Forrige semesters kollektivkollasj av mennesker har brutt sammen. Utveksling, masterstudium i utlandet og ny jobb i hovedstaden venter dine boligfrender. Den midlertidige familien skal skilles og på bar bakke tvinges du ut på jakt etter nye boligmuligheter. Mens du scroller deg gjennom nok en side med grå Finn-annonser stryker typen deg over ryggen. Så, plutselig har han et eureka-øyeblikk, går ned på ett kne og stiller det store spørsmålet:

– Hva med å flytte inn sammen? 

Jubel lyder innvendig. Ingen svette kollektivgutter, våte håndklær slengt på kjøkkenet, ingen grandis- og snustårn og best av alt: eget bad. Sign me up! 

Sommerfugler og vegansk zalo

Etter nøysomme boligsøk etter: treroms, nær vannhull, Netflix inkludert, tikibar og A-strømnivå, finner dere perlen. Sjokket treffer når du innser at dere skal flytte ut av studentens territorium, til Minde, et episenter for småbarnsforeldre og pensjonister med prolaps. Men, det er større enn noe habitat dere før har kunnet kalle deres eget. 

Selv ikke patriarkatet suger når du uelegant løftes over dørstokken til deres nye hjem. Det er verken et penthouse eller muggfritt, men det er deres egen boho chic, love hut. Du kan allerede se for deg hvor trendy og kult det skal bli. Endelig kan karanteneprosjektene dine pryde veggene og interiørobjektene fra Aliexpress virkelig skinne. Nå skal din indre Martha Stewart komme ut i full blomstring.

Omgivelsene og identiteten får en makeover. Du stiger stolt ombord i voksenskipet. Du er etablert og bor med typen. Et nytt menneske. Hva blir det neste, full stilling og en gammel Mazda? Når nye venner spør hvor du bor er svaret de ikke spurte etter: Med kjæresten. Oppfølgerspørsmålet de hoster opp er: Hvordan går det? Svaret er enkelt: Helt fantastisk, vi elsker det! For dere gjør jo det. Hver bidige dag våkner du opp til sukkerkyss og ferskbrent økologisk kaffe: Fairtrade såklart. Moralen og sexlysten når begge nye høyder og livet får en soleklar sekser av samlivspsykologen. Selv ikke matrestene som råtner i det stille på enhver horisontal flate kan dra deg ned på bakkenivå. Kjærligheten er en kaotisk dans på årgangslinoleumsgulv, som ingen lenger husker når ble vasket sist. 

Alene sammen

En titt inn i kjøleskapet vitner om hvem dere nå er. Han brenner tarifflønn på blåmuggost og mikrobrygget øl, mens du endelig kan kjøpe økologiske grønnsaker fra Reindyrka uten å bli brandet som innpåsliten Oslohipster. Nå kan dere være dere sjæl! Eller… 

Inntaket av snacks stiger gradvis etter måneder med selvrespekten i dvale. Og tight singlet blir hurtig byttet ut med den nye uniformen – hel joggedress. Når du kryper ut av den svette sengen og ser deg selv, er håpet at du kanskje bare er gravid. Trøsten kommer i den slitte replikken: Jeg syns du er fin uansett. 

Kroppen er ikke det eneste som gradvis brytes ned. Det lekre interiøret du drømte om er byttet ut med noe som minner om kjelleren på Hausmania, uten kule djer og kola. Omsider forstår du mammas turer ut for å smugsluke nikotin etter nøysomme diskusjoner om hvem som sist tok oppvasken. Alt tyder på at du nå bor sammen med en tenåringsgutt i en virvelstrøm av lakener dekket i sæd, snus i hver krok og ukegammel grandis i sofaen. I likhet med studiet du går til hver dag, spør du deg selv: Hvordan endte jeg egentlig her? 

