Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
16.11.2021
SAMFUNNSTOFF
I ytringsfrihetens grenseland

For Kamelen ble kampen for å være innenfor ytringsfriheten en viktig prinsippsak. Men hvordan skal man vite hva som er lov til å si når det er så vanskelig å trekke klare grenser?

I desember 2018 spiller Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, konsert i Kristiansand. Tidlig i konserten roper Kamelen «fuck the police» gjentatte ganger i mikrofonen før han stagediver på publikum med ett mål for øyet: å crowdsurfe til baren for å få seg noe leskende. Plutselig kjenner han at noen river mikrofonen ut av hånden hans. Politiet i lokalet har bestemt seg for å stanse konserten. De fører Kamelen inn i politibilen utenfor, til stor motstand fra Kamelen selv. 

– Det ble jo ganske mye styr. To rettsinstanser for en så dum ting som det der, sier Mosele om hendelsene og etterdønningene fra kvelden i 2018. 

 

«Fuck politi»

Hva tenker du om måten politiet håndterte saken på?

– Jeg syntes bare det var litt flaut at politiet gadd å gjøre så mye ut av det. Hvis du kommer på hip-hop-konsert så kan ikke du forvente at det skal være være rolig, sier Mosele.

Vi møter Mosele på hans foretrukne vannhull, Landmark, 30 minutter etter avtalt tid. Angivelig på grunn av en pratsom tannlege. På vei mot oss vinker han anerkjennende mot flere av gjestene i lokalet. Tre år senere ligger hendelsen i Kristiansand fortsatt friskt i minne.

– Vi spilte konsert som vi pleier. Når vi går på sier vi alltid «snuten må holde kjeft» og «fuck politi». Kompisen min begynner å rope det i det jeg stagediver. Plutselig kjenner jeg at det er noen som drar tak i meg. Det var politiet som ikke var så fornøyd med utsagnet.

I tingretten dømmes Kamelen for å ha forhindret politiets arbeid. Denne dommen fikk i ettertid kritikk fra blant annet jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen og rapper Don Martin, for å ikke diskutere spørsmålet om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet godt nok. Selv er ikke Mosele overrasket over nederlaget i Kristiansand Tingrett.

– Jeg ble ikke så sjokkert over at jeg tapte i tingretten, for jeg har ikke så mye tiltro til rettsapparatet i Kristiansand. Det er jo veldig sånn at politiet og Jesus står høyt der. 

Mosele anket saken videre, og ble i lagmannsretten frifunnet for forholdet. Mosele, som både var villig til å ta saken til høyesterett og å sitte i fengsel, legger ikke skjul på at seieren ikke kom på den måten han hadde ønsket.

– De gjorde det enkelt for seg selv. I dommen står det at «fordi tiltalte ikke så politimennene så kunne han ikke vite at han forhindret arbeidet deres», i stedet for å ta stilling til om jeg hadde hatt lov til å si det om jeg hadde sett dem. Det var litt kjipt at det endte sånn, men jeg ble i hvert fall ikke dømt.

Mosele er tydelig på at han heller hadde ønsket seg en prinsipiell avklaring av hva som er greit å si fra en scene, og hvor ytringsfrihetens grenser går. Han er ikke alene om å være usikker på hvor mye ytringsfriheten omfatter.

For hvem vet egentlig hvor langt ytringsfriheten strekker seg?

 

Uklare grenser

– Etter å ha jobbet med dette i tyve år så er min klare oppfatning at folk er veldig i tvil om hvor disse grensene går. 

Dette sier Anine Kierulf. Hun er førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på ytringsfrihet. Denne utydeligheten er i følge Kierulf problematisk, som legger til at det kan virke hemmende i et demokrati om disse grensene er uklare.

– På ytringsfrihetens område er det viktig at grensene er klare. Når det gjelder de lovlydige av oss så vil vi fort holde tilbake mer enn vi bør. Det gjør at vi går glipp av ytringer som samfunnet burde hørt. 

