de første mobiltelefonene kom til i dag, slår Sousa fast.

Samtidig anerkjenner han at det vil være vanskelig å få selskaper til å slutte med skitne investeringer, så lenge det er penger å tjene der.

– Hvis du ikke investerer i tobakk- og oljeselskapene, vil nok noen andre gjøre det. Med mindre alle av oss er enige om at vi må redde klimaet, er det derfor viktig at massene ser problemet.

LES OGSÅ: Mennesket bak rusavhengigheten