Ytringsfriheten. Et veldig stort ord vi har hørt om siden FN-dagen på barneskolen eller samfunnsfagstimene på ungdomsskolen. Vi forbinder det med store opplysningstidsmenn som Voltaire og John Locke, med eidsvollsmennene og den franske og amerikanske revolusjonen. Men hva betyr det egentlig, at man er fri til å «ytre seg ved å gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om», som det så fint står i Store norske leksikon?
Ytringsfrihetens grenser har blitt heftig debattert de siste årene. Hvorvidt man skal la Sian demonstrere, eller om Kamelen skal kunne få si «fuck politi», har egget til store diskusjoner i norsk offentlighet. Med fremveksten av sosiale medier har flere fått mulighet til å ytre seg, men det er likevel ikke gitt at det har gjort det lettere å delta i det offentlige ordskiftet. Med en lavere terskel for å komme til orde, blir det også lettere å spre hets og hatefulle ytringer, som igjen kan skremme andre fra å delta i debatten.
Ytringsfrihetskommisjonen ble oppnevnt i 2020 og har som formål å undersøke nettopp dette. De skal «utrede de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn». Kommisjonen, som består av blant andre Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Magdi fra Karpe, har flere ganger vært i hardt vær. De har for eksempel støttet Sløseriombudsmannen, som har høstet voldsom kritikk av flere. En av dem er aktivist og generalsekretær i Salam – organisasjonen for LHBTIQ+-personer med muslimsk bakgrunn, Begard Reza. Hun valgte i juni å melde seg ut av kommisjonen, og skriver i en kronikk i VG at hun mente at kommisjonen brøt med sitt eget mandat om å sikre rammer for utøvelse av ytringsfriheten.
Så det er ikke bare bare å bli enige om hva ytringsfriheten vil si. Det er konkretisert hva ytringsfriheten er i lovverket, men hvordan det fungerer i praksis er en annen sak. Hvordan skal vi forholde oss til noe så stort som ytringsfrihet? Hva kan vi gjøre for å «delta i det offentlige ordskiftet»? Vel, heldigvis for oss studenter, er det lettere enn man skulle trodd. Å delta i studentorganisasjoner kan være et viktig springbrett for å øve seg til å ta del i samfunnsdebatten.
Det er mange kjente personer i norsk offentlighet i dag, som har bakgrunn fra ulike studentorganisasjoner. For eksempel var Karl Ove Knausgård med i Studentradioen i Bergen på nittitallet. Søsterorganisasjonen i Oslo, Radio Nova, har hatt medlemmer som Hans Olav Brenner, Jon Christian Elden og Kristopher Schau. Også Kristin Clemet og Knut Arild Hareide hadde noen av sine første verv i studentorganisasjonen NHHS, på Norges Handelshøyskole.
Jeg kan nevne i fleng viktige stemmer i dagens Norge, som startet sitt engasjement som unge studenter. Det er jo kanskje ikke så rart, for heldigvis er det mange som engasjerer seg i studietiden. Men ifølge rapporten «Oppdaterte tall om frivillig innsats i Norge, 1998-2017» utfører kun 18 prosent av befolkningen hele 69 prosent av det frivillige arbeidet i landet. Det er flere studentorganisasjoner som melder at de sliter med rekrutteringen av nye medlemmer. Derfor er det desto viktigere at flere engasjerer seg, for å passe på at også de som begynner å studere i 2030 har et like stort organisasjonsmangfold å velge i som vi har.
Det å engasjere seg trenger altså ikke å være så skummelt. Du trenger ikke å publisere en kronikk i Morgenbladet eller bli med i sentralstyret i AUF for å bruke ytringsfriheten din. Det kan være å bli med på et redaksjonsmøte (i Stoff?), arrangere quiz med Raftostiftelsen eller planlegge et helhus med Studentersamfunnet. Og hvem vet, plutselig får du mersmak?
LES OGSÅ: Gjenåpning med bismak