Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LESERINNLEGG
Borte bra, men hjemme best?
18.09.2021

«Home is where the heart is» er det noen som sier, men hvor lett er egentlig det når du bor i en by, mens hjertet ditt ligger i en annen?

Vi har blitt mye flinkere til å snakke om psykisk helse, men det er likevel ikke alt vi snakker like mye om. Jeg flyttet til Bergen i starten av august. Klar for studentlivet. Trodde jeg.

Jeg husker selv at jeg hørte masse om temaer som ensomhet, stress, trang økonomi og karakterpress på forhånd. Misforstå meg rett, dette er veldig viktige temaer, men jeg husker at det stakk inni meg at ingen snakket om hjemlengsel. For det er nemlig sånn at selv om man vet at man ikke er den eneste, så føles det veldig ensomt når ingen andre kan relatere til det du føler.

For meg har det alltid vært naturlig å være åpen om følelsene mine. Jeg kan ikke ha det vondt inni meg, og samtidig virke glad på utsiden. Dermed blir det tydelig for de som kjenner meg hva jeg føler. Jeg husker så godt at jeg irriterte meg over dette ved studiestart. Samtidig som alle rundt meg var ivrige og bydde på seg selv ble jeg sittende med en indre kamp med meg selv: valgte jeg riktig? Er Bergen og studier det rette for meg? Jeg vet at jeg egentlig er utadvendt med venner, morsom, pratsom og en spøkefugl. Plutselig fremsto jeg som stille, beskjeden og lite pratsom – det var jo det motsatte av hva jeg tenkte om meg selv!

I tillegg opplevde jeg at alle andre virket så veldig glade. Alle andre gledet seg til nye vennskap, spennende studier og masse festing, og kunne ikke vente med å begynne dette såkalte nye livet. For meg var det helt motsatt. En liten del av meg satt fortsatt igjen hjemme, og den lille delen sørget for at jeg følte meg dratt mellom Bergen og hjembyen min. 

Ting var liksom ikke så morsomt likevel. Jeg synes studiene virket vanskelige, særlig når jeg hadde nok å tenke på fra før. Fadderuken var noe de fleste gledet seg til, og selv om jeg utfordret meg selv ved å delta på de fleste arrangementene, hadde jeg det ikke særlig gøy. Jeg fikk heldigvis noen fantastiske venner, som sto ved min side når jeg hadde det vondt, selv om vi så vidt kjente hverandre, men likevel klarte jeg ikke å føle meg ordentlig glad. Inni meg følte jeg meg i veien for alle andre – fordi jeg alltid var så nedtrykt, og de alltid var så glade. Tanker som at jeg var til hinder begynte å svirre.  Hvor lenge gidder de å henge med en så kjip person som meg?

Men jeg lærte meg noen viktige lekser på de punktene, særlig etter at jeg snakket med en rådgiver fra Studentsamskipnaden på Vestlandet. For det første skal man ikke sammenlikne seg med andre, for som de fleste av oss sikkert har hørt tusen ganger: vi er alle forskjellige! Vi føler alle forskjellige ting, og utvikler oss på forskjellige tidspunkt, så ingenting av det du eller jeg føler kan kalles feil.

For det andre, så er det ikke sikkert at man er klar for alt ennå. Jeg sammenlignet meg selv med en venninne, og følte at jeg måtte begynne å studere og flytte ut så fort videregående var over. Det stemmer jo ikke. Det er helt lov til å ta et friår, gå på folkehøgskole, jobbe, bo hjemme  –  hva enn som passer for deg. Alle mennesker må ta ting i sitt tempo, og om det betyr at studiene må vente, så bør enhver gjøre det som er riktig for seg.

Dette er jo ting som for de fleste mennesker kanskje sier seg selv. Men når du sitter fast i en tankestrøm er det vanskelig å se det logiske i en situasjon. Hodet ditt går inn i et slags «krisemodus». Så en morgen fant jeg ut at jeg trengte noen å snakke med øyeblikkelig, og tok kontakt med en anonym chattetjeneste. Jeg tror ikke ord kan beskrive hvor fint det var å høre at jeg ikke var alene om følelsene jeg kjente på, og hvor befriende det var å få snakke med noen om hvordan ting føltes uten at jeg  følte meg dømt. 

For det å gå inn i voksenlivet er ikke lett, og det er heller ingen som har sagt at det skal være det. Som en god lærer av meg en gang sa: «La meg fortelle dere en hemmelighet om voksenlivet: det er egentlig ingen av oss som kan det, vi bare later som». Plutselig skal man kjøpe mat selv, vaske hus og klær, betale regninger og ta vare på seg selv – og det kan for mange være en stor og skremmende oppgave. 

Men bare husk på en ting – det går fint. Jeg vet hvordan det føles å være redd og kjenne på savnet av det trygge og kjære, og selv om det kanskje ikke virker sånn så er man aldri alene. Husk også at det er du som er hovedpersonen i ditt liv, så selv om andre kan komme med tips og gode råd er det til syvende og sist du som må ta et valg basert på hva du tenker er riktig for deg.

Jeg heier på deg!

 

LES OGSÅ: Equinor er selve problemet, ikke løsningen

LESERINNLEGG
Borte bra, men hjemme best?

