Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
08.06.2021
LØST GJENFORTALT
Klimamas når sitt klimaks

Hvordan leve 100 prosent klimavennlig. Okei, kanskje 38 prosent da, løst gjenfortalt.

Avisoverskriften fanger blikket ditt: «Er du en av de som driter i klima?». Skyldfølelsen over ditt vanlige forbruk bruser innvendig. Med en blanding av kvalme og håpløshet, reiser du deg med en kraft som du ikke har kjent på lenge. Du kommer deg bort til kaffetrakteren, og nyter lyden av vannet som pipler gjennom filteret. Nå skal hverdagen endres, men hva skal man gi slipp på? Samvittigheten skal nok få kjørt seg. Eller, du lever jo faktisk ganske klimabevisst. Spiser lite kjøtt, tar alltid tog fremfor fly (egentlig takket være en skrekk for sikkerhetskontroller på flyplasser, men likevel), du har et kjært forhold til loppemarkeder og hater kjøpesentre. Du trekker på smilebåndene, det kan da ikke være så vanskelig.

 

Fiendtlig frokost

Du lander på knekkebrød med ost og drar ostehøvelen grådig over blokken. Vent, kan du spise ost? Hjernen surrer. Ost er laget av melk, norsk melk. Den er kortreist, iallefall innenriks! Et lettelsens sukk går gjennom brystet ditt. Du bestemmer deg for at ost er lov å spise, og danderer knekkebrødene med osteskivene og noen pene paprikaringer på toppen. Du går inn for en stor bit. Det er friskt, for en uslåelig kombinasjon. Men så stivner blikket, for hvor er paprikaen fra? Ikke si at den er fra Sør-Amerika. Det er store mengder CO2-utslipp for å få den hit, isåfall. Det hadde vært litt bedre hvis den var fra Polen? Plis, si Norden. Kan paprika vokse fint her i Norge? Blikket vandrer innover og du fantaserer om en økologisk paprikagård. Morgenkaffen er klar. Du lar en god slurk renne nedover halsen din, før kaffen gir bismak, og du spytter den ut igjen. Paprikaen kan være fra Europa, men kaffen er garantert fra langtvekkistan, og du vet at arbeidsforholdene på store kaffeplantasjer ikke er til å skryte av. Flott. Du spiser resten av knekkebrødet i ren aggresjon. Man skal jo ikke kaste mat heller. 

 

Ekte hater

Du drar nettet over skulderen, vrir nøkkelen i døra og setter kurs mot lesesalen. Du stirrer stygt på de handlepose-bærende fremmede du møter nedover Torgallmenningen. En rød H&M-logo minner deg på at du er en del av et ekkelt forbrukersamfunn. Du har lyst til å løfte steinen de åpenbart lever under. Rasjonelle tanker kommer inn: Det kan være nye nødvendige truser som gjemmer seg i posene. Oppslukt i aggresjonen bestemmer du deg for at alt er unødvendig ræl. Tankerekken avbrytes av en intens plinging og du blir nesten påkjørt. Av en EL-SPARKESYKKEL. Batteriet der? Litium! Ryde or die, Voi voi in the Wind til en Tier, nevnte du Bird? Levetiden deres er som døgnfluer. Du flirer hånlig mot de to jentene som har klistra seg sammen på en Voi, og suser bortover Torgallmenningen. Æsj, tenker du. El-sparkesykler høres jo nesten miljøvennlig ut, men er det egentlig det når man bruker dem på avstander man fint kunne gått? Det ser iallefall dust ut. Forhåpentligvis får de den nyinnførte to-på-én-sparkesykkel-boten på 3000 kroner. 

