Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
17.09.2021
ANMELDELSE
Kaniner, kjønn og kaotisk god stemning

Årets forestillinger på Bergen Fringe Festival er varierte, og holder generelt høyt nivå.

Bergen Fringe Festival er en teaterfestival med base på Møhlenpris, som en helg hvert år gir bergenserne muligheten til å oppleve teaterproduksjoner fra hele verden. Årets festival har stort spenn i tematikk og uttrykksform, med musikk og seksualitet som viktige elementer.

  

Masker (NorwayHome)

Forestillingen Masker er et scenearbeid med musikk, dans og scenografi, som forteller om norsk strikkebransje og -kultur. Det høres kanskje nisje ut, men det hele blir en fin opplevelse. Stykket foregår på en overbygd parkeringsplass i nærheten av VilVite, og sammen med repetitiv og rytmisk musikk skapes et industrielt bakteppe som gir en følelse av å være i en fabrikk. Dansere i hvitt er trådene som beveger seg lett gjennom maskineriet, som representeres av dansere i sort. De sortkledde er mer profesjonelle enn de hvite, som ikke har den samme kontakten med kroppen og mindre krevende koreografi. Kontrasten i dansestil er nesten rørende, men blir aldri altoppslukende. Dessverre mangler produksjonen både det historiske blikket, den politiske kanten og involveringen av publikum som tilskueren ble lovet. Med for eksempel et arbeiderblikk kunne dette blitt en forestilling om mennesket i produksjonen, og ikke bare om tekstilet. 

 

The Jurassic Parks (Superbolt Theatre)

The Jurassic Parks handler om familien Park som skal vise filmen Jurassic Park til minne om den avdøde moren. Når VHS’en mangler, må familien spille ut filmen selv. Samtidig får vi stadig tilbakeblikk til tiden da moren levde. Overgangene mellom de ulike delene er sømløse, og filmutdragene spilles ut på imponerende måte. Med enkle rekvisitter, som palmeblader, gir skuespillerne en særs kreativ tolkning av filmen. To mennesker og en sekk blir til en svært overbevisende T-Rex. Alle skuespillerne holder høyt nivå, forestillingen er veldig godt spilt, og det hele blir en utrolig morsom teateropplevelse. Sjekk ut Superbolt Theatre!

 

A letter to a vulva (Teater Vølen)

Med en vulva på størrelse med et voksent menneske som eneste rekvisitt i den lille Søylesalen, skjønner man at dette er et stykke som ikke skal gå rundt vaginaen. De tre skuespillerne problematiserer vårt forhold til det kvinnelige kjønnsorganet, ved å henvende seg direkte til publikum, og oppfordrer oss til å hylle alt vulvaen er. Samtidig vil de avlive myter og fordommer. Det gjør de på en original og morsom måte, for eksempel når sexpartnere blir veddeløpshester som galopperer inn i vaginaen. Publikum er først skeptiske siden stykket er så direkte, men etterhvert aksepterer de det, og ler når de kjenner igjen situasjonene. Av og til vakler stykket på kanten av å bli vulgært, for eksempel når de simulerer masturbering i flere minutter. Men de tipper aldri over, og når de etter masturberingssesjonen sier at det aldri skal gjenta seg, får de frem tounge-in-cheek humoren: Er det ikke underlig at kvinners seksualdrift fremdeles er provoserende? 

 

RadioLove (Studio Total) 

To personer utkledd som kaniner lytter til radio og spiser gulrøtter, før en av dem blir radiopsykolog, Frasier-style. Mennesker ringer inn og forteller om deres forhold til kjærlighet mens kaninen får spasmer. Det hele avsluttes med intens dans og sang om at vår tid er nå. Valgene produksjonen har tatt, er totalt uforståelige. Stykket foregår på tysk, men selv om det hele simultantekstes på en app, skaper det forstyrrelser når man hele tiden må dele oppmerksomheten mellom telefon og scene. Salen er dødsens stille, og applausen etterpå er kort og klein. Det er ikke noe å utsette på skuespillerne, men de kan ikke redde en slik håpløs, uinteressant og totalt meningsløs forestilling. 

 

Hedda Gabler (Tipsy Ibsen) 

«Publikum ler, og jubler for dansing og øl-styrting»

Teater og alkohol er en berusende kombo. I Tipsy Ibsen har én av skuespillerne drukket en god del før stykket starter. Denne fredagen er det stykkets hovedrolleinnehaver Hedda som skal snøvle seg gjennom stykket: Hun faller inn i en dypt jovial innlandsdialekt som gjør alt enda morsommere. Publikum ler, og jubler for dansing og øl-styrting. For noen i ensemblet ser det ut til at det blir for god stemning. Han som spiller Jørgen Tesmann, Heddas mann, snakker over andres replikker og vitsing. Han mangler selvironi, og trekker ut sine egne partier til det bare blir dumt. Utenom det var dette en veldig kjekk forestilling, og etter min mening den morsomste. Hedda Gabler ble også kåret til festivalens publikumsfavoritt.

