Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
09.11.2021
SAMFUNNSTOFF
Satiretegningens død

Norge er landet med mest pressefrihet i verden. Likevel blir det stadig vanskeligere å trykke satiretegninger i norske aviser.

Ahmed Falah lagde satiretegninger i flere år, men ble sensurert og avvist fra de store mediene i hjemlandet Irak. Hjemme i Norge, sitter de største mediehusene på bakbeina når det gjelder å trykke satiretegninger.

Ingen ville trykke tegningene mine i Irak. Jeg fikk høre at de var for vågale og at de gikk for langt, forteller Ahmed Falah.

 

Alvorlige trusler

Det resulterte i at Falah og noen andre satiretegnere laget et eget satiremagasin, hvor de kunne kritisere så mye de ville. De fikk alvorlige trusler. 

Ahmed Falah. Foto: Privat

Det var som reaksjon på en av tegningene han trykket at han fikk dødstrusselen som fikk begeret til å renne over.  Han hadde ikke noe annet valg enn å flykte. 

Etter flere år med usikre boforhold, kom Falah i 2019 til fribyen Drøbak i Norge, med hjelp fra ICORN (The International Cities of Refuge Network). Avistegnernes hus tok i 2009 initiativet til at Drøbak kunne bli verdens første friby for forfulgte avistegnere

– Dette er et initiativ som gjør det mulig for forfattere og kunstnere å komme seg i trygghet og igjen kunne ta i bruk sin ytringsfrihet, forteller Bianca Boege. 

Hun er kurator ved Avistegnerenes hus og har vært mellomkvinne i dialogen vår med Falah.

 

Satiretegningens død

Flu Hartberg tegner satirestripen «Miniminister» i Dagbladet. I stripen harselerer han med norsk politikk gjemt bak tullete og barnslige streker.

– Selv om tegningene gir seg ut for å være noe lett og ufarlig, kan de inneholde mye satire og politikk og nå ut til folk som ellers ikke ville fått det med seg eller interessert seg for politikk.

Da Hartberg begynte å jobbe i avisen i 2007, hadde han flere ukentlige tegneoppdrag i avisen. Slik er det ikke lenger. Først røk tegneseriesiden, der han ukentlig bidro med tegneseriestripen «Fagprat». I høst ble også kommentarspalten han tegnet fast flyttet til nettet.

Nå står jeg igjen med satirestripen «Miniminister» som utgjør cirka en arbeidsdag i løpet av en uke. Og noen ganger en natt, ler Hartberg.

Han trekker frem ironien i at de store mediene i Norge gikk i demonstrasjon og fremmet viktigheten av satiretegninger i kjølvannet av terrorangrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo. 

– Men dagene etter fortsatte de å sparke illustratørene sine, sukker Hartberg

Sammenlignet med andre i bransjen, føler Flu Hartberg seg privilegert.

– Det er ikke mye plass til tegnere i avisene lenger. 

Tall fra boken Karikaturenes historie av Erle Marie Sørheim underbygger det Hartberg sier. I Norge i dag, er det bare ansatt tre avistegnere i en eller annen stillingsbrøk.

Samtidig som Hartberg har et ben innenfor den redaksjonelle pressen, jobber Falah helt uavhengig. Han publiserer tegningene sine hovedsakelig på sosiale medier. Tegningene til Ahmed Falah, som er trykket i denne utgaven, har ikke vært på trykk noe sted tidligere.

 

Den redaksjonelle pressen – Et skjold

Sosiale medier har gjort det enklere å publisere satireinnhold selvstendig, og det når ut til et større publikum. Samtidig er man mer sårbar enn når man er underlagt en redaksjon.

– At redaktøren har det endelige ansvaret for hva som trykkes i avisa, gir beskyttelse til den enkelte tegneren. Dette gjør at friheten til å kritisere og harselere blir større, nevner Boege

Flu Hartberg har selv vært borti en hendelse med sine egne tegninger. Han tegnet en stripe som handlet om det kontroversielle temaet omskjæring. Da kom reaksjonene på løpende bånd.

Flu Hartberg. Foto: André Rusty Løyning

– Jeg fikk blant andre den israelske ambassaden etter meg, sier Hartberg.

Redaktøren måtte sette av en hel dag for å jobbe med reaksjoner som følge av stripa. 

– Jeg slapp jo unna, jeg satt bare på jobb og hadde det på avstand.

Hartberg legger til at en tegning som er trykket i et redaksjonelt medium gjør at bildet får mer tyngde.

