Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
23.10.2021
KULTURSTOFF
På høyde med klokkene

Et møte med ringeren i Johanneskirken.

Det begynner å regne idet Mariko Takei kjører inn på parkeringsplassen ved siden av Johanneskirken. Takei låser oss inn i kirkerommet. Bytonene stilner, og stemmene dempes. Snart skal klokkeklang fylle byrommet. 

Vanligvis er Takei kantor i Løvstakksiden menighet. Hun er klokkenist, en musiker som spiller klokkespill. Sammen med sin mann Asbjørn Myksvoll har hun spilt på klokkene både her og i andre byer. 

Drømmen om klokkespillet

Myksvoll var en pågangsdriver for å få klokkespill til Johanneskirken. Det ble innviet 17. mai 2014, og har siden da spilt mange melodier ut over byen og Nygårdshøydens lesesaler.

– Mannen min har jobbet i Johanneskirken i over tretti år. Så det var han som introduserte meg for klokkespill. Jeg er egentlig fra Japan, og der har klokkespill en helt annen tradisjon. Men Asbjørn, mannen min, hadde en drøm om å få klokkespillene hit til Bergen. Hans drøm ble også min, smiler Takei.

I Japan utdannet Takei seg i piano ved Osaka College of Music i 1991. Senere kom hun til Norge og Griegakademiet i Bergen for videre kirkemusikkstudier og en mastergrad i orgel.

– Både Asbjørn og jeg har vært veldig entusiastiske og jobbet hardt for å få klokkespill til Bergen. Det fantes allerede i Oslo, og til og med i mindre byer som i Molde og Haugesund. Det var derfor et stort øyeblikk da klokkene kom i sving for første gang i 2014.

Når hun snakker gir det gjenklang i hele kirkerommet, men det er helt stille rundt oss når Takei viser oss det elektroniske klokkespillet hun bruker til å øve med. Klokkespillet er en mindre versjon av det analoge som hun senere skal vise oss. Tangentene er formet som små kosteskaft som slåes på med håndbaken, og klokkespillpedalene spilles med dynamisk anslag.

 

Elektronisk klokkespill og skobytte

Fra 2004 fortsatte Takei studiene ved det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København med professor Hans Fagius som lærer.

– Jeg lærte mye om klokkespillets historie i København. Det elektroniske klokkespillet er jo ikke fra ekte klokker, det er kun sampling. Jeg kan ikke sitte å øve på de ekte klokkene, det tror jeg hadde vært litt plagsomt. 

Hun tilbyr seg å spille «Hedwig’s Theme» fra Harry Potter for oss, og vi takker entusiastisk ja. Før hun setter i gang må skotøyet skiftes. Hun tar kjapt av seg de brune støvlettene, og finner frem et par små svarte sko med en liten hæl. Disse er bedre å bruke når hun spiller fordi hun treffer klokkespillpedalene mer presist.

Vi lytter ærbødig mens hun spiller på det elektroniske klokkespillet. Hendene forlater tangentene. Tiden har kommet for å oppleve den analoge varianten. Når hun er ferdig, forteller hun om det analoge klokkespillet som står på et eget rom.

– Det analoge klokkespillet er forhåndsprogrammert til å spille ulike melodier til ulike tider av døgnet. Det ligger inne slik at de avspilles automatisk klokken tolv, klokken tre og klokken seks. Dette er ikke en åtte-til-fire-jobb.

 

– Jeg føler meg priviligert

Omtrent i toppen av Johanneskirken ligger et lite, nesten bortgjemt, rom. Her viser Mariko oss hvordan klokkespillet fungerer. Vi studerer nysgjerrig hvordan tangentene er festet til lange metalliske tråder. Klokkespillet betjenes manuelt fra en spillepult – eller et stokklaviatur med tangenter og pedal, i en spillekabin under klokkene. Takei er en av få i Norge som kan spille på det avanserte instrumentet.

– Det er kun syv-åtte klokkenister i Norge akkurat nå, så det er ikke så mange. Både mannen min og jeg reiser rundt i Norge for å spille andre steder. Vi skiller oss jo fra organister, spillemåten er ganske ulik. I min utdannelse har jeg også lært mye om klokkespillets historie og hvordan klokkene blir støpt.