Du finner en ledig pult, og drar opp macen. Pulsen har roet seg, det hjalp å tenke stygt om andre. Tja, hvordan er denne dingsen produsert da? Du ser nøye på eplelogoen som stirrer lattermildt tilbake på deg. Dette ble litt vel dobbeltmoralsk, og du hvisker «unnskyld» til de to jentene, som nå sikkert har voiet seg opp til Ulriken. Det tikker inn en mail, et finn.no-varsel om at Turid selger skap. Dette får du daglig selv om det er måneder siden du selv var på skapjakt. Du har også fått fra Arne, Mohammad, Sigrid og Geir. Av ren latskap har du ikke vært inne og skrudd av varslene. Det slår deg at noen nevnte at mail har et stort klimaavtrykk, det sliter du med å skjønne hvordan går an. Men hallo, du skal jo være klimavennlig. Her kan det gjøres grep! Tallet 2809 lyser opp i innboksen. Det var såpass ja, jeg er et miljøsvin. 

 

Den gule diamant

Du stopper innom din lokale matbutikk på vei hjem. Skyvedørene tar imot deg og ditt blå og hvite munnbind som du har festet bak ørene på uglamorøst vis. Tenk at du kaster flere av dem daglig, det er pinlig. Romkameraten din har en symaskin, og du skjønner at du må ta et oppgjør med sytraumene fra barneskolen, og sy gjenbrukbare munnbind når du kommer hjem. Men nå er det mat på agendaen, og klimabrillene leder vei. Du går rundt i labyrinten, og blikket vandrer over hyllene mens du eliminerer matvare etter matvare. Brått stopper du opp og blir blendet av en gul diamant. Poteten er svaret. Den er kortreist, sunn og kan brukes til alt. Det kribler i magen når du tar en potet, tar fire, tar åtte, tar alle, og legger dem i bærenettet. Med selskap av gule diamanter trasker du fornøyd til kassa, nynnende på potet-bangeren.  

Oppmerksomheten er rettet mot kurven til mannen foran deg i køen. Du skimter en pakke 400 g karbonadedeig (hallo, storfekjøtt er en klimaversting), Salma-laks (kremt, oppdrettsnæringa fôrer laksen med soya fra Brasil) og en avokado (eier han ikke skam?). «Skal du ha en pose?», spør personen bak kassen. Du tenker at han kan redde seg inn her om han rister på hodet, og drar fram et gjenbrukbart bærenett. Det blir stille et øyeblikk. Du holder pusten. «Ja, takk» svarer han. Skammelig! Du har lyst til å stappe avokadosteinen opp i ett av hans nesebor. Eventuelt bare ta plastposen over hodet hans og kvele han. 

 

Det store badekaret

Tilbake i kollektivet roper kroppen at en rask tur i dusjen trengs. Kan du klare en grundig helvask på under to minutter? Du står naken og er klar til å skru på kranen, men får vondt av å tenke på alle literne som snart skal renne raskt forbi deg. En klimaforsker hvisker deg i øret at vannmangel er et problem. Og vet du hvor mye strøm som kreves for å varme opp vannet? Du røsker til deg et håndkle og løper ut, dagens dusj skal foregå blant alger og krill. Det største badekaret står for tur. 

Du klatrer forsiktig ned stigen, med et godt tak om sjampoen i venstre hånd. «This is for you, Dag O. Hessen» hvisker du for deg selv. Havet treffer ansiktet ditt og håret bløtgjøres. Det er kaldt og operasjonen må gjøres raskt. Du klæsjer ut en god dose hode og skuldre, og plasserer den blå og hvite flasken balanserende på nederste stigetrinn. Du gnir og gnir så det skummer, nå skal flasset bort, som de så fint reklamerer for. Den karakteristiske lukten omfavner deg. Au, der får du sjampo i øyet. En ny tanke streifer deg, der du ser skummet flyte bortover havoverflaten og blande seg. Med alle kjemikaliene som du nå har lekket ut, er du på linje med en oljeplattform. Du skammer deg, og iler opp stigen. Frykten for å bli sett og stemplet som miljøskader, knyter seg i brystet. Plask. Hvor ble det av flaska? Panikken brer seg. Hardplast i havet, fylt opp med drit. Du er et forbilde, for alle verdens tilhengere av forsøpling. 

