Endelig kunne BIFF gjennomføres med fullsatte kinosaler, besøk og debatter med norske og utenlandske regissører. At Norges største og mest allsidige filmfestival går av stabelen kort tid etter filmfestivalene i Cannes, Venezia og Toronto gjør at festivalen kan håve inn fra ferskvaredisken, med et ekstra krydret program ettersom mange premierer var utsatt til 2021.

Filmfesten fortsetter litt til
Åtte dager er dessverre for lite til å se alt som fortjener en titt på BIFF. Vi rakk verken å se Sundown eller Ascension som vant prisene Cinema/Documentaire Extraordinaire. Heldigvis vil alle prisvinnerne vises på Cinemateket utover høsten. Om man ikke orker å begi seg ut i mer dårlig vær kan man finne et stort utvalg av filmene på BIFF+ frem til 14. november. Her ligger flere klimadokumentarer slik som Mata, The Last Forest og The Magnitude of All Things – et tema som sammen med forskningsformidling og LGBTQ+ ble viet stor plass på BIFF i år. Flere av filmene vi har anmeldt kommer også på norsk kino!

At filmens samfunnsformende slagkraft ikke er uberørt av ulike samfunns begrensede ytringsfrihet, er også noe publikum blir påminnet under festivalen. Regissør av Faceless, som handler om demonstrasjonene i Hongkong, kunne av sikkerhetsgrunner ikke stille med videohilsen da hun mottok ungdommens dokumentarpris. Aktivist og imam Seyran Ates hadde på sin side med seg livvakter til en samtale om dokumentaren Seyran Ates: Sex, Revolution and Islam. 

Seyran Ates: Sex, Revolusjon og Islam

Dokumentaren handler om Seyran Ates, en tyrkisk imam, aktivist, jurist og feminist. Vi følger hennes kamp for muslimsk feminisme, og en seksuell revolusjon i Islam. I filmen blir vi kjent med en kvinne som ikke lar seg stoppe av fatwaer og trusler i kampen for det hun tror på. Ates er en uvanlig karakter, født i tyrkia, vokst opp i Berlin og nå leder av verdens eneste  moské hvor kvinner og menn kan be sammen. Kampen for islamsk reformasjon er utfordrende og vi får oppleve Ates i intime scener med familie, i rettsalen som jurist og som trosleder med konstant politibeskyttelse.

Et av filmens fokuspunkter er mangelen på modernisering i islam, og spesielt forholdet til sex. Vi blir presentert for opptak av Ates sine samtaler med tyske sexarbeidere som ofte får besøk av muslimske menn. En av mennene fikk en kvinne med på en religiøs seremoni som innebar at de var gift i tretti minutter for at de skulle kunne ha sex. Samtidig som dokumentaren utfordrer fordommer og gir et mer nyansert bilde av trosretningen, belyser den også noen problematiske trekk ved islam som Ates selv ønsker å endre. 

Kodenavn: Nagasaki

Denne norske perlen av en dokumentar er like kreativ som den er ektefølt i utforskningen av temaer som familie, undring og tapt kultur. Filmskaper Fredrik S. Hana følger kompisen Marius Lunde som vil gjenopprette kontakten med sin japanske mor. Han har ikke hørt fra henne siden hun forlot familien og reiste tilbake til Japan da han bare var et barn. I hans søken blir han nødt til å bekjempe sine indre demoner.

Det som kanskje høres ut som en episode av Tore på sporet er en langt mer kinovennlig opplevelse. Hana utforsker ulike sjangere for å fremstille følelsene kompisen går gjennom. Alt fra samuraifilm til film noir og japansk samtidsdrama preget av ensomhet og snåle metaforer. Det tyder på at det er godt utført når en plutselig animert sekvens med stemmeforvrengninger kan presse frem noen tårer i øyekroken.

Etter visningen kan regissøren fortelle at de små lekne klippene stort sett er filmet kronologisk og fortløpende, som en reaksjon på det de møter underveis. Det er filmet på et relativt billig og gammelt kamera, noe Hana refererer til som et lite opprør mot bransjens ellers tekniske press. Det fungerer likevel godt, og man får et inntrykk av at filmskapingen i seg selv blir en slags terapi for Lunde. Det er imponerende at en så personlig film er noe de fleste kan nyte.