Hver time slår klokkene mekanisk, men på fredagene er det Takei man hører bak tangentene. 

På denne regntunge fredagen, presist klokken 15, setter hun seg ned bak klokkespillet. Hun sier at hun skal spille et stykke av Beethoven. Først kommer lyden av tre klokkeslag. Sekunder etter det siste slaget strømmer det vakre toner fra toppen av Johanneskirken og ut over hele Bergen by.

Takei viser oss veien videre opp i selve klokketårnet. En høy, gammel trapp leder oss til de store klokkene. Ut fra de små vinduene kan man skimte hele byen. Vinden og regnet utenfra kan høres i det fjerne mens Takei begynner å fortelle oss om klokkene.

– De er støpt i Nederland. For å få den største inn i tårnet, måtte de fjerne urskiven og ta den inn i dens to meter i diameter store åpning.

Hun viser oss hvordan de lange metalliske trådene er festet i klokkene.

– Om vinteren, når det er kaldt, blir trådene kortere. Om sommeren, hvis det blir veldig varmt, kan de trekke seg og bli lengre. Da må jeg justere dem, slik at det ikke skal bli forsinkelse i lyden. Det er veldig viktig, så før konserten må jeg bruke tid på å justere de slik at lyden blir presis.

Klokkene har et rustikt preg over seg. De er inngravert med både mønstre og setninger fra Bibelen. Takei forteller at følelsen hun får når hun spiller er helt spesiell.

– Jeg føler meg priviligert. Det er fantastisk å spille på den måten. Jeg vil si at det er en kunst, absolutt.

 

Musikkønsker

Vi beveger oss ned igjen fra klokketårnet. Takei takker oss for besøket og deler et ønske.

– Jeg vil gjerne at unge skal komme med forslag til sanger jeg kan spille på klokkene. Kanskje er det sanger jeg ikke har tenkt på i det hele tatt. Gjerne pop, eller alt mulig. Jeg kan spille det meste.

Takei følger oss ut, og den tunge stillheten blir med ett erstattet av lyden av regn mot paraplyer idet kirkedørene lukkes bak oss.

 

LES OGSÅ: Menn som booker menn

KULTURSTOFF
På høyde med klokkene

Et møte med ringeren i Johanneskirken.

Det begynner å regne idet Mariko Takei kjører inn på parkeringsplassen ved siden av Johanneskirken. Takei låser oss inn i kirkerommet. Bytonene stilner, og stemmene dempes. Snart skal klokkeklang fylle byrommet. 

Vanligvis er Takei kantor i Løvstakksiden menighet. Hun er klokkenist, en musiker som spiller klokkespill. Sammen med sin mann Asbjørn Myksvoll har hun spilt på klokkene både her og i andre byer. 

Drømmen om klokkespillet

Myksvoll var en pågangsdriver for å få klokkespill til Johanneskirken. Det ble innviet 17. mai 2014, og har siden da spilt mange melodier ut over byen og Nygårdshøydens lesesaler.

– Mannen min har jobbet i Johanneskirken i over tretti år. Så det var han som introduserte meg for klokkespill. Jeg er egentlig fra Japan, og der har klokkespill en helt annen tradisjon. Men Asbjørn, mannen min, hadde en drøm om å få klokkespillene hit til Bergen. Hans drøm ble også min, smiler Takei.

I Japan utdannet Takei seg i piano ved Osaka College of Music i 1991. Senere kom hun til Norge og Griegakademiet i Bergen for videre kirkemusikkstudier og en mastergrad i orgel.

– Både Asbjørn og jeg har vært veldig entusiastiske og jobbet hardt for å få klokkespill til Bergen. Det fantes allerede i Oslo, og til og med i mindre byer som i Molde og Haugesund. Det var derfor et stort øyeblikk da klokkene kom i sving for første gang i 2014.

Når hun snakker gir det gjenklang i hele kirkerommet, men det er helt stille rundt oss når Takei viser oss det elektroniske klokkespillet hun bruker til å øve med. Klokkespillet er en mindre versjon av det analoge som hun senere skal vise oss. Tangentene er formet som små kosteskaft som slåes på med håndbaken, og klokkespillpedalene spilles med dynamisk anslag.

 

Elektronisk klokkespill og skobytte

Fra 2004 fortsatte Takei studiene ved det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København med professor Hans Fagius som lærer.