Du går hjemover i skam, og gjør alt du kan for å unngå øyekontakt med forbipasserende. En liten gutt tasser forbi deg med gjørme i rumpa. Han har garantert meitemark mellom tenna. Han er ikke redd for å la blikket vandre undrende til synet han har foran seg. Det renner sjampovann nedover leggen din. Han smiler uskyldig og fire små melketenner kommer tilsyne, du kan ikke skimte noen markrester. Han peker med sin bittelille finger opp mot deg og sier påståelig: «Du haj sånn hvitt skum i håjet.» Du hører deg selv knurre som svar. Han er miljøfiende nummer én. Befolkningsveksten må stagnere. Kloden trenger ikke flere barn. 

Våt og bitter sitter du i sofaen og tygger på en rå potet. Romkameraten din kommer bærende ut med symaskinen, og hever brynene ertende i retning poteten. «Har du sjekket at den ikke er fra Israel?», spør hun. Oppgitt forklarer du at poteten selvfølgelig er norsk. Du nøler, sto det faktisk at poteten var dyrket her i Norge? Det renner over kanten. Hun traff åpenbart en nerve, og romkameraten blir offer for din munndiaré. Diaréen går over i tårer og du hulker mens du tviholder på poteten. «Poteten er helt sikkert norsk», trøster hun og klapper deg halvhjertet på ryggen. Du kan puste lettet ut, men du kommer på at det du puster ut er CO2! Hjertet dunker hardt, her har du prøvd å minske ditt eget CO2-avtrykk, samtidig som du konstant har pustet ut denne jævla gassen! Du må nå passe på å ikke puste så mye. Pusteforbruket ditt må ned. Jorda går under, og det er din feil. Du puster ut. FAEN.

 

LES OGSÅ: Gratulerer, det er vår!

LØST GJENFORTALT
Klimamas når sitt klimaks

Hvordan leve 100 prosent klimavennlig. Okei, kanskje 38 prosent da, løst gjenfortalt.

Avisoverskriften fanger blikket ditt: «Er du en av de som driter i klima?». Skyldfølelsen over ditt vanlige forbruk bruser innvendig. Med en blanding av kvalme og håpløshet, reiser du deg med en kraft som du ikke har kjent på lenge. Du kommer deg bort til kaffetrakteren, og nyter lyden av vannet som pipler gjennom filteret. Nå skal hverdagen endres, men hva skal man gi slipp på? Samvittigheten skal nok få kjørt seg. Eller, du lever jo faktisk ganske klimabevisst. Spiser lite kjøtt, tar alltid tog fremfor fly (egentlig takket være en skrekk for sikkerhetskontroller på flyplasser, men likevel), du har et kjært forhold til loppemarkeder og hater kjøpesentre. Du trekker på smilebåndene, det kan da ikke være så vanskelig.

 

Fiendtlig frokost

Du lander på knekkebrød med ost og drar ostehøvelen grådig over blokken. Vent, kan du spise ost? Hjernen surrer. Ost er laget av melk, norsk melk. Den er kortreist, iallefall innenriks! Et lettelsens sukk går gjennom brystet ditt. Du bestemmer deg for at ost er lov å spise, og danderer knekkebrødene med osteskivene og noen pene paprikaringer på toppen. Du går inn for en stor bit. Det er friskt, for en uslåelig kombinasjon. Men så stivner blikket, for hvor er paprikaen fra? Ikke si at den er fra Sør-Amerika. Det er store mengder CO2-utslipp for å få den hit, isåfall. Det hadde vært litt bedre hvis den var fra Polen? Plis, si Norden. Kan paprika vokse fint her i Norge? Blikket vandrer innover og du fantaserer om en økologisk paprikagård. Morgenkaffen er klar. Du lar en god slurk renne nedover halsen din, før kaffen gir bismak, og du spytter den ut igjen. Paprikaen kan være fra Europa, men kaffen er garantert fra langtvekkistan, og du vet at arbeidsforholdene på store kaffeplantasjer ikke er til å skryte av. Flott. Du spiser resten av knekkebrødet i ren aggresjon. Man skal jo ikke kaste mat heller. 