 

Dirty Corset (Bang Average Theatre)

Vi er i England i 1688, hvor det puritanske teaterforbudet var opphevet, og teateret skulle være grovt, amoralsk og morsomt. De tre skuespillerne på scenen danner et ensemble som er på evig turné, og stykket skifter mellom scener fra den komedien de turnerer med, og scener fra deres tragiske privatliv. Kontrasten vises språklig: Komedien fremsies på arkaisk 1600-talls engelsk, mens de privat snakker gatebritisk med dialektinnslag. Tematikken er tydelig, og skuespillerne er gode når de får etablert rollene og situasjonen. Noen elementer svekker forestillingen, blant annet at den arkaiske engelsken går for fort til å oppfatte mer enn hovedpunktene, og at det er uklart om scenene fra privatlivet foregår i nåtid eller fortid. Ellers er dette en forestilling som oppleves både original og relevant, og stykket ble kåret til årets overraskelse. 

 

Berghain (Kristiansand Kongelig Teater)

Forestillingen Berghain er en blanding av teaterperformance, danseforestilling og technokonsert. Publikum er plassert stående på scenen med strobelys og musikk, mens skuespillerne står i salen. Stykket er en monolog delt på tre skuespillere, og handler om en manns natt med dop, sex og drømmer på klubben Berghain i Berlin. Skuespillerne lykkes med å fortelle en overbevisende historie, og de har tatt mange smarte grep for å dra publikum med inn i det som fortelles. Samtidig faller forestillingen litt mellom to stoler, da den ene halvdelen av publikum har et forhold til Berghain og forventer rave og danser med, mens den andre halvdelen har forventet et konvensjonelt teaterstykke. Det blir litt rar stemning, men alle får på en måte sitt: Produksjonen er teaterteknisk god, og stykket fanger stemningen raverne er ute etter, selv om det ikke blir helt fest.

 

LES OGSÅ: Sensommerens Høydenpunkt

ANMELDELSE
Kaniner, kjønn og kaotisk god stemning

Årets forestillinger på Bergen Fringe Festival er varierte, og holder generelt høyt nivå.

Bergen Fringe Festival er en teaterfestival med base på Møhlenpris, som en helg hvert år gir bergenserne muligheten til å oppleve teaterproduksjoner fra hele verden. Årets festival har stort spenn i tematikk og uttrykksform, med musikk og seksualitet som viktige elementer.

  

Masker (NorwayHome)

Forestillingen Masker er et scenearbeid med musikk, dans og scenografi, som forteller om norsk strikkebransje og -kultur. Det høres kanskje nisje ut, men det hele blir en fin opplevelse. Stykket foregår på en overbygd parkeringsplass i nærheten av VilVite, og sammen med repetitiv og rytmisk musikk skapes et industrielt bakteppe som gir en følelse av å være i en fabrikk. Dansere i hvitt er trådene som beveger seg lett gjennom maskineriet, som representeres av dansere i sort. De sortkledde er mer profesjonelle enn de hvite, som ikke har den samme kontakten med kroppen og mindre krevende koreografi. Kontrasten i dansestil er nesten rørende, men blir aldri altoppslukende. Dessverre mangler produksjonen både det historiske blikket, den politiske kanten og involveringen av publikum som tilskueren ble lovet. Med for eksempel et arbeiderblikk kunne dette blitt en forestilling om mennesket i produksjonen, og ikke bare om tekstilet. 

 

The Jurassic Parks (Superbolt Theatre)

The Jurassic Parks handler om familien Park som skal vise filmen Jurassic Park til minne om den avdøde moren. Når VHS’en mangler, må familien spille ut filmen selv. Samtidig får vi stadig tilbakeblikk til tiden da moren levde. Overgangene mellom de ulike delene er sømløse, og filmutdragene spilles ut på imponerende måte. Med enkle rekvisitter, som palmeblader, gir skuespillerne en særs kreativ tolkning av filmen. To mennesker og en sekk blir til en svært overbevisende T-Rex. Alle skuespillerne holder høyt nivå, forestillingen er veldig godt spilt, og det hele blir en utrolig morsom teateropplevelse. Sjekk ut Superbolt Theatre!