Foto: Amund Aasbrenn

Kierluf forteller videre at det er flere grunner til at ytringsfrihetens grenser virker utydelige, men påpeker at en viktig grunn kan være at ytringsfriheten endrer seg over tid. Ifølge Kierulf er det mye som har endret seg siden 1800-tallet, hvor mye av det som var kriminalisert på den tiden er helt vanlig i dag.

– Man kunne for eksempel ikke opplyse om prevensjon av hensyn til den allmenne moral. Å kritisere statsmaktene på respektløse måter var også forbudt på 1800-tallet, men er noe av det som er mest vernet i dag. 

En annen årsak til at ytringsfrihetens grenser ikke er helt tydelige er rett og slett på grunn av språket vårt. De juridiske grensene er ofte rimelig enkle. Det som gjør vurderingene vanskelige er at språket vårt egentlig er veldig komplisert. 

– Helt uavhengig av ytringsfrihetsspørsmål misforstår vi hverandre hele tiden. Hvordan vi forstår hverandre kommer an på mange ting, som hvem som snakker, hvilke ord som brukes, og konteksten det fremsettes i. Disse forholdene har egentlig ikke noe med juss og ytringsfrihet å gjøre i det hele tatt.

Ifølge Kierulf er det nettopp utfordringer med språktolkning som gjør at ytringsfrihetens grenser vil være vanskelig å regulere helt klart. En del tilfeller er likevel helt åpenbare brudd på ytringsfriheten.

– Grovt skremmende trusler og utleveringer av folks intime privatliv vil være ulovlig. Kaller du naboen din pedofil og korrupt så vil det fort være ærekrenkende. Det meste annet vil være tolkningsavhengig.

 

Folkeskikk og sosiale sanksjoner

Kierulf forteller at ytringsfriheten ofte blir satt til side til fordel for andre viktige samfunnshensyn og rettigheter, som vernet mot trusler, og privatlivs- og ærekrenkelser. Disse verdiene er så sentrale at ytringsfriheten ofte må vike.

– Dersom du fritt kan true folk med å drepe dem hvis de sier noe du er uenig med, hindrer du den frie diskusjonen som ytringsfriheten i utgangspunktet skulle ivareta, påpeker Kierulf.

Det er likevel noe helt annet enn de juridiske grensene som begrenser ytringsfriheten mest i hverdagen: frykten for å bli upopulær.

– Det er ulike typer sosialt press som er det mest praktisk styrende i hverdagen. Det å måtte forsvare synspunktene sine kan være veldig slitsomt. 

På grunn av disse sterke sosiale sanksjonene vil det ifølge Kierulf være ekstra viktig å verne om de ytringene som tør å utfordre etablerte normer. 

–  Å stå for noe helt alene kan ha store sosiale kostnader. Derfor er det viktig at staten beskytter vår mulighet til å ytre upopulære meninger.

 

En prinsippsak

På Landmark forteller Kamelen at han var villig til å gå langt for å vinne frem i saken mot politiet. Han fastslår at det aldri var aktuelt å betale boten, og at han var villig til å ta saken helt til Høyesterett.

– Jeg mener at jeg hadde rett til å si det, og ingen skal kunne si at jeg ikke hadde lov til det. Hvis jeg ikke skal kunne fremføre det, så får jeg ikke lov til å fremføre kunsten min. Derfor ville jeg stå opp for meg selv. Hvis jeg må sitte tredve dager i fengsel, faen da tar jeg heller det enn å betale boten. 

Har hendelsen i Kristiansand påvirket måten du ytrer deg på?

– Nå tør jeg å ytre meg enda mer. Jeg roper fortsatt «fuck politi» hvis jeg føler for det. Jeg har en sang som går «siden dag 1, fuck politi» som vi lagde i etterkant av denne episoden. Den sangen spiller vi på alle konserter vi har. 

Og du har ikke blitt stoppet?

– Ikke foreløpig. Vi får se neste gang jeg er i Kristiansand.