«Home is where the heart is» er det noen som sier, men hvor lett er egentlig det når du bor i en by, mens hjertet ditt ligger i en annen?

Vi har blitt mye flinkere til å snakke om psykisk helse, men det er likevel ikke alt vi snakker like mye om. Jeg flyttet til Bergen i starten av august. Klar for studentlivet. Trodde jeg.

Jeg husker selv at jeg hørte masse om temaer som ensomhet, stress, trang økonomi og karakterpress på forhånd. Misforstå meg rett, dette er veldig viktige temaer, men jeg husker at det stakk inni meg at ingen snakket om hjemlengsel. For det er nemlig sånn at selv om man vet at man ikke er den eneste, så føles det veldig ensomt når ingen andre kan relatere til det du føler.

For meg har det alltid vært naturlig å være åpen om følelsene mine. Jeg kan ikke ha det vondt inni meg, og samtidig virke glad på utsiden. Dermed blir det tydelig for de som kjenner meg hva jeg føler. Jeg husker så godt at jeg irriterte meg over dette ved studiestart. Samtidig som alle rundt meg var ivrige og bydde på seg selv ble jeg sittende med en indre kamp med meg selv: valgte jeg riktig? Er Bergen og studier det rette for meg? Jeg vet at jeg egentlig er utadvendt med venner, morsom, pratsom og en spøkefugl. Plutselig fremsto jeg som stille, beskjeden og lite pratsom – det var jo det motsatte av hva jeg tenkte om meg selv!

I tillegg opplevde jeg at alle andre virket så veldig glade. Alle andre gledet seg til nye vennskap, spennende studier og masse festing, og kunne ikke vente med å begynne dette såkalte nye livet. For meg var det helt motsatt. En liten del av meg satt fortsatt igjen hjemme, og den lille delen sørget for at jeg følte meg dratt mellom Bergen og hjembyen min. 

Ting var liksom ikke så morsomt likevel. Jeg synes studiene virket vanskelige, særlig når jeg hadde nok å tenke på fra før. Fadderuken var noe de fleste gledet seg til, og selv om jeg utfordret meg selv ved å delta på de fleste arrangementene, hadde jeg det ikke særlig gøy. Jeg fikk heldigvis noen fantastiske venner, som sto ved min side når jeg hadde det vondt, selv om vi så vidt kjente hverandre, men likevel klarte jeg ikke å føle meg ordentlig glad. Inni meg følte jeg meg i veien for alle andre – fordi jeg alltid var så nedtrykt, og de alltid var så glade. Tanker som at jeg var til hinder begynte å svirre.  Hvor lenge gidder de å henge med en så kjip person som meg?

Men jeg lærte meg noen viktige lekser på de punktene, særlig etter at jeg snakket med en rådgiver fra Studentsamskipnaden på Vestlandet. For det første skal man ikke sammenlikne seg med andre, for som de fleste av oss sikkert har hørt tusen ganger: vi er alle forskjellige! Vi føler alle forskjellige ting, og utvikler oss på forskjellige tidspunkt, så ingenting av det du eller jeg føler kan kalles feil.

For det andre, så er det ikke sikkert at man er klar for alt ennå. Jeg sammenlignet meg selv med en venninne, og følte at jeg måtte begynne å studere og flytte ut så fort videregående var over. Det stemmer jo ikke. Det er helt lov til å ta et friår, gå på folkehøgskole, jobbe, bo hjemme  –  hva enn som passer for deg. Alle mennesker må ta ting i sitt tempo, og om det betyr at studiene må vente, så bør enhver gjøre det som er riktig for seg.

Dette er jo ting som for de fleste mennesker kanskje sier seg selv. Men når du sitter fast i en tankestrøm er det vanskelig å se det logiske i en situasjon. Hodet ditt går inn i et slags «krisemodus». Så en morgen fant jeg ut at jeg trengte noen å snakke med øyeblikkelig, og tok kontakt med en anonym chattetjeneste. Jeg tror ikke ord kan beskrive hvor fint det var å høre at jeg ikke var alene om følelsene jeg kjente på, og hvor befriende det var å få snakke med noen om hvordan ting føltes uten at jeg  følte meg dømt. 

For det å gå inn i voksenlivet er ikke lett, og det er heller ingen som har sagt at det skal være det. Som en god lærer av meg en gang sa: «La meg fortelle dere en hemmelighet om voksenlivet: det er egentlig ingen av oss som kan det, vi bare later som». Plutselig skal man kjøpe mat selv, vaske hus og klær, betale regninger og ta vare på seg selv – og det kan for mange være en stor og skremmende oppgave. 

Men bare husk på en ting – det går fint. Jeg vet hvordan det føles å være redd og kjenne på savnet av det trygge og kjære, og selv om det kanskje ikke virker sånn så er man aldri alene. Husk også at det er du som er hovedpersonen i ditt liv, så selv om andre kan komme med tips og gode råd er det til syvende og sist du som må ta et valg basert på hva du tenker er riktig for deg.

Jeg heier på deg!

 

LES OGSÅ: Equinor er selve problemet, ikke løsningen

Neste artikkel
Menn som booker menn