Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
KOMMENTARSTOFF
Grønnvasking av fiskeindustrien
06.06.2021

Veganere blir beskyldt for å fremme propaganda når de snakker om miljøkonsekvensene av fiskeindustrien, men hva vet folk flest egentlig om dette?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og analyser.

 

Julen 2011 var spesielt bra. Jeg hadde ønsket meg akvariefisker hele året. Uvitende (og før det var trendy), forsøkte jeg manifestasjon for å få fiskene inn i livet mitt ved å plassere en tom krakk i hjørnet av rommet mitt. På julekvelden det året var den ikke tom lenger, men heller blitt en plattform for et akvarium. Jeg var i ekstase. Fra den dag av ble morgenrutinen bestående av å sitte ved sengekanten og se på fiskene mine. De var så rare. Stygge og pene, dumme og smarte, menneskelige og dinosauraktige. Mest revolusjonerende for min del var det at de etter hvert fikk kjennskap til meg. De så meg, og jeg så dem. Noen år senere stoppet jeg å spise fisk.

Med tanke på alle kritikkverdige temaer den grønne bølgen har skylt opp på land, i fra kjøtt- og meieriindustrien til cruiseskip-næringen, er det ikke rart at fisk har gått litt i glemmeboka. Netflix-dokumentaren Seaspiracy, som omhandler konsekvensene av dagens fiskeindustri, har det siste året vært med på å sette det på agendaen. I dokumentaren stiller filmskaperne spørsmål ved hvorvidt sjømat egentlig er bærekraftig, og om merking som «Marine Stewardship Council» eller «Dolphin Safe» nødvendigvis gir de forsikringene man ser etter som forbruker. Dokumentaren tar også opp problematikk knyttet til arbeidernes rettigheter – eller mangelen på rettigheter – i fiskeindustrien. 

«Dokumentaren har truffet et sensitivt punkt, kanskje spesielt i den norske befolkningen. Vi er olje og fisk.»

Verden rundt har dokumentaren vekket sterke reaksjoner, blant annet fra realitystjerne og SoMe-mogul, Kourtney Kardashian, og den norske fiskeri- og sjømatminister, Odd Emil Ingebrigtsen. Kardashian sa hun vurderte å slutte å spise fisk. Dette fikk Ingebrigtsen til å reagere sterkt, som mener «unge som er opptatt av klima burde spise mer, ikke mindre fisk». Videre har forskningsdirektør for marine økosystemer og ressurser ved Havforskningsinstituttet, Geir Huse, reagert på dokumentaren ved å kalle den «mer som propaganda enn dokumentar».

Jeg skjønner den initiale og sterke reaksjonen til både Ingebrigtsen og Huse. Dokumentaren har truffet et sensitivt punkt, kanskje spesielt i den norske befolkningen. Vi er olje og fisk. Uten hadde Norge vært et helt annerledes land, og lommene våre ville vært mye mindre.  

Men bruken av ordet «propaganda» merker jeg at traff feil for min del. Dokumentaren belyser reelle forhold i fiskeindustrien, både med tanke på miljø og grove menneskerettighetsbrudd. Oppfordringen mot slutten om å kutte ned på fiskeinntaket er ikke det eneste som blir tatt opp i dokumentaren. En lite belyst del av dokumentaren er når fiskenes opplevelser av verden tas opp. Fisker føler også smerte. De kommuniserer – blant annet gjennom promp – og de har et ønske om å leve. Dette fikk meg til å tenke på julen 2011 igjen. Hvis vi virkelig vil snakke om fiskeindustrien og propaganda, må vi først sette et spørsmålstegn ved hva vi faktisk vet om industrien. 

Jeg skjønner at dette er en kamp de færreste vil kjempe. Å prøve å forsvare rare dyr som ikke engang kan puste, er ikke barnemat. Dessuten er jeg helt enig i at det kjennes mye verre å drepe pattedyr enn fisk. Likevel skal jeg prøve meg frem. En kjapp disclaimer: Jeg har full forståelse for at det er en betydelig forskjell mellom småskala fiskeri og hobbyfiske og industriell fisking.

