Det er 28. august, og rundt 200 demonstranter har samlet seg på Tårnplassen utenfor tinghuset i Bergen. Demonstrantene er hovedsakelig eksil-afghanere, som nå protesterer mot Talibans maktovertagelse i hjemlandet. Samme dag arrangeres det lignende demonstrasjoner over hele verden, fra Melbourne til Helsinki. Talerne maner til internasjonal innsats mot den humanitære katastrofen landet står overfor, og det holdes opp plakater der USA og NATO kritiseres for å ha forlatt Afghanistan i Talibans i hender.

En av initiativtakerne og appellantene på demonstrasjonen er Samim Fazeli. 26-åringen frykter at landet han forlot som 13-åring på få måneder har gått 20 år tilbake i tid. I Kabul bor fortsatt hans mor og to søstre. Samim er redd for at livene de var i ferd med å skape for seg selv, nå knebles av Talibans fundamentalisme og intoleranse. I likhet med de fleste demonstrantene på Tårnplassen, tror ikke Samim på Talibans løfter om et mindre ekstremt styresett denne gangen. Håpet han hadde på vegne av hjemlandet er knust.

– Taliban sier at de har forandret seg, men jeg tror ikke på dem. De er de samme folkene som sist, med den samme strategien. Min mor og søster kan ikke lenger gå alene på gaten og må dekke seg til med burka. Jeg forteller dem at jeg skal hjelpe dem og at de må holde ut.

Nå tenker også de på å flykte. Og de er ikke alene. Ifølge FN kan 97 prosent av den afganske befolkning falle under fattigdomsgrensen til vinteren. I tillegg til maktovertakelsen, som har satt en stopper for tilgang til utenlandske pengestrømmer og bistand, er landet rammet av tørke og pandemi. En halv million afghanere kan flykte landet innen året er omme, advarer FN. To millioner afghanske flyktningene befinner seg allerede i nabolandene. 

Samim vet hva det å flykte går ut på. I ett år var han på veien, fra Kabul via Iran og Tyrkia til Europa. En 13-åring flyktende på menneskesmuglernes premisser, til fots gjennom den afghanske fjellheimen, i bagasjerommene på personbiler og i en tyrkisk fengselscelle.

En kostbar flukt

Da Samim i 2008 bestemte seg for å flykte fra Kabul, var det ikke fra et tyrannisk regime, men fra mangelen på muligheter. Til tross for at landet, og spesielt Kabul, etter USAs og NATOs inntreden hadde fått merkbart bedre skolevesen og infrastruktur, klarte ikke Samim å se for seg en fremtid i Afghanistan. Den amerikanskstøttede regjeringen var gjennomkorrupt, og Samims skoleklasse hadde bare lærere i to av syv fag.

Femten tusen dollar var prisen menneskesmugleren skulle ha for å bringe Samim til Europa. Det var billigvarianten, en flybillett fra Pakistan hadde nemlig kostet førti tusen dollar. Samim klarte å skrape sammen de nødvendige pengene fra lønnen han fikk ved å jobbe i familiens butikk, og ved å selge en liten leilighet familien eide.

Den høye prisen viser at flukten ikke er forbeholdt hvem som helst. Arne Strand er forsker ved Christian Michelsen Institutt og har Afghanistan som spesialfelt. Han forteller at selv om mange nå vil flykte, er det for flesteparten uoppnåelig på grunn av den høye prisen menneskesmuglere krever.

– Offisielt kan du søke til FN om å få asyl utenfor Afghanistan, men da må du dokumentere at du har et beskyttelsesbehov. Det holder ikke med fattigdom og mangel på muligheter.

I stedet bestemmer graden av fattigdom hvilken klasse du flykter på. De fattigste flykter etappevis, de betaler smuglere for først én grensepassering, deretter jobber de seg opp for å kunne betale den neste. En slik flukt tar gjerne mange år. På den andre enden av skalaen har du de som flykter på businessklasse. Betaler de nok, får de flybillett direkte til Europa.

Samim befant seg midt imellom. Han var lovet at menneskesmuglerne skulle bringe ham trygt til Europa, og at det skulle ta hensyn til hans unge alder. Men reisen var kronglete. Grensepasseringene var til lands og til vanns, aldri med fly.

– Sa jeg var fra Burma

Én opplevelse var ekstra dramatisk. På en kai i Tyrkia stod Samim sammen med andre flyktninger og ventet på en båt de var fortalt skulle ta dem til Hellas. Men båten kom aldri. Etter flere dager med venting gnagde sulten og Samim gikk inn til nærmeste by for å kjøpe mat med sine få tyrkiske sedler.

– Jeg merket at mannen bak kassen så rart på meg. Da tenkte jeg at han kom til ringe militæret. Jeg dro tilbake til den ventende gruppen for å si at vi måtte gjemme oss, men i det jeg skulle til å varsle dukket det opp et militærhelikopter over oss. Så ble vi omringet av bevæpnede soldater og arrestert.

Samim og de andre ble plassert i et tyrkisk fengsel sammen med andre papirløse flyktninger. I flere måneder delte han en ørliten celle med én annen. Det var ingen luftemuligheter og lite mat. Fengselsbetjentene avhørte de innsatte om hvor de kom fra, og sendte ifølge Samim tilbake de som kom fra land med ambassade i Tyrkia.