 

LES OGSÅ: God morgen for Matland

SAMFUNNSTOFF
I ytringsfrihetens grenseland

For Kamelen ble kampen for å være innenfor ytringsfriheten en viktig prinsippsak. Men hvordan skal man vite hva som er lov til å si når det er så vanskelig å trekke klare grenser?

I desember 2018 spiller Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, konsert i Kristiansand. Tidlig i konserten roper Kamelen «fuck the police» gjentatte ganger i mikrofonen før han stagediver på publikum med ett mål for øyet: å crowdsurfe til baren for å få seg noe leskende. Plutselig kjenner han at noen river mikrofonen ut av hånden hans. Politiet i lokalet har bestemt seg for å stanse konserten. De fører Kamelen inn i politibilen utenfor, til stor motstand fra Kamelen selv. 

– Det ble jo ganske mye styr. To rettsinstanser for en så dum ting som det der, sier Mosele om hendelsene og etterdønningene fra kvelden i 2018. 

 

«Fuck politi»

Hva tenker du om måten politiet håndterte saken på?

– Jeg syntes bare det var litt flaut at politiet gadd å gjøre så mye ut av det. Hvis du kommer på hip-hop-konsert så kan ikke du forvente at det skal være være rolig, sier Mosele.

Vi møter Mosele på hans foretrukne vannhull, Landmark, 30 minutter etter avtalt tid. Angivelig på grunn av en pratsom tannlege. På vei mot oss vinker han anerkjennende mot flere av gjestene i lokalet. Tre år senere ligger hendelsen i Kristiansand fortsatt friskt i minne.

– Vi spilte konsert som vi pleier. Når vi går på sier vi alltid «snuten må holde kjeft» og «fuck politi». Kompisen min begynner å rope det i det jeg stagediver. Plutselig kjenner jeg at det er noen som drar tak i meg. Det var politiet som ikke var så fornøyd med utsagnet.

I tingretten dømmes Kamelen for å ha forhindret politiets arbeid. Denne dommen fikk i ettertid kritikk fra blant annet jussprofessor Hans Fredrik Marthinussen og rapper Don Martin, for å ikke diskutere spørsmålet om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet godt nok. Selv er ikke Mosele overrasket over nederlaget i Kristiansand Tingrett.

– Jeg ble ikke så sjokkert over at jeg tapte i tingretten, for jeg har ikke så mye tiltro til rettsapparatet i Kristiansand. Det er jo veldig sånn at politiet og Jesus står høyt der. 

Mosele anket saken videre, og ble i lagmannsretten frifunnet for forholdet. Mosele, som både var villig til å ta saken til høyesterett og å sitte i fengsel, legger ikke skjul på at seieren ikke kom på den måten han hadde ønsket.

– De gjorde det enkelt for seg selv. I dommen står det at «fordi tiltalte ikke så politimennene så kunne han ikke vite at han forhindret arbeidet deres», i stedet for å ta stilling til om jeg hadde hatt lov til å si det om jeg hadde sett dem. Det var litt kjipt at det endte sånn, men jeg ble i hvert fall ikke dømt.

Mosele er tydelig på at han heller hadde ønsket seg en prinsipiell avklaring av hva som er greit å si fra en scene, og hvor ytringsfrihetens grenser går. Han er ikke alene om å være usikker på hvor mye ytringsfriheten omfatter.

For hvem vet egentlig hvor langt ytringsfriheten strekker seg?

 

Uklare grenser

– Etter å ha jobbet med dette i tyve år så er min klare oppfatning at folk er veldig i tvil om hvor disse grensene går. 

Dette sier Anine Kierulf. Hun er førsteamanuensis i juss ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på ytringsfrihet. Denne utydeligheten er i følge Kierulf problematisk, som legger til at det kan virke hemmende i et demokrati om disse grensene er uklare.

– På ytringsfrihetens område er det viktig at grensene er klare. Når det gjelder de lovlydige av oss så vil vi fort holde tilbake mer enn vi bør. Det gjør at vi går glipp av ytringer som samfunnet burde hørt. 

