Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
18.09.2021
MUSIKKSTOFF
Menn som booker menn

Stadig flere jenter engasjerer seg i musikkbransjen fra tidlig av. Likevel er artistlineupen til en hvilken som helst festival sannsynligvis dominert av menn. Hvorfor er det så få damer i festivalbildet?

– Vi har opplevd at arrangører har blitt skuffet fordi vi har måttet ha med en vikar som ikke var kvinne. De jo hadde booket et «jenteband», forteller Rungstad.

Vi nærmer oss slutten på en nokså innholdsrik festivalsommer. Det skal dog ikke så mye til for å toppe fjorårets kanselleringsbonanza. De fleste av oss har heldigvis kunnet sippe en lunken mango ipa foran en scene eller to dette året. Men, det er fortsatt én mangel som har ulmet hos de av oss som liker å se kulturinnslag fra mer enn bare halve befolkningen – for hvor blir det egentlig av damene på festivalscenen?

– Når publikum er en god blanding av ulike kjønn og identiteter er det viktig at de som står på scenen også representerer dette utvalget, mener gitarist og vokalist Susanna Sørensen. 

Sammen med trommeslager Hedda Rungstad, bassist og vokalist Alma Lyngstad og pianist og keyboardist Ada Rummelhoff utgjør de indierockbandet From Scratch.

 

Et evigvarende problem
At kvinner er underrepresentert på musikkfestivaler er omtrent like kjent som det faktum at å bestille en stor kebab på byen alltid ender opp med å se mistenkelig mye ut som en liten en. Ved hjelp av et kjapt Google-søk kan man finne et greit utvalg nettartikler som adresserer den samme problematikken (altså kvinnerepresentasjon på festivaler, ikke hvordan man får tak i en true to size kebab). 

Tall fra NRK viser at nærmere 80 prosent av norske festivalartister i 2018, var menn. Samtidig viser statistikk fra Fri Fagbevegelse at nærmere 70 prosent av søkerne på musikk, dans og drama på norske videregående skoler i 2019, var jenter. Interessen for musikk er åpenbart tidlig til stede hos jenter. Så hvorfor blir de ikke representert i samme grad på festivalscenene senere i livet?

Hva mener bookerne?
Skal man starte et dypdykk ned i denne tilsynelatende usammenhengende statistikken, vil det å spørre de som hyrer inn artistene selv være et naturlig sted å begynne. Tor Egil Hylland er festivalsjef for Bystrandfestivalen i Bergen og har arrangert Osfest fra 2014 til 2019. På det meste har kvinnelige artister utgjort 31 prosent av lineupen på Osfest. Denne toppen ble nådd i 2015. Fire år senere, i 2019, var det ingen kvinner som spilte på festivalen. Hylland anerkjenner at det er viktig å få flere kvinner på scenen.

Kvartetten From Scratch mener flere kvinner må inn i leddene mellom arrangementene og artistene.

 – Vi syns selvfølgelig ikke at det skal være sånn. Uheldigvis er nok dette en tendens som går igjen på flere norske festivaler, mener Hylland.

Samlet sett har tre av totalt 33 artister fra Osfests lineup fra 2017 til 2019 bestått av artister og band som er utelukkende kvinner. Det vil si under ti prosent. 

 

Mangel på kvinner i bransjen – eller?

Hylland forteller at de i utgangspunktet etterlyser en jevnere fordeling av unge kvinner og menn når de starter bookingprosessen til arrangementene sine. Han hevder samtidig at en lokal festival som Osfest eller den nyoppstartede Bystrandfestivalen mangler den økonomiske romsligheten som større norske festivaler har.

– Da kan man til en viss grad bli avhengig av å booke artister som man er sikker på at vil trekke publikum. Dette betyr ofte mer etablerte musikere. Dessverre er det ikke like stort utvalg av kvinnelige etablerte artister som mannlige, hevder Hylland.

Bystrandfestivalen forsøker nå å iverksette tiltak som kan gi up and coming kvinnelige artister flere muligheter, uten at budsjettet sprenges.