 

Ekte hater

Du drar nettet over skulderen, vrir nøkkelen i døra og setter kurs mot lesesalen. Du stirrer stygt på de handlepose-bærende fremmede du møter nedover Torgallmenningen. En rød H&M-logo minner deg på at du er en del av et ekkelt forbrukersamfunn. Du har lyst til å løfte steinen de åpenbart lever under. Rasjonelle tanker kommer inn: Det kan være nye nødvendige truser som gjemmer seg i posene. Oppslukt i aggresjonen bestemmer du deg for at alt er unødvendig ræl. Tankerekken avbrytes av en intens plinging og du blir nesten påkjørt. Av en EL-SPARKESYKKEL. Batteriet der? Litium! Ryde or die, Voi voi in the Wind til en Tier, nevnte du Bird? Levetiden deres er som døgnfluer. Du flirer hånlig mot de to jentene som har klistra seg sammen på en Voi, og suser bortover Torgallmenningen. Æsj, tenker du. El-sparkesykler høres jo nesten miljøvennlig ut, men er det egentlig det når man bruker dem på avstander man fint kunne gått? Det ser iallefall dust ut. Forhåpentligvis får de den nyinnførte to-på-én-sparkesykkel-boten på 3000 kroner. 

Du finner en ledig pult, og drar opp macen. Pulsen har roet seg, det hjalp å tenke stygt om andre. Tja, hvordan er denne dingsen produsert da? Du ser nøye på eplelogoen som stirrer lattermildt tilbake på deg. Dette ble litt vel dobbeltmoralsk, og du hvisker «unnskyld» til de to jentene, som nå sikkert har voiet seg opp til Ulriken. Det tikker inn en mail, et finn.no-varsel om at Turid selger skap. Dette får du daglig selv om det er måneder siden du selv var på skapjakt. Du har også fått fra Arne, Mohammad, Sigrid og Geir. Av ren latskap har du ikke vært inne og skrudd av varslene. Det slår deg at noen nevnte at mail har et stort klimaavtrykk, det sliter du med å skjønne hvordan går an. Men hallo, du skal jo være klimavennlig. Her kan det gjøres grep! Tallet 2809 lyser opp i innboksen. Det var såpass ja, jeg er et miljøsvin. 

 

Den gule diamant

Du stopper innom din lokale matbutikk på vei hjem. Skyvedørene tar imot deg og ditt blå og hvite munnbind som du har festet bak ørene på uglamorøst vis. Tenk at du kaster flere av dem daglig, det er pinlig. Romkameraten din har en symaskin, og du skjønner at du må ta et oppgjør med sytraumene fra barneskolen, og sy gjenbrukbare munnbind når du kommer hjem. Men nå er det mat på agendaen, og klimabrillene leder vei. Du går rundt i labyrinten, og blikket vandrer over hyllene mens du eliminerer matvare etter matvare. Brått stopper du opp og blir blendet av en gul diamant. Poteten er svaret. Den er kortreist, sunn og kan brukes til alt. Det kribler i magen når du tar en potet, tar fire, tar åtte, tar alle, og legger dem i bærenettet. Med selskap av gule diamanter trasker du fornøyd til kassa, nynnende på potet-bangeren.  

