Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
09.06.2021
ANMELDELSE
Originale skråblikk på verdens normer

F*** ta hjernen min! utforsker utenforskapstematikk på en ny og lekende måte.

Amir Shaheen er en av idéskaperne bak suksesserien «Hjem til jul». Med F*** ta hjernen min! debuterer Shaheen som forfatter, og utforsker det å finne sin plass og å stå utenfor på en vittig og original måte. 

I den lille boken, har Shaheen samlet 27 mer eller mindre virkelighetsnære historier, som alle tar opp ulike aspekter ved det å være menneske og en del av verden. Hjernen står sentralt, og historiene er delt opp i tre deler kalt Hjernegørr, En hjernecelle og Hjerneslag. Titlene på de ulike delene gir leseren et hint om hva som er fellesnevneren for de ulike delene, selv om det ikke alltid er like lett å forstå hvordan inndelingen er begrunnet. 

Amir Shaheen debuterer som forfatter med F*** ta hjernen min!

Varierende rød tråd 

I Hjernegørr kretser historiene rundt fantasifulle skildringer med et «hva hadde skjedd hvis»-preg. Her kan dyr snakke og argumentere sin sak, og mennesker kan reise i tid. Denne delen oppleves imidlertid sprikende og lite poengtert. Åpningshistorien «Mustafas tidsmaskin» tilsier at delen skal kretse rundt rasismeproblematikk og høyrepolitikk. En del av historiene gjør også det, blant annet «Vaskedamen og Sofarasisten», som er en av bokens absolutte høydepunkt. Det klare budskapet blir imidlertid blandet ut med andre, mer eller mindre absurde historier som har lite med tematikken å gjøre. «Uventet besøk», som forøvrig er både søt og varmende, handler om balansen mellom alenetid og å være med andre. «Rapperen» handler om en rapper som er så stygg at mennesker rundt ham eksploderer. Selv om noen av historiene er gode, virker Hjernegørr-delen for tilfeldig til at man får noe ut av den. 

Med fortellingene i En hjernecelle viser forfatteren hvor mye dumt mennesker gjør, som tror de har kontroll og prøver å skape mening i den verdenen de lever i. Dette gjøres gjennom å kommentere aktuelle tema på en snedig måte, alltid med et element av humor. Blant de mest treffende er «Hverdags-Jens og Influenceren», «Yumyalaman» og «Ærlig terrorist-rekruttering». Med «RapeWoman» og «Mannen uten hemninger» tar forfatteren opp voldtektskultur, og gjør narr av menn som utnytter kvinner seksuelt. Absurditeten gir disse historiene en tvist, hvor hevnen både er søt og kreativ. En hjernecelles overordnede fellesnevner, om dumme mennesker, er vid nok til at alle historiene fremstår som del av en felles enhet. 

Den siste delen er kalt Hjerneslag, og er bokens desidert beste del. Deltittelen viser til hvordan man kan være i konflikt med seg selv, når man splittes mellom ulike syn. Her er det særlig religion som er temaet, og forfatteren utforsker hvordan religionen passer inn i den virkeligheten boken skildrer. Både islam og kristendommen får gjennomgå. Hva skjer dersom man møter Gud etter døden? Hva vil Gud si når køen med terrorister forventer 72 jomfruer i Paradis? Hvordan gikk Jesus fra å være en korsfestet forbryter til å bli hovedfiguren i en religion? Boken lar leseren le av religionens absurditet. For hvor mange jomfruer har egentlig Gud på lager? 

«Det er unektelig befriende å lese en nyutgitt norsk bok, som kan leke med virkeligheten uten at den faller innenfor samtidslitteraturens ironiske distanse til verden.»

Vår rare verden

Istedenfor å sette religionen og Gud på pidestall, feirer boken menneskenes verden, som boken er dedikert til. Verden er rar, skriver Shaheen, og gjennom historiene viser forfatteren at verden er så merkelig, at den like gjerne kan fremstilles som enda mer absurd. Hele tiden ligger forfatterens stemme under: Tenk at dette går an! Dette gir historiene et utenfraperspektiv, som gjør det lett å se det ulogiske i ondskap: Tenk at vi har funnet ut at dette er noe å gjøre! Den absurde stemningen gir nye perspektiver og vinklinger på alvorlige tema som rasisme, religion og vold. Boken leker med leserens forventninger til hvordan slikt stoff skal skrives om. De mer eller mindre utvannede tematikkene føles som nye, når de blir satt på spissen i et univers hvor grensene for virkeligheten er tøyd. 

For det er unektelig befriende å lese en nyutgitt norsk bok, som kan leke med virkeligheten, uten at den faller innenfor samtidslitteraturens ironiske distanse til verden. I tillegg minner boken lite om de klassiske innvandrerromanene, som i stor grad er preget av realisme og samfunnskritikk. Shaheens bok gir et skråblikk på samfunnet med tydelig kritikk, uten å bli pekefingeraktig, samtidig som den holder leseren engasjert med mer eller mindre surrealistiske handlingsforløp. 