– Vi håper å kunne ha to scener i stedet for én, slik som det var i år, dersom smittesituasjonen bedrer seg. Da har vi plass til flere artister og vi kan få inn flere lovende og mindre kjente artister, i tillegg til de mer kjente, uten at det blir en økonomisk begrensning, forteller han.

Men trenger man å være en storskala festival for å kunne ta seg råd til en kjønnsmangfoldig lineup? Borealis, en festival for eksperimentell musikk i Bergen, er blant dem som motbeviser nettopp dette. Allerede i 2017 mottok de likestillingsprisen til Norsk Komponistforening i Oslo, for sine musikkprogram med ganske så nøyaktig 50/50 kjønnsfordeling. Dette er nemlig noe Borealis selv forplikter seg til å gjøre hvert år, ifølge deres egne sider. 

En annen festival som har klart å hyre inn et rettferdig antall kvinnelige artister, er Øyafestivalen. Fra 2016 til 2018 bestod lineupen deres av nærmere 49 prosent kvinnelige artister og band med kvinnelige medlemmer. Kanskje det ikke er så umulig likevel?

 

AKKS og ve, et lyspunkt

At manglende utvalg av kvinnelige erfarne musikere skal være en hindring for å utjevne festivalscenens kjønnsbalanse, er jentene i From Scratch uenig i. De mener at det er nettopp derfor arrangører må gå i bresjen og prioritere å booke unge lovende jenter og kvinner. Videre fremhever de at tilbud som gjør det enklere for jenter å starte i musikkbransjen må utvides.

De trekker frem den idealistiske musikkorganisasjonen AKKS, som er en sterk pådriver for å fremme kvinnelige musikere.

– AKKS er et veldig bra initiativ for at jenter kan starte «from scratch» i musikkbransjen på en trygg arena, uttaler Lyngstad.

Gruppen benytter seg fremdeles av organisasjonens øvingslokaler, og har gjort det siden bandets oppstart i 2015.

 

Jenteband, men stryk jente

I tillegg til den skjeve kjønnsbalansen forteller bandet om andre irritasjonsmomenter som medfølger i pakkedealen av å være et såkalt «jenteband». Selv om de har spilt på flere populære festivalscener, som by:Larm, Trænafestivalen og Blå, kan det noen ganger føles som kjønnet deres vektlegges mer enn musikken.

– Vi har opplevd at arrangører har blitt skuffet fordi vi har måttet ha med en vikar som ikke var kvinne. De jo hadde booket et «jenteband», forteller Rungstad.

Sørensen tilføyer at bandet ofte har fått høre hvor flinke de er «til å være kvinnelige musikere», eller at folk har kommentert mer på hvordan de så ut på scenen fremfor hvordan de hørtes ut.

 

Kjernen av problemet

At norske festivalers lineup må bestå av mer enn ett kjønn, mener jentene i From Scratch ikke er nok. De synes også at det må iverksettes kjønnsbalanserende tiltak som når lengre inn til kjernen, nemlig bookerne selv. Rummelhoff utdyper:

 Flere kvinner må inn i leddene mellom arrangementene og artistene. Dersom flere kvinner får slippe til som både bookingansvarlige, produsenter, managere og så videre, vil vi i større grad kunne ta problemet ved roten.

Et annet kjent ansikt som har utfordret musikkbransjen på samme problemstilling, er artist og låtskriver Kaja Gunnufsen. Hun har tidligere uttalt seg i media om at festivaler blant annet bør vurdere å kjønnskvotere, spesielt de som booker artister innenfor sjangre der det er få kvinner å velge mellom. I tillegg til å være en viktig stemme på mediafronten, er Gunnufsen også en prominent skikkelse i AKKS Oslo, hvor hun jobber som lærer på deres bandskole.

Til tross for delvis nedslående statistikker om kvinneandelen i festival- og musikkbransjen, finnes det håp om endring hos flere viktige artister og idealistiske aktører. Hvem vet, kanskje en dag er ikke det å booke like mange kvinner som menn til festivaler prisverdig?