– At tegningen er trykket i avisa gir en troverdighet, som man ikke får når man publiserer tegningen sin på sosiale medier.

 

Opphold i pressefrihetens land

I avistegnernes by har Falah tatt opp tegningen igjen. Nå tegner han om det som skjer politisk i Irak. Resten av verden får også gjennomgå Falahs skråblikk. Strekene har gjort ham kjent verden over etter at han i 2019 tegnet en kommentar til beslutningen til The New York Times om å slutte bruke politiske karikaturtegnere. 

Falah forteller satiretegnere møter på mange utfordringer i dagens samfunn. De opplever lite støtte fra verken politiske, religiøse eller finansielle institusjoner. 

– Ikke engang media liker satiretegning som kunstform, sier Falah.

Selv om han nå er trygg i Norge, er det ikke dermed sagt at det blir enkelt å trykke satire i pressen. I lokalavisa i Drøbak, Amta, får han ikke trykke.

– Det er helt håpløst. Byen har en gullgruve av illustratører i verdensklasse som lokalavisa ikke benytter seg av, sier Bianca Boege oppgitt.

 

Har vi det for bra i Norge? 

– Kanskje grunnen til at avisene kutter tegninger, er at de tenker at vi har det for bra til at vi har behov for eller materiale til å lage noe ordentlig satire? undrer Hartberg seg lattermildt.

Falah er et bevis på at det at satiretegning fremdeles er en relevant ytringsform. Etter han kom til Norge har han begynt å kommentere norsk politikk med streken sin. 

Dette er den første tegningen Ahmed Falah laget om norsk politikk. Det er et resultat av å ha vært nødt til å klare seg selv i Norge i to år.

Kostbare tegninger

Økonomi er ofte argumentet som brukes om hvorfor tegningene kuttes fra avisene.

Bianca Boege. Foto: Caroline Roka

– Det handler vel rett og slett om prioriteringer. I en allerede presset redaksjon er det tegnerne som ryker først, sier Boege.

Hun trekker på det før hun fortsetter:

– Men for å være ærlig tror jeg egentlig ikke avisene ser verdien i tegningene og tegnerne.

Hartberg stemmer i.

– Jeg skulle ønske tegninger hadde en mer sentral plassering. Folk mister bokstavelig talt hodene sine for tegninger, så tegninger har beviselig en sprengkraft andre kommunikasjonsformer mangler. At det ikke blir brukt er jo bare trist, utdyper Hartberg.

 

En æra er slutt

– Når det ikke blir noe sted å trykke satiretegninger, er det også risiko for at den forsvinner, sier Hartberg.

Selv følte han seg ikke som satiretegner før han fikk jobb i Dagbladet, på tross av at satire alltid har vært underliggende i alt han har jobbet med.

– Jeg er nok del av den aller siste generasjonen som har vokst opp til å tro at det å være tegner i papiravis er en mulighet, sier Hartberg. 

At papiravisene er i ferd med å bli et gjenferd i det norske medielandskapet hjelper heller ikke. I høst måtte Hartberg si farvel til sitt faste illustrasjonsoppdrag til lørdagskommentaren i Dagbladet. 

– Papiravisa er på vei ut, og nye plattformer må bli tatt i bruk. Dette er en overgangsfase. Det vil alltid være behov for satire, og det vil ikke forsvinne, oppmuntrer Hartberg.

Fra sist ukes «Miniminister»: Barth Eide må tale Norges sak under Klimatoppmøtet i Glasgow. Flu Hartberg, 2021

Kanskje er det håp 

Fritt Ord arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur. I sommer utlyste Fritt Ord et arbeidsstipend for satiretegnere med et ønske om å styrke satiretegningen sin stilling i Norge. 

Ahmed Falah sendte inn sitt bidrag til Fritt Ord og ble en av ni tegnerne som fikk arbeidsstipend på 100 000 kroner som skal brukes til å få publisert en serie med satiretegninger. 

Det er bidraget hans som nå pryder forsiden av den 50. utgaven av Stoff. 

– Man kan ikke la sannheter stå urørt, heller ikke her i Norge. Det er sunt og viktig å analysere den samtiden vi lever i. Det må vi gjøre hele tiden og vi må gjøre det gjennom ulike briller. Det er der satiretegningen er så god, avslutter Flu Harberg.