Roten av problemet ligger derimot i at folk generelt sett virker å ha en oppfatning om at fiskeindustrien er hobbyfisking pluss pluss. Verden rundt oss maler et bilde av en fiskerinæring som ikke lenger finnes. Tidsskriftet Nature publiserte nylig en studie, hvor til sammen 26 eksperter – både klimaforskere, økonomer og marinbiologer – for første gang regner ut CO2-utslippet som kommer av fiskemetoden «bunntråling», som er når gigantiske trålposer dras langs bunnen av havet for å fange fisk og skalldyr. Her viser foreløpige beregninger at lille, Nobels fredspris-Norge ligger på topp-ti lista i selskap med blant annet Storbritannia, Russland og Frankrike. 

«Før man avskriver Seaspiracy som propaganda, bør man først tenke på hva man faktisk vet om fiskeindustrien.»

Om statistikken er korrekt er den veldig skremmende. Jeg er ingen marinbiolog og skal ikke late som jeg er det heller, men det gir mening at å dra trålposer langs verdens største karbonlager, altså havets bunn, kommer til å frigjøre mye CO2. Det er som de sier «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat til cirka 2050 når havet er tomt for fisk».

Alle har sitt personlige forhold til mat, og jeg er forsåvidt enig i at oppfordringen til å slutte å spise fisk på slutten av Seaspiracy var diffus, ettersom ansvaret for å redde kloden ikke bare ligger på enkeltmennesket. Alle må ikke bli veganere over natta, og både klima og dyrevern er nyanserte saker hvor man kan trå feil. Det handler ikke om å bruke den moralske pekefingeren mot individer.

Dette handler om å være velinformert. Før man avskriver Seaspiracy som propaganda, bør man først tenke på hva man faktisk vet om fiskeindustrien. Hvis den oppfatningen ikke inkluderer bunntråling, så er den rett og slett mangelfull.

Og i håp om at Exphil-professoren min leser Stoff, siterer jeg Jeremy Bentham som sa: «Spørsmålet er ikke om de kan resonnere, og heller ikke om de kan snakke, men kan de lide?».

Vi kan ikke ta alt for god fisk. 

 

LES OGSÅ: Flytende forskning

KOMMENTARSTOFF
Grønnvasking av fiskeindustrien

Veganere blir beskyldt for å fremme propaganda når de snakker om miljøkonsekvensene av fiskeindustrien, men hva vet folk flest egentlig om dette?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og analyser.

 

Julen 2011 var spesielt bra. Jeg hadde ønsket meg akvariefisker hele året. Uvitende (og før det var trendy), forsøkte jeg manifestasjon for å få fiskene inn i livet mitt ved å plassere en tom krakk i hjørnet av rommet mitt. På julekvelden det året var den ikke tom lenger, men heller blitt en plattform for et akvarium. Jeg var i ekstase. Fra den dag av ble morgenrutinen bestående av å sitte ved sengekanten og se på fiskene mine. De var så rare. Stygge og pene, dumme og smarte, menneskelige og dinosauraktige. Mest revolusjonerende for min del var det at de etter hvert fikk kjennskap til meg. De så meg, og jeg så dem. Noen år senere stoppet jeg å spise fisk.

Med tanke på alle kritikkverdige temaer den grønne bølgen har skylt opp på land, i fra kjøtt- og meieriindustrien til cruiseskip-næringen, er det ikke rart at fisk har gått litt i glemmeboka. Netflix-dokumentaren Seaspiracy, som omhandler konsekvensene av dagens fiskeindustri, har det siste året vært med på å sette det på agendaen. I dokumentaren stiller filmskaperne spørsmål ved hvorvidt sjømat egentlig er bærekraftig, og om merking som «Marine Stewardship Council» eller «Dolphin Safe» nødvendigvis gir de forsikringene man ser etter som forbruker. Dokumentaren tar også opp problematikk knyttet til arbeidernes rettigheter – eller mangelen på rettigheter – i fiskeindustrien. 

«Dokumentaren har truffet et sensitivt punkt, kanskje spesielt i den norske befolkningen. Vi er olje og fisk.»