Oppmerksomheten er rettet mot kurven til mannen foran deg i køen. Du skimter en pakke 400 g karbonadedeig (hallo, storfekjøtt er en klimaversting), Salma-laks (kremt, oppdrettsnæringa fôrer laksen med soya fra Brasil) og en avokado (eier han ikke skam?). «Skal du ha en pose?», spør personen bak kassen. Du tenker at han kan redde seg inn her om han rister på hodet, og drar fram et gjenbrukbart bærenett. Det blir stille et øyeblikk. Du holder pusten. «Ja, takk» svarer han. Skammelig! Du har lyst til å stappe avokadosteinen opp i ett av hans nesebor. Eventuelt bare ta plastposen over hodet hans og kvele han. 

 

Det store badekaret

Tilbake i kollektivet roper kroppen at en rask tur i dusjen trengs. Kan du klare en grundig helvask på under to minutter? Du står naken og er klar til å skru på kranen, men får vondt av å tenke på alle literne som snart skal renne raskt forbi deg. En klimaforsker hvisker deg i øret at vannmangel er et problem. Og vet du hvor mye strøm som kreves for å varme opp vannet? Du røsker til deg et håndkle og løper ut, dagens dusj skal foregå blant alger og krill. Det største badekaret står for tur. 

Du klatrer forsiktig ned stigen, med et godt tak om sjampoen i venstre hånd. «This is for you, Dag O. Hessen» hvisker du for deg selv. Havet treffer ansiktet ditt og håret bløtgjøres. Det er kaldt og operasjonen må gjøres raskt. Du klæsjer ut en god dose hode og skuldre, og plasserer den blå og hvite flasken balanserende på nederste stigetrinn. Du gnir og gnir så det skummer, nå skal flasset bort, som de så fint reklamerer for. Den karakteristiske lukten omfavner deg. Au, der får du sjampo i øyet. En ny tanke streifer deg, der du ser skummet flyte bortover havoverflaten og blande seg. Med alle kjemikaliene som du nå har lekket ut, er du på linje med en oljeplattform. Du skammer deg, og iler opp stigen. Frykten for å bli sett og stemplet som miljøskader, knyter seg i brystet. Plask. Hvor ble det av flaska? Panikken brer seg. Hardplast i havet, fylt opp med drit. Du er et forbilde, for alle verdens tilhengere av forsøpling. 

Du går hjemover i skam, og gjør alt du kan for å unngå øyekontakt med forbipasserende. En liten gutt tasser forbi deg med gjørme i rumpa. Han har garantert meitemark mellom tenna. Han er ikke redd for å la blikket vandre undrende til synet han har foran seg. Det renner sjampovann nedover leggen din. Han smiler uskyldig og fire små melketenner kommer tilsyne, du kan ikke skimte noen markrester. Han peker med sin bittelille finger opp mot deg og sier påståelig: «Du haj sånn hvitt skum i håjet.» Du hører deg selv knurre som svar. Han er miljøfiende nummer én. Befolkningsveksten må stagnere. Kloden trenger ikke flere barn. 

Våt og bitter sitter du i sofaen og tygger på en rå potet. Romkameraten din kommer bærende ut med symaskinen, og hever brynene ertende i retning poteten. «Har du sjekket at den ikke er fra Israel?», spør hun. Oppgitt forklarer du at poteten selvfølgelig er norsk. Du nøler, sto det faktisk at poteten var dyrket her i Norge? Det renner over kanten. Hun traff åpenbart en nerve, og romkameraten blir offer for din munndiaré. Diaréen går over i tårer og du hulker mens du tviholder på poteten. «Poteten er helt sikkert norsk», trøster hun og klapper deg halvhjertet på ryggen. Du kan puste lettet ut, men du kommer på at det du puster ut er CO2! Hjertet dunker hardt, her har du prøvd å minske ditt eget CO2-avtrykk, samtidig som du konstant har pustet ut denne jævla gassen! Du må nå passe på å ikke puste så mye. Pusteforbruket ditt må ned. Jorda går under, og det er din feil. Du puster ut. FAEN.

 

LES OGSÅ: Gratulerer, det er vår!

Neste artikkel
Sjekketips fra regnskogen