Boken er ingen språklig juvel, og vendingene er ikke de mest originale. Det er imidlertid handlingen, og ikke språket som står i sentrum i F*** ta hjernen min! I dette perspektivet er den muntlige og lettbente stilen passende. Handlingen drives frem av dialoger som faller karakterene naturlig, og reflekterer deres kulturelle bakgrunn. Miljø og mennesker skildres når det er nødvendig for handlingen. Humoren er aldri langt unna, og boken er lettlest og lett å like. 

«F*** ta hjernen min! er absolutt best når historiene kretser om religionskritikk, og gir originale blikk på rasisme. Her skriver Shaheen sikkert, poengtert og levende.»

Politisk uklar 

Historiene holder stort sett jevn kvalitet. F*** ta hjernen min! er absolutt best når historiene kretser om religionskritikk, og gir originale blikk på rasisme. Her skriver Shaheen sikkert, poengtert og levende. De øvrige delene blir mer tilfeldige skråblikk, og gjør boken mer leken, leservennlig og mindre politisk – men også mindre slagkraftig. I stedet for å la hver av historiene vise ulike sider ved det å føle utenforskap, for dermed å kunne vise kompleksiteten i problemet, oppleves noen av historiene såpass absurde at det er vanskelig å knytte dem til problematikken. Det ligger ikke et klart budskap i bunnen om hvor skoen trykker. Om dette er tilsiktet eller ikke, er jeg usikker på, men boken har absolutt et uforløst potensial på dette punktet. Når det er sagt, er det en viss sammenheng i alle historiene, i at de alle handler om det å bli sett som fremmed av omgivelsene. Bokens siste historie blir en samlende avslutning, hvor de fleste vinklingene historiene har presentert blir samlet i en ung gutts spørsmål om livet, religionen og kulturer til en imam. Her flettes kvinnefrihet, religionskritikk og rasisme sammen, og gir et nyansert og komplekst bilde på hvordan menneskers normer i grunnen er relativt absurde. Det er en elegant avslutning på boken.

F*** ta hjernen min! er en særegen bok, som er fornøyelig å lese. Utenforskap er et tema det er skrevet mye om, men forfatteren mestrer å finne nye innfallsvinkler som gjør boken relevant og interessant. Boken er en lovende debut. Amir Shaheen er absolutt en skribent som det er verdt å merke seg. 

 

LES OGSÅ: Et optimistisk lynkurs i klimaargumentasjon

ANMELDELSE
Originale skråblikk på verdens normer

F*** ta hjernen min! utforsker utenforskapstematikk på en ny og lekende måte.

Amir Shaheen er en av idéskaperne bak suksesserien «Hjem til jul». Med F*** ta hjernen min! debuterer Shaheen som forfatter, og utforsker det å finne sin plass og å stå utenfor på en vittig og original måte. 

I den lille boken, har Shaheen samlet 27 mer eller mindre virkelighetsnære historier, som alle tar opp ulike aspekter ved det å være menneske og en del av verden. Hjernen står sentralt, og historiene er delt opp i tre deler kalt Hjernegørr, En hjernecelle og Hjerneslag. Titlene på de ulike delene gir leseren et hint om hva som er fellesnevneren for de ulike delene, selv om det ikke alltid er like lett å forstå hvordan inndelingen er begrunnet. 

Amir Shaheen debuterer som forfatter med F*** ta hjernen min!

Varierende rød tråd 

I Hjernegørr kretser historiene rundt fantasifulle skildringer med et «hva hadde skjedd hvis»-preg. Her kan dyr snakke og argumentere sin sak, og mennesker kan reise i tid. Denne delen oppleves imidlertid sprikende og lite poengtert. Åpningshistorien «Mustafas tidsmaskin» tilsier at delen skal kretse rundt rasismeproblematikk og høyrepolitikk. En del av historiene gjør også det, blant annet «Vaskedamen og Sofarasisten», som er en av bokens absolutte høydepunkt. Det klare budskapet blir imidlertid blandet ut med andre, mer eller mindre absurde historier som har lite med tematikken å gjøre. «Uventet besøk», som forøvrig er både søt og varmende, handler om balansen mellom alenetid og å være med andre. «Rapperen» handler om en rapper som er så stygg at mennesker rundt ham eksploderer. Selv om noen av historiene er gode, virker Hjernegørr-delen for tilfeldig til at man får noe ut av den. 

Med fortellingene i En hjernecelle viser forfatteren hvor mye dumt mennesker gjør, som tror de har kontroll og prøver å skape mening i den verdenen de lever i. Dette gjøres gjennom å kommentere aktuelle tema på en snedig måte, alltid med et element av humor. Blant de mest treffende er «Hverdags-Jens og Influenceren», «Yumyalaman» og «Ærlig terrorist-rekruttering». Med «RapeWoman» og «Mannen uten hemninger» tar forfatteren opp voldtektskultur, og gjør narr av menn som utnytter kvinner seksuelt. Absurditeten gir disse historiene en tvist, hvor hevnen både er søt og kreativ. En hjernecelles overordnede fellesnevner, om dumme mennesker, er vid nok til at alle historiene fremstår som del av en felles enhet. 

