Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
18.11.2021
KOMMENTARSTOFF
Hvis det er lov å si

Innenfor husets fire vegger og blant venner, og ikke fiender, er det meste fritt vilt, men ute i offentligheten er det best å forholde seg tyst.

I 2019 gikk NRK ut og beklaget for å ha brukt ordet «jødesvin» i en satiriks-sketsj, og videoen ble fjernet fra alle plattformer. Kort fortalt handlet seansen om et parti Scrabble mellom en ortodoks jøde og en annen mann. Mannen måtte velge mellom å legge ned ordet «jødesvin» eller å tape spillet. Ved å fjerne videoen og deretter legge seg langflate legger NRK også lokk på hele debatten, etter min mening. Er komikk av alvorlige tematikker uforenelig med det å være moralsk? 

 

En provokatørs bekjennelse 

Å være frekk i kjeften virker å være varemerket til mange komikere, realitydeltakere og skandaløse b-kjendiser i rampelyset. Det er en like stor del av imaget deres som selvironi, reklame for selvbruning og rabattkoder på ultrafast fashion. Dessverre er døgnfluens levetid ikke bare en myte. Like fort som de ble sensasjoner over natten, forsvinner de – felt av et par uheldige formuleringer fanget opp på Snapchat og publisert som forsidesak i VG. Dette er ikke nok en beretning om kanselleringskulturen som et onde i seg selv. Au contraire, handler det om vårt indre behov for å bli utfordret og satt ut av spill for å forstå hvordan verden henger sammen. 

Moralens vokter er streng. Misforstå meg rett, det er en del hodeløse c-kjendiser som helst skulle ha avstått fra å spre eder og galle. Likevel får det meg til å stusse. Her kastes de under bybanen over en lav sko, for uttalelser de fleste av oss mest sannsynlig har tenkt, og kanskje til og med konspirert over, en sen lørdagskveld med alkoholen brusende i blodet. 

Her tenker jeg blant annet på Sigrid Bonde Tusviks karakteristikker av Ari Behn etter hans død, der podcastduoen Tusvik og Tønne måtte beklage offentlig til familien hans. Timingen har selvfølgelig stor innvirkning, men som Tusvik selv sa: «Humor må være grenseoverskridende». I 2019 la Tore Sagen seg langflat etter et forsøk på å spille rasistisk. Selv sa han til Dagsavisen at han ikke angret på sketsjen: «Det var en god idè, som prøvde å formidle et godt budskap»

Vi lever i en tidsalder der alle skal beklage seg – det er rett og slett gått inflasjon i beklagelser. I det offentlige ordskiftet har den religiøse bekjennelsen blitt erstattet av kollektiv kanossagang i riksdekkende medier. Mitt poeng er: Når skal vi ta spøk for spøkens skyld og når skal vi ta debatten? Vi står i fare for at offentlige personer knebles, og at de fremtvungede beklagelsene blir lite verdt. 

 

Når PK-hatten blir for trang 

Hvorfor er drøye uttalelser morsomme? Overraskelsesmomentet er et viktig verktøy for komikere som trenger å sette publikummet ut av spill, da sitter latteren nemlig løsere. Ikke minst gnistrer det litt ekstra når vi også blir utfordret, provosert og alvorlige temaer ufarliggjøres. I vår tid har den velkjente, men o så lite flatterende, PK-hatten blitt tredd hardt nedover ørene våre fra tidlig alder. Vi er nødt til å møte konsekvensene av klimaendringer, systematisk rasisme, høyreekstremisme og metoo. Da er det godt med en utløsende latter en gang i blant, hvis det er lov å si. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor ber vi, gang på gang, offentlige personer å slukøret trygle om tilgivelse?

For å unngå å bli helt oppslukt av vår egne moralfilosofiske boble er vi nødt til å tørre å pirke borti der det gjør vondt. I det store havet av informasjon kreves det overdrivelser, da er det viktig å ta ting med en klype salt. Humor bør kunne være drøy, men ironisk, og det er nødvendig. Uten et stort nedslagsfelt er det liten vits å ytre seg i masseproduksjonen av meninger, debatter og leserinnlegg. Jeg ønsker at underholdningen jeg konsumerer skal være leken, ironisk og uforpliktende, men med et seriøst bakteppe av at det tross alt har et etisk grunnlag. Det er det viktigste. 

 

Fortsatt mye å le av  

2000-tallets komiske talenter som Erlend Loe, Harald Eia og Anne-Kat. Hærland utfordret oss og har inspirert videre utvikling av humor som virkemiddel i alvorlige situasjoner. Vi mimrer tilbake til Hærlands storhetstid i Nytt på Nytt, men mye tyder på at hennes karakter fort kunne gått på en smell i dagens kronikkhysteri. Budskapet vil forsvinne dersom vi kun skraper overflaten av det Tusvik, NRK-satiriks og Sagen forsøker å formidle. Det er et klart skille mellom det å spille en uvitende idiot, og det å faktisk være det. Det er tross alt fortsatt mye å le av.