Foto: Amund Aasbrenn

Kierluf forteller videre at det er flere grunner til at ytringsfrihetens grenser virker utydelige, men påpeker at en viktig grunn kan være at ytringsfriheten endrer seg over tid. Ifølge Kierulf er det mye som har endret seg siden 1800-tallet, hvor mye av det som var kriminalisert på den tiden er helt vanlig i dag.

– Man kunne for eksempel ikke opplyse om prevensjon av hensyn til den allmenne moral. Å kritisere statsmaktene på respektløse måter var også forbudt på 1800-tallet, men er noe av det som er mest vernet i dag. 

En annen årsak til at ytringsfrihetens grenser ikke er helt tydelige er rett og slett på grunn av språket vårt. De juridiske grensene er ofte rimelig enkle. Det som gjør vurderingene vanskelige er at språket vårt egentlig er veldig komplisert. 

– Helt uavhengig av ytringsfrihetsspørsmål misforstår vi hverandre hele tiden. Hvordan vi forstår hverandre kommer an på mange ting, som hvem som snakker, hvilke ord som brukes, og konteksten det fremsettes i. Disse forholdene har egentlig ikke noe med juss og ytringsfrihet å gjøre i det hele tatt.

Ifølge Kierulf er det nettopp utfordringer med språktolkning som gjør at ytringsfrihetens grenser vil være vanskelig å regulere helt klart. En del tilfeller er likevel helt åpenbare brudd på ytringsfriheten.

– Grovt skremmende trusler og utleveringer av folks intime privatliv vil være ulovlig. Kaller du naboen din pedofil og korrupt så vil det fort være ærekrenkende. Det meste annet vil være tolkningsavhengig.

 

Folkeskikk og sosiale sanksjoner

Kierulf forteller at ytringsfriheten ofte blir satt til side til fordel for andre viktige samfunnshensyn og rettigheter, som vernet mot trusler, og privatlivs- og ærekrenkelser. Disse verdiene er så sentrale at ytringsfriheten ofte må vike.

– Dersom du fritt kan true folk med å drepe dem hvis de sier noe du er uenig med, hindrer du den frie diskusjonen som ytringsfriheten i utgangspunktet skulle ivareta, påpeker Kierulf.

Det er likevel noe helt annet enn de juridiske grensene som begrenser ytringsfriheten mest i hverdagen: frykten for å bli upopulær.

– Det er ulike typer sosialt press som er det mest praktisk styrende i hverdagen. Det å måtte forsvare synspunktene sine kan være veldig slitsomt. 

På grunn av disse sterke sosiale sanksjonene vil det ifølge Kierulf være ekstra viktig å verne om de ytringene som tør å utfordre etablerte normer. 

–  Å stå for noe helt alene kan ha store sosiale kostnader. Derfor er det viktig at staten beskytter vår mulighet til å ytre upopulære meninger.

 

En prinsippsak

På Landmark forteller Kamelen at han var villig til å gå langt for å vinne frem i saken mot politiet. Han fastslår at det aldri var aktuelt å betale boten, og at han var villig til å ta saken helt til Høyesterett.

– Jeg mener at jeg hadde rett til å si det, og ingen skal kunne si at jeg ikke hadde lov til det. Hvis jeg ikke skal kunne fremføre det, så får jeg ikke lov til å fremføre kunsten min. Derfor ville jeg stå opp for meg selv. Hvis jeg må sitte tredve dager i fengsel, faen da tar jeg heller det enn å betale boten. 

Har hendelsen i Kristiansand påvirket måten du ytrer deg på?

– Nå tør jeg å ytre meg enda mer. Jeg roper fortsatt «fuck politi» hvis jeg føler for det. Jeg har en sang som går «siden dag 1, fuck politi» som vi lagde i etterkant av denne episoden. Den sangen spiller vi på alle konserter vi har. 

Og du har ikke blitt stoppet?

– Ikke foreløpig. Vi får se neste gang jeg er i Kristiansand.

 

LES OGSÅ: God morgen for Matland

Neste artikkel
DM-okrati