Den siste delen er kalt Hjerneslag, og er bokens desidert beste del. Deltittelen viser til hvordan man kan være i konflikt med seg selv, når man splittes mellom ulike syn. Her er det særlig religion som er temaet, og forfatteren utforsker hvordan religionen passer inn i den virkeligheten boken skildrer. Både islam og kristendommen får gjennomgå. Hva skjer dersom man møter Gud etter døden? Hva vil Gud si når køen med terrorister forventer 72 jomfruer i Paradis? Hvordan gikk Jesus fra å være en korsfestet forbryter til å bli hovedfiguren i en religion? Boken lar leseren le av religionens absurditet. For hvor mange jomfruer har egentlig Gud på lager? 

«Det er unektelig befriende å lese en nyutgitt norsk bok, som kan leke med virkeligheten uten at den faller innenfor samtidslitteraturens ironiske distanse til verden.»

Vår rare verden

Istedenfor å sette religionen og Gud på pidestall, feirer boken menneskenes verden, som boken er dedikert til. Verden er rar, skriver Shaheen, og gjennom historiene viser forfatteren at verden er så merkelig, at den like gjerne kan fremstilles som enda mer absurd. Hele tiden ligger forfatterens stemme under: Tenk at dette går an! Dette gir historiene et utenfraperspektiv, som gjør det lett å se det ulogiske i ondskap: Tenk at vi har funnet ut at dette er noe å gjøre! Den absurde stemningen gir nye perspektiver og vinklinger på alvorlige tema som rasisme, religion og vold. Boken leker med leserens forventninger til hvordan slikt stoff skal skrives om. De mer eller mindre utvannede tematikkene føles som nye, når de blir satt på spissen i et univers hvor grensene for virkeligheten er tøyd. 

For det er unektelig befriende å lese en nyutgitt norsk bok, som kan leke med virkeligheten, uten at den faller innenfor samtidslitteraturens ironiske distanse til verden. I tillegg minner boken lite om de klassiske innvandrerromanene, som i stor grad er preget av realisme og samfunnskritikk. Shaheens bok gir et skråblikk på samfunnet med tydelig kritikk, uten å bli pekefingeraktig, samtidig som den holder leseren engasjert med mer eller mindre surrealistiske handlingsforløp. 

Boken er ingen språklig juvel, og vendingene er ikke de mest originale. Det er imidlertid handlingen, og ikke språket som står i sentrum i F*** ta hjernen min! I dette perspektivet er den muntlige og lettbente stilen passende. Handlingen drives frem av dialoger som faller karakterene naturlig, og reflekterer deres kulturelle bakgrunn. Miljø og mennesker skildres når det er nødvendig for handlingen. Humoren er aldri langt unna, og boken er lettlest og lett å like. 

«F*** ta hjernen min! er absolutt best når historiene kretser om religionskritikk, og gir originale blikk på rasisme. Her skriver Shaheen sikkert, poengtert og levende.»

Politisk uklar 

Historiene holder stort sett jevn kvalitet. F*** ta hjernen min! er absolutt best når historiene kretser om religionskritikk, og gir originale blikk på rasisme. Her skriver Shaheen sikkert, poengtert og levende. De øvrige delene blir mer tilfeldige skråblikk, og gjør boken mer leken, leservennlig og mindre politisk – men også mindre slagkraftig. I stedet for å la hver av historiene vise ulike sider ved det å føle utenforskap, for dermed å kunne vise kompleksiteten i problemet, oppleves noen av historiene såpass absurde at det er vanskelig å knytte dem til problematikken. Det ligger ikke et klart budskap i bunnen om hvor skoen trykker. Om dette er tilsiktet eller ikke, er jeg usikker på, men boken har absolutt et uforløst potensial på dette punktet. Når det er sagt, er det en viss sammenheng i alle historiene, i at de alle handler om det å bli sett som fremmed av omgivelsene. Bokens siste historie blir en samlende avslutning, hvor de fleste vinklingene historiene har presentert blir samlet i en ung gutts spørsmål om livet, religionen og kulturer til en imam. Her flettes kvinnefrihet, religionskritikk og rasisme sammen, og gir et nyansert og komplekst bilde på hvordan menneskers normer i grunnen er relativt absurde. Det er en elegant avslutning på boken.

F*** ta hjernen min! er en særegen bok, som er fornøyelig å lese. Utenforskap er et tema det er skrevet mye om, men forfatteren mestrer å finne nye innfallsvinkler som gjør boken relevant og interessant. Boken er en lovende debut. Amir Shaheen er absolutt en skribent som det er verdt å merke seg. 

 

LES OGSÅ: Et optimistisk lynkurs i klimaargumentasjon

Neste artikkel
Klimamas når sitt klimaks