SKAAR – Waiting

Sårt med SKAAR. Denne rolige, akustiske pop-platen er perfekt til «titte ut av våte bussruter»-situasjoner. Pianomelodiene sammen med den sårbare vokalen utgjør et vakkert og melankolsk lydbilde. Det kan være vågalt å gå for et så rolig lydbilde i popverden, men SKAAR treffer riktig nerve. Grunnet det akustiske formatet får vokalen stor plass, men SKAAR har få problemer med å bære låtene med stemmen. Et ekstra løft er koringene, som er gjennomgående velplassert. Tekstene er imidlertid ikke veldig originale. De følger den klassiske malen med litt for mye «you» og «I». «Say Something Now» og «You» er de mest spilte låtene, på grunn av velkomponerte pop-hook, men de er etter mening de minst interessante. Jeg har hørt dem før, andre steder. Her er det de roligste låtene, med de mest minimalistiske lydbildene, som treffer best. SKAAR har også med seg flere gjesteartister (iris, Emelie Hollow og dePresno). Duetten med iris er et friskt pust, mens låten med DePresno er så klissete at den hadde satt seg fast i skoen om du tråkket på den. Platen får et pluss for at den siste låten er på syv minutter, som for det meste består av en pianomelodi som kommer til sin rett uten vokal.

LES OGSÅ: En ny vår for SKAAR

Dark Roast – Going Back, Moving Up!

Oslo-bandet Dark Roast leverer varene på sin siste utgivelse. På 35 minutter, fordelt over 14 låter, leverer Dark Roast en av årets beste norske utgivelser så langt. Klassisk soulmusikk inspirert av 70-tallshelter som Curtis Mayfield og James Brown, med insisterende basslinjer, myke, melodiøse blåsere og strykere, fengene gitarriff og dansbare rytmer som gjengangere på flere av låtene på «Going back, moving up!». Jevnt over er denne platen kruttsterk, fra den rytmiske åpningsinterluden «Gettin’ Ready for the Trip» til de nydelige blåserne på sistesporet «Keeps On Going». Tekstmessig er det kanskje ikke noe spektakulært å melde om her, men det fremstår som lite viktig i denne sammenhengen. Dark Roast klarer dog å unngå noen av inderlighetsklisjéene som gjerne forbindes med musikk av denne sjangeren, som fremstår som et stort pluss. På platens eneste rene slow jam «Brother» får vokalist Johan Helland styre skuten med sin silkemyke stemme, og låten står, sammen med «Running Away», frem som et av de virkelig store høydepunktene. 

Mörmaid & Murmur – Drift

Drift kunne vært bakgrunnsmusikk til en fest i slow motion. Den er elektro-poppete, med en pulserende basslinje som i stor grad bærer låten. Rolige, fine synther legger seg som et lag nysnø oppå basslinjen. Sammen med de lengtende vokalene, heller dette mot det melankolske. Låten følger med andre ord en treffsikker oppskrift. Et lite minus er at teksten til tider kan være vanskelig å tyde, men ellers er dette gode saker, altså. 

Von August – Codex

Til tross for de myke synthene og de oppstykkede trommene som gir en fin rytme, klarer ikke Von August å holde helt inn til mål. Synther og rytmer som beveger seg oppover og oppover ender til slutt opp i ingenting, da det som skulle vært låtens klimaks ikke oppleves som tilstrekkelig i forhold til det resten av låten legger til rette for. Man blir sittende igjen med følelsen av at man gjerne skulle hatt noe mer her. Codex mangler det lille ekstra. 

Pandreas – Joh. Piz. / Fløite

Denne EPen består av to låter, Fløite og Joh. Piz., sammen med tilhørende remixer av henholdsvis Trym Søvdsnes og Bjørn Torske. Hvis du noen gang endt opp på et dansegulv, omringet av soppetende elektronikazombier, er dette musikken som går over anlegget. Beskjedne synther, som lar de levende trommene gjøre mesteparten av arbeidet, skaper behagelige rytmer som tåler sjangerens repetitive stil. Fløite er ordentlig fet og original – uten tvil den beste låten. Søvdsnes sin remix klarer imidlertid ikke å holde koken. Joh. Piz. er noe kjedeligere, men er definitivt også dansbar. Selv om remixen er gjort av elektronikalegenden Bjørn Torske, har den for lite bevegelse og er litt for statisk. Men likevel, dette er Østre-musikk på sitt aller beste. 

