Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
28.10.2021
FILMSTOFF
Biff: Titane

Titane har førpremiere på Biff og er en kompromissløs sjangerhybrid om kjærlighet og humanitet. Og litt biler og drap.

En film som blander menneskelig drama, body horror og komedie vil kanskje føre til like mye skepsis som fascinasjon. Titane er likevel en gjennomført film som bruker kropp, kjønn og seksualitet til å stille spørsmålet om hva som gjør oss menneskelige.

 

Hva i huleste?

Etter en hendelse som barn får vår hovedperson Alexia operert inn en titanplate i hjernen som fører til at hun får en sterkere relasjon til biler enn til mennesker. Som voksen er hun blitt seriemorder og legger på rømmen der hun utgir seg for å være den forsvunnede sønnen til en sørgende brannmann. Et særdeles merkelig forhold utvikler seg og hun finner etterhvert tilbake til mennesket i seg selv. 

Mer en det bør man ikke vite på forhånd, ettersom Titane er den type film som nytes best når man setter seg i kinosetet helt uvitende om hva de neste par timene vil bringe. Det betyr overhodet ikke at filmens premisser reduseres til plottet og sjokkeffekten, men jeg er takknemlig for at jeg ikke rakk å få med meg den minste ting av hva filmen handlet om først. Samtidig er det verdt å vite at man må tåle å sitte gjennom flere forstyrrende og ubehagelige scener.

Filmen får tidlig publikum til å krympe ned i setet. Samtidig som det eskalerer, er det  fengslende og fascinerende så til de grader at når filmen slutter bryter deler av publikum ut i latter over hva de nettopp har bevitnet, sympatisert med og knyttet seg til.

Titane byr på noen fantasy-premisser man må akseptere. Jeg er splittet mellom at dette er et morsomt grep som fremmet budskapet i filmen eller om den hadde gjort seg enda bedre ved å holde seg innenfor «realismen». Det som er sikkert er at det er et sterkt bidrag til følelsen av «hva i huleste er det jeg ser på?» – som er en stor del av appellen til denne filmen.

Titane er visuelt sterk og med imponerende skuespillerprestasjoner, og en regi som verken er for avslørende eller for forvirrende. At regissør Julia Ducurnau tildeles gullpalmen i Cannes i år skyldes nok litt fascinasjonen for filmens fryktløse sprengning av alle grenser, men kan langt fra begrenses til dette. Titane er en filmopplevelse du sent vil glemme.

Vises 28.oktober kl. 18.00 på Biff og fra 5. november på kino.

 

LES OGSÅ: Kulturell førstehjelp

FILMSTOFF
Biff: Titane

Titane har førpremiere på Biff og er en kompromissløs sjangerhybrid om kjærlighet og humanitet. Og litt biler og drap.

En film som blander menneskelig drama, body horror og komedie vil kanskje føre til like mye skepsis som fascinasjon. Titane er likevel en gjennomført film som bruker kropp, kjønn og seksualitet til å stille spørsmålet om hva som gjør oss menneskelige.

 

Hva i huleste?

Etter en hendelse som barn får vår hovedperson Alexia operert inn en titanplate i hjernen som fører til at hun får en sterkere relasjon til biler enn til mennesker. Som voksen er hun blitt seriemorder og legger på rømmen der hun utgir seg for å være den forsvunnede sønnen til en sørgende brannmann. Et særdeles merkelig forhold utvikler seg og hun finner etterhvert tilbake til mennesket i seg selv. 

Mer en det bør man ikke vite på forhånd, ettersom Titane er den type film som nytes best når man setter seg i kinosetet helt uvitende om hva de neste par timene vil bringe. Det betyr overhodet ikke at filmens premisser reduseres til plottet og sjokkeffekten, men jeg er takknemlig for at jeg ikke rakk å få med meg den minste ting av hva filmen handlet om først. Samtidig er det verdt å vite at man må tåle å sitte gjennom flere forstyrrende og ubehagelige scener.

Filmen får tidlig publikum til å krympe ned i setet. Samtidig som det eskalerer, er det  fengslende og fascinerende så til de grader at når filmen slutter bryter deler av publikum ut i latter over hva de nettopp har bevitnet, sympatisert med og knyttet seg til.

Titane byr på noen fantasy-premisser man må akseptere. Jeg er splittet mellom at dette er et morsomt grep som fremmet budskapet i filmen eller om den hadde gjort seg enda bedre ved å holde seg innenfor «realismen». Det som er sikkert er at det er et sterkt bidrag til følelsen av «hva i huleste er det jeg ser på?» – som er en stor del av appellen til denne filmen.

Titane er visuelt sterk og med imponerende skuespillerprestasjoner, og en regi som verken er for avslørende eller for forvirrende. At regissør Julia Ducurnau tildeles gullpalmen i Cannes i år skyldes nok litt fascinasjonen for filmens fryktløse sprengning av alle grenser, men kan langt fra begrenses til dette. Titane er en filmopplevelse du sent vil glemme.

Vises 28.oktober kl. 18.00 på Biff og fra 5. november på kino.

 

LES OGSÅ: Kulturell førstehjelp

Neste artikkel
Et ekko fra EKKO