 

LES OGSÅ: På høyde med klokkene

SAMFUNNSTOFF
Satiretegningens død

Norge er landet med mest pressefrihet i verden. Likevel blir det stadig vanskeligere å trykke satiretegninger i norske aviser.

Ahmed Falah lagde satiretegninger i flere år, men ble sensurert og avvist fra de store mediene i hjemlandet Irak. Hjemme i Norge, sitter de største mediehusene på bakbeina når det gjelder å trykke satiretegninger.

Ingen ville trykke tegningene mine i Irak. Jeg fikk høre at de var for vågale og at de gikk for langt, forteller Ahmed Falah.

 

Alvorlige trusler

Det resulterte i at Falah og noen andre satiretegnere laget et eget satiremagasin, hvor de kunne kritisere så mye de ville. De fikk alvorlige trusler. 

Ahmed Falah. Foto: Privat

Det var som reaksjon på en av tegningene han trykket at han fikk dødstrusselen som fikk begeret til å renne over.  Han hadde ikke noe annet valg enn å flykte. 

Etter flere år med usikre boforhold, kom Falah i 2019 til fribyen Drøbak i Norge, med hjelp fra ICORN (The International Cities of Refuge Network). Avistegnernes hus tok i 2009 initiativet til at Drøbak kunne bli verdens første friby for forfulgte avistegnere

– Dette er et initiativ som gjør det mulig for forfattere og kunstnere å komme seg i trygghet og igjen kunne ta i bruk sin ytringsfrihet, forteller Bianca Boege. 

Hun er kurator ved Avistegnerenes hus og har vært mellomkvinne i dialogen vår med Falah.

 

Satiretegningens død

Flu Hartberg tegner satirestripen «Miniminister» i Dagbladet. I stripen harselerer han med norsk politikk gjemt bak tullete og barnslige streker.

– Selv om tegningene gir seg ut for å være noe lett og ufarlig, kan de inneholde mye satire og politikk og nå ut til folk som ellers ikke ville fått det med seg eller interessert seg for politikk.

Da Hartberg begynte å jobbe i avisen i 2007, hadde han flere ukentlige tegneoppdrag i avisen. Slik er det ikke lenger. Først røk tegneseriesiden, der han ukentlig bidro med tegneseriestripen «Fagprat». I høst ble også kommentarspalten han tegnet fast flyttet til nettet.

Nå står jeg igjen med satirestripen «Miniminister» som utgjør cirka en arbeidsdag i løpet av en uke. Og noen ganger en natt, ler Hartberg.

Han trekker frem ironien i at de store mediene i Norge gikk i demonstrasjon og fremmet viktigheten av satiretegninger i kjølvannet av terrorangrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo. 

– Men dagene etter fortsatte de å sparke illustratørene sine, sukker Hartberg

Sammenlignet med andre i bransjen, føler Flu Hartberg seg privilegert.

– Det er ikke mye plass til tegnere i avisene lenger. 

Tall fra boken Karikaturenes historie av Erle Marie Sørheim underbygger det Hartberg sier. I Norge i dag, er det bare ansatt tre avistegnere i en eller annen stillingsbrøk.

Samtidig som Hartberg har et ben innenfor den redaksjonelle pressen, jobber Falah helt uavhengig. Han publiserer tegningene sine hovedsakelig på sosiale medier. Tegningene til Ahmed Falah, som er trykket i denne utgaven, har ikke vært på trykk noe sted tidligere.

 

Den redaksjonelle pressen – Et skjold

Sosiale medier har gjort det enklere å publisere satireinnhold selvstendig, og det når ut til et større publikum. Samtidig er man mer sårbar enn når man er underlagt en redaksjon.

– At redaktøren har det endelige ansvaret for hva som trykkes i avisa, gir beskyttelse til den enkelte tegneren. Dette gjør at friheten til å kritisere og harselere blir større, nevner Boege

Flu Hartberg har selv vært borti en hendelse med sine egne tegninger. Han tegnet en stripe som handlet om det kontroversielle temaet omskjæring. Da kom reaksjonene på løpende bånd.

Flu Hartberg. Foto: André Rusty Løyning

– Jeg fikk blant andre den israelske ambassaden etter meg, sier Hartberg.

Redaktøren måtte sette av en hel dag for å jobbe med reaksjoner som følge av stripa. 

– Jeg slapp jo unna, jeg satt bare på jobb og hadde det på avstand.

Hartberg legger til at en tegning som er trykket i et redaksjonelt medium gjør at bildet får mer tyngde.