Selv ikke kjærligheten er et tykt nok bind over øynene for å lukke ut virkeligheten. Du minner deg selv på at du tross alt har eget bad, kjøkken og dobbeltseng. Men et faktum har gått over hodet på deg. Du er ikke alene.   

Du er aldri alene.

Selv i transit vil han føle din nærhet, noe som medfører at dere klamrer dere sammen på en Voi i bratt oppoverbakke. Hold on for love. 

Å være sosial med mennesker utenfor hulen deres har blitt en mestringsøvelse. I deres skitne symbiose er sosialisering like krevende som å kave seg til gruppetime på Sats. 

Du deler forsiktig dine frustrasjoner. Men han har løsningen. 

– Vi kan være alene sammen, sier han varmt. Dere omfavner hverandre mens du brekker deg innvendig.

Intimitetshelvete

Tilværelsen ligner gradvis mer og mer på pensjonistparet som bosetter seg i Florida, minus solen. Du kjøper deg blondeundertøy produsert i Bangladesh for å tenne flammen. Ingen brannalarmer ringer, kun lyden av tung snorking. Og du undrer deg om Jerry Lundegaard i Fargo hadde svaret. 

Det som før var intime øyeblikk i dusjen er nå en trang rutinedans, der dere begge forsøker å pusse tenner, mens sjampoen fra skjegget hans treffer deg i øyet. Det er ikke lenger snakk om å pudre nesen. Nå legges kabler daglig, med døren åpen. Intimitet har nådd sin limit. 

I god stil inviterer dere på tapaskveld. Enhver løsning på eksistensiell krise er å invitere til fest. Hva er bedre enn å ta på finfasaden og leke etablert og overlykkelig? Da kan du hvertfall krølle deg sammen og drikke deg dritings på vinslantene som litteraturstudentvennene legger igjen. Han dukker i kjent stil ikke opp, og du unnskylder dine nære bekjente med at han brakk kragebeinet på skitur i september. Fasadens høye murer skal ikke falle sammen. 

Når du omsider finner karen har han ikke hendene fulle av blomster og unnskyldningssixpack. Nei. De er halvveis opp blusen til bærta fra kollokviegruppa, som du ikke ville invitere. Og hvor skal du sint storme av sted? Badet eller vaskekottet?

Ekte alene

Flere måneder med frustrasjon har nådd stratosfæriske høyder og ballongen sprekker. I ettermælet av en rekke skjellsord stormer han ut i bergensregnet. 

Det er over. 

Friheten er til å ta å føle på. Hvorfor gråte? Du er your own damn Beyoncé. I en manisk episode kjøper du hårfarge på Rema 1000 og en halvliter Kalinka. Mens hennafargen setter seg og du jamrer: To the left, to the left, Everything you own in the box to the left til nabokatten, kommer tårene. Den perfekte cat eye-en som skulle forføre en ny Ola ligner mer Uhu.

Omsider alene, med Netflix og halve armen ned i en liter boks med First Price-iskrem, innser du at det har kommet inkasso på utleieregningen. Paranoiaen kryper oppover de ubarberte leggene dine. Navnet hans er ikke å spore på kontrakten, og telefonen hans er blokkert. Over lyden av kvalte tårer lyder et kjent «ding» fra telefonen. Er det bildet av han du skimter på skjermen gjennom vannmassene? Skuffet innser du at det er bror Yngve som håper dere begge gleder dere til bryllupet neste helg.

– Alle kommer.

Du avlyser Tinderdaten med alenefaren, kryper sammen foran TV-en, og søker opp hvor nærmeste katteomplasseringssenter er. I bakhodet durer kjente visdomsord fra tidligere livsbrudd: 

En dag er det slutt, så står du der helt aleine.

Fortsatt høy på den halve boksen med Xanax sklir du ned i det klamme badekaret og stirrer lengselsfullt mot barberhøvelen fylt av hans kjønnshår. 

Den er garantert ikke skarp nok. 

FAEN.

LES OGSÅ: Klimamas når sitt klimaks