Verden rundt har dokumentaren vekket sterke reaksjoner, blant annet fra realitystjerne og SoMe-mogul, Kourtney Kardashian, og den norske fiskeri- og sjømatminister, Odd Emil Ingebrigtsen. Kardashian sa hun vurderte å slutte å spise fisk. Dette fikk Ingebrigtsen til å reagere sterkt, som mener «unge som er opptatt av klima burde spise mer, ikke mindre fisk». Videre har forskningsdirektør for marine økosystemer og ressurser ved Havforskningsinstituttet, Geir Huse, reagert på dokumentaren ved å kalle den «mer som propaganda enn dokumentar».

Jeg skjønner den initiale og sterke reaksjonen til både Ingebrigtsen og Huse. Dokumentaren har truffet et sensitivt punkt, kanskje spesielt i den norske befolkningen. Vi er olje og fisk. Uten hadde Norge vært et helt annerledes land, og lommene våre ville vært mye mindre.  

Men bruken av ordet «propaganda» merker jeg at traff feil for min del. Dokumentaren belyser reelle forhold i fiskeindustrien, både med tanke på miljø og grove menneskerettighetsbrudd. Oppfordringen mot slutten om å kutte ned på fiskeinntaket er ikke det eneste som blir tatt opp i dokumentaren. En lite belyst del av dokumentaren er når fiskenes opplevelser av verden tas opp. Fisker føler også smerte. De kommuniserer – blant annet gjennom promp – og de har et ønske om å leve. Dette fikk meg til å tenke på julen 2011 igjen. Hvis vi virkelig vil snakke om fiskeindustrien og propaganda, må vi først sette et spørsmålstegn ved hva vi faktisk vet om industrien. 

Jeg skjønner at dette er en kamp de færreste vil kjempe. Å prøve å forsvare rare dyr som ikke engang kan puste, er ikke barnemat. Dessuten er jeg helt enig i at det kjennes mye verre å drepe pattedyr enn fisk. Likevel skal jeg prøve meg frem. En kjapp disclaimer: Jeg har full forståelse for at det er en betydelig forskjell mellom småskala fiskeri og hobbyfiske og industriell fisking.

Roten av problemet ligger derimot i at folk generelt sett virker å ha en oppfatning om at fiskeindustrien er hobbyfisking pluss pluss. Verden rundt oss maler et bilde av en fiskerinæring som ikke lenger finnes. Tidsskriftet Nature publiserte nylig en studie, hvor til sammen 26 eksperter – både klimaforskere, økonomer og marinbiologer – for første gang regner ut CO2-utslippet som kommer av fiskemetoden «bunntråling», som er når gigantiske trålposer dras langs bunnen av havet for å fange fisk og skalldyr. Her viser foreløpige beregninger at lille, Nobels fredspris-Norge ligger på topp-ti lista i selskap med blant annet Storbritannia, Russland og Frankrike. 

«Før man avskriver Seaspiracy som propaganda, bør man først tenke på hva man faktisk vet om fiskeindustrien.»

Om statistikken er korrekt er den veldig skremmende. Jeg er ingen marinbiolog og skal ikke late som jeg er det heller, men det gir mening at å dra trålposer langs verdens største karbonlager, altså havets bunn, kommer til å frigjøre mye CO2. Det er som de sier «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat til cirka 2050 når havet er tomt for fisk».

Alle har sitt personlige forhold til mat, og jeg er forsåvidt enig i at oppfordringen til å slutte å spise fisk på slutten av Seaspiracy var diffus, ettersom ansvaret for å redde kloden ikke bare ligger på enkeltmennesket. Alle må ikke bli veganere over natta, og både klima og dyrevern er nyanserte saker hvor man kan trå feil. Det handler ikke om å bruke den moralske pekefingeren mot individer.

Dette handler om å være velinformert. Før man avskriver Seaspiracy som propaganda, bør man først tenke på hva man faktisk vet om fiskeindustrien. Hvis den oppfatningen ikke inkluderer bunntråling, så er den rett og slett mangelfull.

Og i håp om at Exphil-professoren min leser Stoff, siterer jeg Jeremy Bentham som sa: «Spørsmålet er ikke om de kan resonnere, og heller ikke om de kan snakke, men kan de lide?».

Vi kan ikke ta alt for god fisk. 

 

LES OGSÅ: Flytende forskning

Neste artikkel
Hvilken klimastudent er du?