Action The Man – Nema Problema

Undergrunnslegenden med de beste fitte-barsene har sluppet ny skive med litt for lite pålegg. Med ulike produsenter på hver låt fremstår platen rotete og de lydmessige forskjellene er så store at det er vanskelig å plukke opp noen sammenheng her. I tillegg er kvaliteten på miksene varierende fra spor til spor, og med det fremstår platen som noe uferdig. Likevel klarer Action The Man å holde på oppmerksomheten din. Den egentlige røde tråden her er tekstene, som gjennomgående er hysterisk morsomme. «Bounce ræv og bounce tits / hun er sprø som noe bamsechips» forkynner Action på den Store P-produserte «Farlig». Som et bergensk svar på strippeklubbklassikeren «Rack City» står låten frem som albumets aller største høydepunkt. På platens andre høydepunkt, «Lubben», skinner Actions følsomme side gjennom med linjer som «Tenner på deg som ved i en peis / du tar meg opp som om du var en heis / du gjør meg varm som en narkis sin skje / hun liker kuken for den er så bred». Nema Problema er nok ikke et like sterkt album som sin forgjenger, Altfor Go Form, men det er likevel fullt mulig å finne gull om man leter litt.

happydieyoung – The Matador and Bull at the Ball

Denne alt pop-singelen er godt gjennomført – velprodusert og med en klar og tydelig struktur, med nedtonede vers som bryter ut i storslagne refreng med en fengende melodi. Vokalisten kan i aller høyeste grad synge, men låten som helhet blir litt for Eurovision-aktig, uten at det er helt lett å bestemme seg for om dette er tilsiktet eller ikke. Låten er grei den, men det er ingenting spektakulært å melde.

ur Monarch – moulaga

På knappe to minutter serverer ur Monarch en enormt fengende poplåt i singelen «moulaga». Stotrende trommer og flimrende lag med synthesizere utgjør mesteparten av lydbildet her, og ostringen får derfor mer enn nok plass til å boltre seg på. Låten er enkel, nedstrippet og fri for forstyrrende elementer, som gjør at en bare kan lene seg tilbake og la seg rive med. Med tekst som rent tematisk beveger seg rundt det universelle ønsket om en feitere lommebok, følger «moulaga» en idiotsikker oppskrift. Sterkt.

LES OGSÅ: Månedens debutant: ur Monarch

Moyka – December (I Never Learn)

Tempo, tempo, tempo. Nå som dansegulvet er stengt, er det joggeskoene som kaller når “December” flommer gjennom øregangene. Moyka har skrevet og produsert en pop-låt, som ikke får meg til å skifte radiokanal. Med lekende synthlyder, er lydbildet litt mer interessant enn mange låter i samme sjanger. Imidlertid er ikke produksjonen veldig original, og ligner litt for mye på en Susanne Sundfør-låt som ligger bakerst i hukommelsen. Men musikk kan ha kvalitet uten å være original, noe Moyka definitivt har fått til. 

Egge – Crooked Front Teeth

Det er enda godt at det fortsatt lages gode rockelåter i Bergen. «Crooked front teeth, shining brighter than the sun», lyder refrenget. Denne linjen reflekteres i hele låten, som er preget av en rockete sound med deilige synth- og elgitarlinjer. Den grumsete euforien låten fremkaller, gjør at savnet etter å stå på rockekonsert med øl i håret blir enda høyere. Ingenting med «Crooked Front Teeth» er feil – den må høres på nytt rett etter første lytt. Nå er det bare å glede seg til det kommende albumet. Veldig godt jobbet, Egge! 

LES OGSÅ: Det uknuste glasstaket