 

A letter to a vulva (Teater Vølen)

Med en vulva på størrelse med et voksent menneske som eneste rekvisitt i den lille Søylesalen, skjønner man at dette er et stykke som ikke skal gå rundt vaginaen. De tre skuespillerne problematiserer vårt forhold til det kvinnelige kjønnsorganet, ved å henvende seg direkte til publikum, og oppfordrer oss til å hylle alt vulvaen er. Samtidig vil de avlive myter og fordommer. Det gjør de på en original og morsom måte, for eksempel når sexpartnere blir veddeløpshester som galopperer inn i vaginaen. Publikum er først skeptiske siden stykket er så direkte, men etterhvert aksepterer de det, og ler når de kjenner igjen situasjonene. Av og til vakler stykket på kanten av å bli vulgært, for eksempel når de simulerer masturbering i flere minutter. Men de tipper aldri over, og når de etter masturberingssesjonen sier at det aldri skal gjenta seg, får de frem tounge-in-cheek humoren: Er det ikke underlig at kvinners seksualdrift fremdeles er provoserende? 

 

RadioLove (Studio Total) 

To personer utkledd som kaniner lytter til radio og spiser gulrøtter, før en av dem blir radiopsykolog, Frasier-style. Mennesker ringer inn og forteller om deres forhold til kjærlighet mens kaninen får spasmer. Det hele avsluttes med intens dans og sang om at vår tid er nå. Valgene produksjonen har tatt, er totalt uforståelige. Stykket foregår på tysk, men selv om det hele simultantekstes på en app, skaper det forstyrrelser når man hele tiden må dele oppmerksomheten mellom telefon og scene. Salen er dødsens stille, og applausen etterpå er kort og klein. Det er ikke noe å utsette på skuespillerne, men de kan ikke redde en slik håpløs, uinteressant og totalt meningsløs forestilling. 

 

Hedda Gabler (Tipsy Ibsen) 

«Publikum ler, og jubler for dansing og øl-styrting»

Teater og alkohol er en berusende kombo. I Tipsy Ibsen har én av skuespillerne drukket en god del før stykket starter. Denne fredagen er det stykkets hovedrolleinnehaver Hedda som skal snøvle seg gjennom stykket: Hun faller inn i en dypt jovial innlandsdialekt som gjør alt enda morsommere. Publikum ler, og jubler for dansing og øl-styrting. For noen i ensemblet ser det ut til at det blir for god stemning. Han som spiller Jørgen Tesmann, Heddas mann, snakker over andres replikker og vitsing. Han mangler selvironi, og trekker ut sine egne partier til det bare blir dumt. Utenom det var dette en veldig kjekk forestilling, og etter min mening den morsomste. Hedda Gabler ble også kåret til festivalens publikumsfavoritt.

 

Dirty Corset (Bang Average Theatre)

Vi er i England i 1688, hvor det puritanske teaterforbudet var opphevet, og teateret skulle være grovt, amoralsk og morsomt. De tre skuespillerne på scenen danner et ensemble som er på evig turné, og stykket skifter mellom scener fra den komedien de turnerer med, og scener fra deres tragiske privatliv. Kontrasten vises språklig: Komedien fremsies på arkaisk 1600-talls engelsk, mens de privat snakker gatebritisk med dialektinnslag. Tematikken er tydelig, og skuespillerne er gode når de får etablert rollene og situasjonen. Noen elementer svekker forestillingen, blant annet at den arkaiske engelsken går for fort til å oppfatte mer enn hovedpunktene, og at det er uklart om scenene fra privatlivet foregår i nåtid eller fortid. Ellers er dette en forestilling som oppleves både original og relevant, og stykket ble kåret til årets overraskelse. 

 

Berghain (Kristiansand Kongelig Teater)

Forestillingen Berghain er en blanding av teaterperformance, danseforestilling og technokonsert. Publikum er plassert stående på scenen med strobelys og musikk, mens skuespillerne står i salen. Stykket er en monolog delt på tre skuespillere, og handler om en manns natt med dop, sex og drømmer på klubben Berghain i Berlin. Skuespillerne lykkes med å fortelle en overbevisende historie, og de har tatt mange smarte grep for å dra publikum med inn i det som fortelles. Samtidig faller forestillingen litt mellom to stoler, da den ene halvdelen av publikum har et forhold til Berghain og forventer rave og danser med, mens den andre halvdelen har forventet et konvensjonelt teaterstykke. Det blir litt rar stemning, men alle får på en måte sitt: Produksjonen er teaterteknisk god, og stykket fanger stemningen raverne er ute etter, selv om det ikke blir helt fest.

 

LES OGSÅ: Sensommerens Høydenpunkt

Neste artikkel
På dypet med Why Kai