 

LES OGSÅ: Det uknuste glasstaket

MUSIKKSTOFF
Menn som booker menn

Stadig flere jenter engasjerer seg i musikkbransjen fra tidlig av. Likevel er artistlineupen til en hvilken som helst festival sannsynligvis dominert av menn. Hvorfor er det så få damer i festivalbildet?

– Vi har opplevd at arrangører har blitt skuffet fordi vi har måttet ha med en vikar som ikke var kvinne. De jo hadde booket et «jenteband», forteller Rungstad.

Vi nærmer oss slutten på en nokså innholdsrik festivalsommer. Det skal dog ikke så mye til for å toppe fjorårets kanselleringsbonanza. De fleste av oss har heldigvis kunnet sippe en lunken mango ipa foran en scene eller to dette året. Men, det er fortsatt én mangel som har ulmet hos de av oss som liker å se kulturinnslag fra mer enn bare halve befolkningen – for hvor blir det egentlig av damene på festivalscenen?

– Når publikum er en god blanding av ulike kjønn og identiteter er det viktig at de som står på scenen også representerer dette utvalget, mener gitarist og vokalist Susanna Sørensen. 

Sammen med trommeslager Hedda Rungstad, bassist og vokalist Alma Lyngstad og pianist og keyboardist Ada Rummelhoff utgjør de indierockbandet From Scratch.

 

Et evigvarende problem
At kvinner er underrepresentert på musikkfestivaler er omtrent like kjent som det faktum at å bestille en stor kebab på byen alltid ender opp med å se mistenkelig mye ut som en liten en. Ved hjelp av et kjapt Google-søk kan man finne et greit utvalg nettartikler som adresserer den samme problematikken (altså kvinnerepresentasjon på festivaler, ikke hvordan man får tak i en true to size kebab). 

Tall fra NRK viser at nærmere 80 prosent av norske festivalartister i 2018, var menn. Samtidig viser statistikk fra Fri Fagbevegelse at nærmere 70 prosent av søkerne på musikk, dans og drama på norske videregående skoler i 2019, var jenter. Interessen for musikk er åpenbart tidlig til stede hos jenter. Så hvorfor blir de ikke representert i samme grad på festivalscenene senere i livet?

Hva mener bookerne?
Skal man starte et dypdykk ned i denne tilsynelatende usammenhengende statistikken, vil det å spørre de som hyrer inn artistene selv være et naturlig sted å begynne. Tor Egil Hylland er festivalsjef for Bystrandfestivalen i Bergen og har arrangert Osfest fra 2014 til 2019. På det meste har kvinnelige artister utgjort 31 prosent av lineupen på Osfest. Denne toppen ble nådd i 2015. Fire år senere, i 2019, var det ingen kvinner som spilte på festivalen. Hylland anerkjenner at det er viktig å få flere kvinner på scenen.

Kvartetten From Scratch mener flere kvinner må inn i leddene mellom arrangementene og artistene.

 – Vi syns selvfølgelig ikke at det skal være sånn. Uheldigvis er nok dette en tendens som går igjen på flere norske festivaler, mener Hylland.

Samlet sett har tre av totalt 33 artister fra Osfests lineup fra 2017 til 2019 bestått av artister og band som er utelukkende kvinner. Det vil si under ti prosent. 

 

Mangel på kvinner i bransjen – eller?

Hylland forteller at de i utgangspunktet etterlyser en jevnere fordeling av unge kvinner og menn når de starter bookingprosessen til arrangementene sine. Han hevder samtidig at en lokal festival som Osfest eller den nyoppstartede Bystrandfestivalen mangler den økonomiske romsligheten som større norske festivaler har.

– Da kan man til en viss grad bli avhengig av å booke artister som man er sikker på at vil trekke publikum. Dette betyr ofte mer etablerte musikere. Dessverre er det ikke like stort utvalg av kvinnelige etablerte artister som mannlige, hevder Hylland.

Bystrandfestivalen forsøker nå å iverksette tiltak som kan gi up and coming kvinnelige artister flere muligheter, uten at budsjettet sprenges.