– At tegningen er trykket i avisa gir en troverdighet, som man ikke får når man publiserer tegningen sin på sosiale medier.

 

Opphold i pressefrihetens land

I avistegnernes by har Falah tatt opp tegningen igjen. Nå tegner han om det som skjer politisk i Irak. Resten av verden får også gjennomgå Falahs skråblikk. Strekene har gjort ham kjent verden over etter at han i 2019 tegnet en kommentar til beslutningen til The New York Times om å slutte bruke politiske karikaturtegnere. 

Falah forteller satiretegnere møter på mange utfordringer i dagens samfunn. De opplever lite støtte fra verken politiske, religiøse eller finansielle institusjoner. 

– Ikke engang media liker satiretegning som kunstform, sier Falah.

Selv om han nå er trygg i Norge, er det ikke dermed sagt at det blir enkelt å trykke satire i pressen. I lokalavisa i Drøbak, Amta, får han ikke trykke.

– Det er helt håpløst. Byen har en gullgruve av illustratører i verdensklasse som lokalavisa ikke benytter seg av, sier Bianca Boege oppgitt.

 

Har vi det for bra i Norge? 

– Kanskje grunnen til at avisene kutter tegninger, er at de tenker at vi har det for bra til at vi har behov for eller materiale til å lage noe ordentlig satire? undrer Hartberg seg lattermildt.

Falah er et bevis på at det at satiretegning fremdeles er en relevant ytringsform. Etter han kom til Norge har han begynt å kommentere norsk politikk med streken sin. 

Dette er den første tegningen Ahmed Falah laget om norsk politikk. Det er et resultat av å ha vært nødt til å klare seg selv i Norge i to år.

Kostbare tegninger

Økonomi er ofte argumentet som brukes om hvorfor tegningene kuttes fra avisene.

Bianca Boege. Foto: Caroline Roka

– Det handler vel rett og slett om prioriteringer. I en allerede presset redaksjon er det tegnerne som ryker først, sier Boege.

Hun trekker på det før hun fortsetter:

– Men for å være ærlig tror jeg egentlig ikke avisene ser verdien i tegningene og tegnerne.

Hartberg stemmer i.

– Jeg skulle ønske tegninger hadde en mer sentral plassering. Folk mister bokstavelig talt hodene sine for tegninger, så tegninger har beviselig en sprengkraft andre kommunikasjonsformer mangler. At det ikke blir brukt er jo bare trist, utdyper Hartberg.

 

En æra er slutt

– Når det ikke blir noe sted å trykke satiretegninger, er det også risiko for at den forsvinner, sier Hartberg.

Selv følte han seg ikke som satiretegner før han fikk jobb i Dagbladet, på tross av at satire alltid har vært underliggende i alt han har jobbet med.

– Jeg er nok del av den aller siste generasjonen som har vokst opp til å tro at det å være tegner i papiravis er en mulighet, sier Hartberg. 

At papiravisene er i ferd med å bli et gjenferd i det norske medielandskapet hjelper heller ikke. I høst måtte Hartberg si farvel til sitt faste illustrasjonsoppdrag til lørdagskommentaren i Dagbladet. 

– Papiravisa er på vei ut, og nye plattformer må bli tatt i bruk. Dette er en overgangsfase. Det vil alltid være behov for satire, og det vil ikke forsvinne, oppmuntrer Hartberg.

Fra sist ukes «Miniminister»: Barth Eide må tale Norges sak under Klimatoppmøtet i Glasgow. Flu Hartberg, 2021

Kanskje er det håp 

Fritt Ord arbeider for å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt, kunst og kultur. I sommer utlyste Fritt Ord et arbeidsstipend for satiretegnere med et ønske om å styrke satiretegningen sin stilling i Norge. 

Ahmed Falah sendte inn sitt bidrag til Fritt Ord og ble en av ni tegnerne som fikk arbeidsstipend på 100 000 kroner som skal brukes til å få publisert en serie med satiretegninger. 

Det er bidraget hans som nå pryder forsiden av den 50. utgaven av Stoff. 

– Man kan ikke la sannheter stå urørt, heller ikke her i Norge. Det er sunt og viktig å analysere den samtiden vi lever i. Det må vi gjøre hele tiden og vi må gjøre det gjennom ulike briller. Det er der satiretegningen er så god, avslutter Flu Harberg.

 

LES OGSÅ: På høyde med klokkene

Neste artikkel
Kulturell førstehjelp