– Jeg lærte mye om klokkespillets historie i København. Det elektroniske klokkespillet er jo ikke fra ekte klokker, det er kun sampling. Jeg kan ikke sitte å øve på de ekte klokkene, det tror jeg hadde vært litt plagsomt. 

Hun tilbyr seg å spille «Hedwig’s Theme» fra Harry Potter for oss, og vi takker entusiastisk ja. Før hun setter i gang må skotøyet skiftes. Hun tar kjapt av seg de brune støvlettene, og finner frem et par små svarte sko med en liten hæl. Disse er bedre å bruke når hun spiller fordi hun treffer klokkespillpedalene mer presist.

Vi lytter ærbødig mens hun spiller på det elektroniske klokkespillet. Hendene forlater tangentene. Tiden har kommet for å oppleve den analoge varianten. Når hun er ferdig, forteller hun om det analoge klokkespillet som står på et eget rom.

– Det analoge klokkespillet er forhåndsprogrammert til å spille ulike melodier til ulike tider av døgnet. Det ligger inne slik at de avspilles automatisk klokken tolv, klokken tre og klokken seks. Dette er ikke en åtte-til-fire-jobb.

 

– Jeg føler meg priviligert

Omtrent i toppen av Johanneskirken ligger et lite, nesten bortgjemt, rom. Her viser Mariko oss hvordan klokkespillet fungerer. Vi studerer nysgjerrig hvordan tangentene er festet til lange metalliske tråder. Klokkespillet betjenes manuelt fra en spillepult – eller et stokklaviatur med tangenter og pedal, i en spillekabin under klokkene. Takei er en av få i Norge som kan spille på det avanserte instrumentet.

– Det er kun syv-åtte klokkenister i Norge akkurat nå, så det er ikke så mange. Både mannen min og jeg reiser rundt i Norge for å spille andre steder. Vi skiller oss jo fra organister, spillemåten er ganske ulik. I min utdannelse har jeg også lært mye om klokkespillets historie og hvordan klokkene blir støpt.

Hver time slår klokkene mekanisk, men på fredagene er det Takei man hører bak tangentene. 

På denne regntunge fredagen, presist klokken 15, setter hun seg ned bak klokkespillet. Hun sier at hun skal spille et stykke av Beethoven. Først kommer lyden av tre klokkeslag. Sekunder etter det siste slaget strømmer det vakre toner fra toppen av Johanneskirken og ut over hele Bergen by.

Takei viser oss veien videre opp i selve klokketårnet. En høy, gammel trapp leder oss til de store klokkene. Ut fra de små vinduene kan man skimte hele byen. Vinden og regnet utenfra kan høres i det fjerne mens Takei begynner å fortelle oss om klokkene.

– De er støpt i Nederland. For å få den største inn i tårnet, måtte de fjerne urskiven og ta den inn i dens to meter i diameter store åpning.

Hun viser oss hvordan de lange metalliske trådene er festet i klokkene.

– Om vinteren, når det er kaldt, blir trådene kortere. Om sommeren, hvis det blir veldig varmt, kan de trekke seg og bli lengre. Da må jeg justere dem, slik at det ikke skal bli forsinkelse i lyden. Det er veldig viktig, så før konserten må jeg bruke tid på å justere de slik at lyden blir presis.

Klokkene har et rustikt preg over seg. De er inngravert med både mønstre og setninger fra Bibelen. Takei forteller at følelsen hun får når hun spiller er helt spesiell.

– Jeg føler meg priviligert. Det er fantastisk å spille på den måten. Jeg vil si at det er en kunst, absolutt.

 

Musikkønsker

Vi beveger oss ned igjen fra klokketårnet. Takei takker oss for besøket og deler et ønske.

– Jeg vil gjerne at unge skal komme med forslag til sanger jeg kan spille på klokkene. Kanskje er det sanger jeg ikke har tenkt på i det hele tatt. Gjerne pop, eller alt mulig. Jeg kan spille det meste.

Takei følger oss ut, og den tunge stillheten blir med ett erstattet av lyden av regn mot paraplyer idet kirkedørene lukkes bak oss.

 

LES OGSÅ: Menn som booker menn

Neste artikkel
Skjønnhetstyranniets tvangstrøye