– Vi håper å kunne ha to scener i stedet for én, slik som det var i år, dersom smittesituasjonen bedrer seg. Da har vi plass til flere artister og vi kan få inn flere lovende og mindre kjente artister, i tillegg til de mer kjente, uten at det blir en økonomisk begrensning, forteller han.

Men trenger man å være en storskala festival for å kunne ta seg råd til en kjønnsmangfoldig lineup? Borealis, en festival for eksperimentell musikk i Bergen, er blant dem som motbeviser nettopp dette. Allerede i 2017 mottok de likestillingsprisen til Norsk Komponistforening i Oslo, for sine musikkprogram med ganske så nøyaktig 50/50 kjønnsfordeling. Dette er nemlig noe Borealis selv forplikter seg til å gjøre hvert år, ifølge deres egne sider. 

En annen festival som har klart å hyre inn et rettferdig antall kvinnelige artister, er Øyafestivalen. Fra 2016 til 2018 bestod lineupen deres av nærmere 49 prosent kvinnelige artister og band med kvinnelige medlemmer. Kanskje det ikke er så umulig likevel?

 

AKKS og ve, et lyspunkt

At manglende utvalg av kvinnelige erfarne musikere skal være en hindring for å utjevne festivalscenens kjønnsbalanse, er jentene i From Scratch uenig i. De mener at det er nettopp derfor arrangører må gå i bresjen og prioritere å booke unge lovende jenter og kvinner. Videre fremhever de at tilbud som gjør det enklere for jenter å starte i musikkbransjen må utvides.

De trekker frem den idealistiske musikkorganisasjonen AKKS, som er en sterk pådriver for å fremme kvinnelige musikere.

– AKKS er et veldig bra initiativ for at jenter kan starte «from scratch» i musikkbransjen på en trygg arena, uttaler Lyngstad.

Gruppen benytter seg fremdeles av organisasjonens øvingslokaler, og har gjort det siden bandets oppstart i 2015.

 

Jenteband, men stryk jente

I tillegg til den skjeve kjønnsbalansen forteller bandet om andre irritasjonsmomenter som medfølger i pakkedealen av å være et såkalt «jenteband». Selv om de har spilt på flere populære festivalscener, som by:Larm, Trænafestivalen og Blå, kan det noen ganger føles som kjønnet deres vektlegges mer enn musikken.

– Vi har opplevd at arrangører har blitt skuffet fordi vi har måttet ha med en vikar som ikke var kvinne. De jo hadde booket et «jenteband», forteller Rungstad.

Sørensen tilføyer at bandet ofte har fått høre hvor flinke de er «til å være kvinnelige musikere», eller at folk har kommentert mer på hvordan de så ut på scenen fremfor hvordan de hørtes ut.

 

Kjernen av problemet

At norske festivalers lineup må bestå av mer enn ett kjønn, mener jentene i From Scratch ikke er nok. De synes også at det må iverksettes kjønnsbalanserende tiltak som når lengre inn til kjernen, nemlig bookerne selv. Rummelhoff utdyper:

 Flere kvinner må inn i leddene mellom arrangementene og artistene. Dersom flere kvinner får slippe til som både bookingansvarlige, produsenter, managere og så videre, vil vi i større grad kunne ta problemet ved roten.

Et annet kjent ansikt som har utfordret musikkbransjen på samme problemstilling, er artist og låtskriver Kaja Gunnufsen. Hun har tidligere uttalt seg i media om at festivaler blant annet bør vurdere å kjønnskvotere, spesielt de som booker artister innenfor sjangre der det er få kvinner å velge mellom. I tillegg til å være en viktig stemme på mediafronten, er Gunnufsen også en prominent skikkelse i AKKS Oslo, hvor hun jobber som lærer på deres bandskole.

Til tross for delvis nedslående statistikker om kvinneandelen i festival- og musikkbransjen, finnes det håp om endring hos flere viktige artister og idealistiske aktører. Hvem vet, kanskje en dag er ikke det å booke like mange kvinner som menn til festivaler prisverdig?

 

LES OGSÅ: Det uknuste glasstaket

Neste artikkel
Kaniner, kjønn og kaotisk god stemning