Når utseendet diskuteres i samfunnsdebatten, er det gjerne i forbindelse med urettferdigheten i at det er høyere forventninger til kvinnens utseende enn til mannens, eller at andre kroppsformer og hudfarger ikke inkluderes i skjønnhetsidealet formet av et «utspekulert media». Så sant som det er, og bra at man også motvirker dette, lurer jeg på om vi i større grad bør være kritiske til hvilken makt vi gir skjønnhet i seg selv?

Vakre muligheter

Skjønnhetsprivilegier er når folk tilegnes sosiale fordeler fordi utseendet deres oppfyller en samfunnskonstruert, subjektiv definisjon av skjønnhet. Dette kan føre til flere muligheter i oppvekst, arbeidslivet og sosialt fordi man automatisk blir assosiert med andre positive egenskaper. Med andre ord: livet blir lettere fordi man ser bra ut.

Den italienske filosofen Francesca Minerva har spesialisert seg på diskriminering basert på utseendet. Hun viser til at pene elever blir behandlet bedre av læreren og satt høyere forventninger til, og at selv foreldre har større sjanse for å passe bedre på pene barn enn mindre pene. Særlig når det gjelder ansettelse i film, TV og serviceyrker kan utseendet være avgjørende, men virkningen strekker seg til alle forskjellige bransjer.

Det skjønne og gode mot det stygge og onde
Vi tildeler gjerne attraktive mennesker gode egenskaper, noe som ofte brukes i estetikken mellom det skjønne og gode, og det stygge og onde. Se for deg at hun digge fra serien “Squid Game” bytter plass med den irriterende kjerringa, og at hun heller hadde vært den kule og mystiske karakteren man heier på.

Til forskjell fra kjønn, hudfarge og funksjonsnedsettelse blir ikke utseende ansett som likeverdig diskriminering, men også fordi det virker håpløst å definere «ufordelaktig mindre pene mennesker». Jeg vet helt ærlig ikke om man skal ta det som en spøk eller seriøst når jeg leser at professor i filosofi ved UiO, Bjørn Hofmann, poengterer at utseendet diskrimineres selv fra diskrimineringsloven. Utvalget som jobber med diskrimineringsloven mener nemlig at utseendediskriminering er for vanlig til at det kan inkluderes i loven.

Reprodusering og forsterkning av skjønnhetens makt

Estetikkens verdi i samfunnet forklares typisk fra et evolusjonsbiologisk perspektiv. Man kan lure på om vi ikke har kommet langt nok i den moralske bevisstheten vår til å ta mer avstand fra biologien enn som så når det gjelder mennesket. Det virker som vi heller har gått i stikk motsatt retning og opphøyet verdien av skjønnhet til den grad at vi nesten har gjort oss selv til en vare. Hvis man knytter sin egen verdi til skjønnhet kan misnøye med eget utseende gå på helsa løs og føre til psykiske plager. Undersøkelser som viser høy sammenheng mellom misnøye med utseende og depresjon antyder at tiltak for å bli mer fornøyd kan være til hjelp. Er det virkelig løsningen på problemet? Når kosmetiske kirurger kaller virket deres for «estetisk medisin» kan man lure på om man mener at stygghet er en sykdom som skal kureres. I det vi dyrker det vakre og perfekte øker frykten for å motstride dette.

Vi kan heller ikke bare skylde på kosmetiske kirurger, influensere og andre vi mener er usedvanlig overfladiske, men bør ta det ned til et mer personlig nivå for refleksjon. Se inn i deg selv (ikke på deg selv). Gir du mennesker verdi basert på utseende?

Har vi blitt objekter for eget blikk?
Simone de Beauvoir skriver i Det annet kjønn om den narsissistiske ungpiken som har gjort samfunnets begjærlige blikk på henne til sitt eget, og gjør seg til et objekt i det hun bruker timevis foran speilet. For å ikke være avhengig av konstant bekreftelse, må hun frigjøre seg fra mannens blikk for å bli et subjekt. Kan vi frigjøre mennesket fra sitt eget og andres blikk?

Kanskje er grunnen til at vi ikke vil anerkjenne at ikke alle er pene, at vi vet hvilken betydning det har. Hadde det vært et problem å være mindre attraktiv hvis vi ikke lot det være så verdifullt – også overfor oss selv? Vi sier ofte at vi kun bryr oss om eget utseende for vår egen skyld, men hvorfor får det oss til å føle oss bedre? Hvorfor tyr vi ikke i stedet til kjerneverdier som å gjøre noe godt for andre hvis vi vil oppnå det samme? Om vi ikke har latt andres blikk avgjøre hvordan vi skal se ut når man går ut døra, så har vi kanskje blitt et objekt for vårt eget blikk også. Jeg vet ikke hva som er verst. Kanskje har ingen av delene skjedd, men jeg undres.

Det trenger nok ikke være feil å kunne sminke seg, pynte seg og uttrykke seg på den måten man vil likevel, og en kjedeligere verden hadde det sikkert også blitt. Det er vanskelig å vite hva som vil motvirke makten vi har gitt utseendet i praksis, men det er verdt å tenke over hvilke underbevisste grep vi tar for å overleve i skjønnhetshierarkiet. Francesca Minerva mener det dessverre kan være lurt for sin egen del å vie det litt tid og ressurser. Det virker som en selvoppfyllende profeti for skjønnhetens makt. Damned if you do, damned if you don’t

LES OGSÅ: Seksualiserte reklamer blir fort feil