Silence of the Tides

Silence of the Tides er en godbit av en naturdokumentar og nytes best på stort lerret. Det ville landskapet i Vadehavet er i fokus og dokumentaren tilbyr fantastiske scener på rekke og rad. Flere av scenene er fanget på en tid av døgnet hvor lyset er helt fantastisk, eller spilt inn steder hvor det virker umulig for mennesker å slippe til med kamera. For eksempel rett under vannoverflaten idet en fugl leter etter mat, en sel som puster tungt midt i en snøstorm, bilder av liv vi ellers ikke ser. Man får nesten lyst til å hoppe gjennom kinoskjermen og ta del i filmen. 

Hva vet vi egentlig om det yrende livet på vår lille jord? Selv uten et narrativ er Silence of the Tides en dokumentar som ikke forlater netthinnen med det første.

The Hunt for Planet B

The Hunt for Planet B er en fascinerende dokumentar om forskere ved NASA som skal bruke et nytt teleskop, med navn James Webb (JWST), for å finne planeter med liv. Filmen byr på fantastisk, undrende pianomusikk som understreker den filosofiske, lengtende og søkende stemningen i filmen. 

Alle forskerne har ulike grunner til å lete etter liv på andre planeter: Fra Sarah som har mistet mannen sin, til Jon som har et sterkt konkurranseinstinkt og føler han må jobbe med noe som er større enn seg selv. Samtidig som den amerikanske kongressen krangler om budsjettoverskridelser for teleskopet har forskerne allerede funnet en planet med vann, TRAPPIST-1e, hvor det potensielt kan eksistere liv. 

The Hunt for Planet B klarer å gjøre avansert forskning spennende og forståelig. Filmen var derfor en verdig vinner av prisen for beste forskningsformidlende dokumentar og vil vises i løpet av november på USF Verftet.

The Card Counter

Kortspill, intriger og spennende vrier –  The Card Counter forsøker å holde deg på kanten av kinosetet, til tross for et noe lavt tempo gjennom filmen. I filmen, som er produsert av blant annet Martin Scorsese, følger vi den tidligere soldaten William Tell (Oscar Isaac). Tynget av fortidens synder løslates han fra fengsel med en brennende lidenskap for poker i bagasjen. Underveis i en pokerturnering blir han noe motvillig med i spillerstallen til La Linda (Tiffany Haddish), en mystisk pokerdronning som alltid går all in. 

Gjennom filmen er oddsene høye og intrigene kommer på løpende bånd. Har du en forkjærlighet for psykologiske drama eller liker å tilbringe fredagskveldene rundt pokerbordet er dette en film å sette alle sjetongene på. The Card Counter byr på en solid dose underholdning med en finale som er verdt å vente på. 

Anette

Anette er en bisarr musikal med musikk av Sparks-brødrene. Har du sett den franske klassikeren Den fabelaktige Amélie fra Montmartre faller Leos Carax første engelskspråklige film trolig i smak. Adam Driver spiller Henry McHenry, en standup-komiker som er sammen med Anne, en verdenskjent operasanger (Marion Cotillard). Det som ved første øyekast virker å være en romantisk komedie blir gradvis noe langt mer dystert og surrealistisk. 

Adam Driver er en bedre skuespiller enn sanger, men han spiller såpass bra at man kan tilgi nasale toner. Marion Cotillard har derimot en stemme som kan sikre en musikkarriere dersom hun går lei av å briljere på lerretet. 

Anette er filmet med et statisk kamera med scenografi tatt rett ut av teateret, noe som bidrar til følelsen av at man ser et sceneshow. Det absurde i å se syngende leger på en fødestue, korister på et standup-show, og politibetjenter i sang under forhør, er i seg selv grunn nok til å se filmen. Om du likte La La Land eller er fan av Sparks-brødrene vil du sette pris på den underfundige opplevelsen som er Anette.

LES OGSÅ: Biff: Titane