– Jeg var blitt fortalt at om jeg ble tatt til fange i Tyrkia, så måtte jeg ikke si at jeg kom fra Afghanistan. Da ville jeg bli sendt tilbake. Så i stedet sa jeg at jeg kom fra Burma. Jeg var livredd for at det skulle komme en tolk og avsløre meg, men det gjorde det heldigvis aldri. Til slutt ble jeg satt fri med beskjed om å forlate Tyrkia innen en måned.

Den ett-år lange reisen fra Kabul endte til slutt på et mottakssenter i Gjøvik. Etter «fem kalde måneder» i snørike Gjøvik fikk han et brev som ønsket ham velkommen til Bergen kommune, en av byene han hadde søkt om å bli bosatt i. 13 år senere er både ungdomsskole og videregående fullført. Nå veksler han mellom fire ulike jobber, blant annet i bofellesskap og barnehage. Til sommeren vil han begynne å studere igjen.

Folkegrupper i klinsj

På demonstrasjonen utenfor tinghuset har flere av de etniske minoritetene blant Bergens afghanske flyktninger kommet sammen. Det er et lysglimt for Samim. 

I Afghanistan har det til tider vært steile fronter mellom de ulike folkegruppene, fronter som også splitter det afghanske miljøet i Norge og Bergen.

Samim mener at den amerikanskstøttede regjeringen i større grad lyktes i å bygge broer mellom minoritetsgrupper. Han frykter det nyinnsatte Taliban-regimet vil reversere denne utviklingen, og viser som eksempel til Hazaraene. Den etniske minoriteten har blitt angrepet av Taliban, ifølge en Amnesty-rapport. 

Vestens ansvar

Utenfor tinghuset retter flere av demonstrantenes plakater kritikk mot måten USA og Vesten trakk seg ut av Afghanistan på. Etter 20 års tilstedeværelse, falt den amerikanskstøttede regjeringen nærmest over sommeren. Samim er tydelig på hvilket ansvar han mener USA og NATO, og derigjennom Norge, har.

– NATO forlot landet på en forferdelig måte. USA kalte Taliban for terrorister i 20 år, før de plutselig inngikk en fredsavtale med dem. De skulle hatt en plan, og ikke trukket seg ut så raskt. Hadde de trukket seg ut mer kontrollert, så tror jeg den forrige regjeringen hadde hatt en mye bedre mulighet til å beholde makten.

På spørsmål om USA og NATO kunne trukket seg ut av Afghanistan langsommere, minner Afghanistan-ekspert Strand om at Obama allerede i 2012 uttalte at USA skulle starte tilbaketrekningen fra Afghanistan. I 2014 var store deler av de internasjonale styrkene ute.

– Men mange motsatte seg at USA i 2018, under Trump, gikk i direkte forhandlinger med Taliban. Afghanistans daværende president Ashraf Ghani var sterkt imot det, og håpte at Joe Biden ville endre kurs. Derfor var Ghani tilbakeholden med å starte forhandlinger med Taliban. 

Hadde han derimot vært mer forhandlingsvillig, kunne Afghanistan fått på plass en overgangsregjering med representanter fra både Taliban og Ghanis regjering, ifølge Strand.

Talibans dilemma

Strand forteller også at Talibans varslede moderasjon heller ikke er utenkelig.

– Taliban vet, i likhet med den forrige regjeringen, at de er helt avhengige av internasjonal bistand. Bistanden utgjør 75 prosent av statens midler. Og skal den fortsette å komme, må de vise at de er mindre ekstreme og mer inkluderende denne gangen enn hva de var sist de satt med makten. 

Ifølge Strand står derfor Taliban overfor et dilemma. På den ene siden må de fremstå spiselige for vestlige bistandsgivere, på den andre siden kan de miste oppslutning blant egne medlemmer om de blir for moderate.   

– I tillegg skal de nå styre en befolkning som har helt andre krav til hva staten skal levere enn hva de hadde da Taliban styrte på 90-tallet. Den eneste muligheten for å finne ut om de står ved hva de signaliserer, er å gi dem sjansen til å vise det.

Strand forteller også at Taliban er en bevegelse med store lokale variasjoner i grad av ekstremitet.

– Jeg jobbet selv i Afghanistan fra 1994 til 1997 da Taliban kom til makten og hadde som offisiell politikk at jenter ikke skulle få gå på skole. Men vi støttet jenteskoler flere steder, og Taliban tillot det fordi de tilpasser seg etter de lokale forholdene. Taliban styrer veldig forskjellig fra sted til sted, det vil de gjøre nå også.

Kan det hende at Talibans regjeringsovertakelse fører til en mer stabil situasjon i Afghanistan fremover?

– Det kan det, men det blir i så fall en stabilitet som bevares med makt. Det er viktig å huske på at de siste årene har vært et helvete i Afghanistan når det gjelder krig. De siste ti årene har i snitt tre tusen mennesker blitt drept årlig i krigshandlinger. Forrige halvår ble fem tusen drept. For en del vil fraværet av krigen derfor oppleves positivt. Det er en avveining mellom trygghet og rettigheter. Bor du på landsbygden og er lite opptatt av at din datter skal få utdanning, så er tryggheten viktigst. I byene er det motsatt, der er det viktigere med rettigheter. Det blir interessant å se hvordan Taliban vil håndtere opposisjonen som vil komme fra de store byene.  

For Samim, som flere ganger i uken snakker med familien sin i hjemlandet, er det derimot lite håp å spore.

– Jeg har så vondt. Jeg får vondt av alle de uskyldige menneskene som nå lider. Under krigen, under Taliban, situasjonen er den samme: Det er vanlige folk det går utover.

LES OGSÅ: Mennesket bak rusavhengigheten