 

LES OGSÅ: Latter i mørket

KOMMENTARSTOFF
Hvis det er lov å si

Innenfor husets fire vegger og blant venner, og ikke fiender, er det meste fritt vilt, men ute i offentligheten er det best å forholde seg tyst.

I 2019 gikk NRK ut og beklaget for å ha brukt ordet «jødesvin» i en satiriks-sketsj, og videoen ble fjernet fra alle plattformer. Kort fortalt handlet seansen om et parti Scrabble mellom en ortodoks jøde og en annen mann. Mannen måtte velge mellom å legge ned ordet «jødesvin» eller å tape spillet. Ved å fjerne videoen og deretter legge seg langflate legger NRK også lokk på hele debatten, etter min mening. Er komikk av alvorlige tematikker uforenelig med det å være moralsk? 

 

En provokatørs bekjennelse 

Å være frekk i kjeften virker å være varemerket til mange komikere, realitydeltakere og skandaløse b-kjendiser i rampelyset. Det er en like stor del av imaget deres som selvironi, reklame for selvbruning og rabattkoder på ultrafast fashion. Dessverre er døgnfluens levetid ikke bare en myte. Like fort som de ble sensasjoner over natten, forsvinner de – felt av et par uheldige formuleringer fanget opp på Snapchat og publisert som forsidesak i VG. Dette er ikke nok en beretning om kanselleringskulturen som et onde i seg selv. Au contraire, handler det om vårt indre behov for å bli utfordret og satt ut av spill for å forstå hvordan verden henger sammen. 

Moralens vokter er streng. Misforstå meg rett, det er en del hodeløse c-kjendiser som helst skulle ha avstått fra å spre eder og galle. Likevel får det meg til å stusse. Her kastes de under bybanen over en lav sko, for uttalelser de fleste av oss mest sannsynlig har tenkt, og kanskje til og med konspirert over, en sen lørdagskveld med alkoholen brusende i blodet. 

Her tenker jeg blant annet på Sigrid Bonde Tusviks karakteristikker av Ari Behn etter hans død, der podcastduoen Tusvik og Tønne måtte beklage offentlig til familien hans. Timingen har selvfølgelig stor innvirkning, men som Tusvik selv sa: «Humor må være grenseoverskridende». I 2019 la Tore Sagen seg langflat etter et forsøk på å spille rasistisk. Selv sa han til Dagsavisen at han ikke angret på sketsjen: «Det var en god idè, som prøvde å formidle et godt budskap»

Vi lever i en tidsalder der alle skal beklage seg – det er rett og slett gått inflasjon i beklagelser. I det offentlige ordskiftet har den religiøse bekjennelsen blitt erstattet av kollektiv kanossagang i riksdekkende medier. Mitt poeng er: Når skal vi ta spøk for spøkens skyld og når skal vi ta debatten? Vi står i fare for at offentlige personer knebles, og at de fremtvungede beklagelsene blir lite verdt. 

 

Når PK-hatten blir for trang 

Hvorfor er drøye uttalelser morsomme? Overraskelsesmomentet er et viktig verktøy for komikere som trenger å sette publikummet ut av spill, da sitter latteren nemlig løsere. Ikke minst gnistrer det litt ekstra når vi også blir utfordret, provosert og alvorlige temaer ufarliggjøres. I vår tid har den velkjente, men o så lite flatterende, PK-hatten blitt tredd hardt nedover ørene våre fra tidlig alder. Vi er nødt til å møte konsekvensene av klimaendringer, systematisk rasisme, høyreekstremisme og metoo. Da er det godt med en utløsende latter en gang i blant, hvis det er lov å si. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor ber vi, gang på gang, offentlige personer å slukøret trygle om tilgivelse?

For å unngå å bli helt oppslukt av vår egne moralfilosofiske boble er vi nødt til å tørre å pirke borti der det gjør vondt. I det store havet av informasjon kreves det overdrivelser, da er det viktig å ta ting med en klype salt. Humor bør kunne være drøy, men ironisk, og det er nødvendig. Uten et stort nedslagsfelt er det liten vits å ytre seg i masseproduksjonen av meninger, debatter og leserinnlegg. Jeg ønsker at underholdningen jeg konsumerer skal være leken, ironisk og uforpliktende, men med et seriøst bakteppe av at det tross alt har et etisk grunnlag. Det er det viktigste. 

 

Fortsatt mye å le av  

2000-tallets komiske talenter som Erlend Loe, Harald Eia og Anne-Kat. Hærland utfordret oss og har inspirert videre utvikling av humor som virkemiddel i alvorlige situasjoner. Vi mimrer tilbake til Hærlands storhetstid i Nytt på Nytt, men mye tyder på at hennes karakter fort kunne gått på en smell i dagens kronikkhysteri. Budskapet vil forsvinne dersom vi kun skraper overflaten av det Tusvik, NRK-satiriks og Sagen forsøker å formidle. Det er et klart skille mellom det å spille en uvitende idiot, og det å faktisk være det. Det er tross alt fortsatt mye å le av.

 

LES OGSÅ: Latter i mørket

Neste artikkel
Singel