Hvis jeg sier Utøya, hva ser du for deg da? Det er en kjent sak at vi husker bilder bedre enn ord. Bilder gir et inntrykk som er mer konkret enn det en tekst gir – på godt og vondt.
Niclas Hammarström vant i 2012 en av fotojournalistikkens fremste priser i World Press Photo for sine bilder fra 22. juli. Bildene har aldri blitt vist i norsk offentlighet. Mye av ansvaret for å formidle historiene fra Utøya har falt på de som overlevde. I nettavisen Medier24 skrev Ivar Benjamin Østebø, overlevende og journalist, en kommentar om Hammarströms bilder. Han sier at de viser en side av 22. juli som ligner på de bildene han selv har på netthinnen.
– Publisering av hvilket som helst av disse bildene vil nesten garantert virke retraumatiserende og høyst belastende for mange. Men jeg frykter likevel at kostnaden ved å ikke gjøre det i det hele tatt har vært for stor, skriver Østebø.
I en offisiell uttalelse fra Den Nasjonale Støttegruppen Etter 22. juli gir de valget og det etiske ansvaret rundt publisering av bilder fra Utøya til pressen, men understreker viktigheten av å ta hensyn til og holde dialog med pårørende og overlevende.
Innblikk i andre virkeligheter
Et fotografi av en kropp i fritt fall, som ellers kunne sett ut som en scene fra en film, blir et bilde på angrepet på Twin Towers i 2001. Vi får et inntrykk av en desperasjon og en hjelpeløshet som vi som betraktere ikke kan forstå, og journalistenes skriving ikke kan gi oss innblikk i. Akkurat dette bildet dokumenterer et øyeblikk som ellers ville gått tapt, noe som har overføringsverdi til Hammarströms bilder.
Vi kan tenke oss at bilder tvinger oss til å forholde oss til virkeligheten. Når vi leser en tekst, blir vi presentert for en sak og en synsvinkel, og man blir som leser mer eller mindre engasjert. Når man ser et fotografi, kommer derimot alle inntrykkene samtidig. Vi blir presentert for et bilde som ikke bare inneholder et motiv, men som også forteller om en hendelse.
Pressefrihet
Fri presse er avgjørende for ytringsfriheten, og dette inkluderer fotografenes arbeid. I Vær Varsom-plakaten står det at pressen har som oppgave å informere om det som skjer i samfunnet, men også å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre».
Mediene har ansvar for å fortelle om det som skjedde, og de valgte å ikke publisere bildene av ofrene, men skrev mye om terroristen. For oss som ikke var på Utøya eller er pårørende, dukker det gjerne opp to bilder i hodet når noen nevner 22. juli: Rettssaken og rosehavet. Noen mener at dokumentasjonen fra 22. juli allerede er dekkende nok. Men det er lettere å vende blikket bort, enn å forsøke å ta inn over seg det som skjedde og den dokumentasjonen som er der, både av minnesmerker, bøker og filmer. Problemet med minnesmerkene er at folk flest ikke får sett dem.
Er vi klare for å se bildene?
Det er ingen ord som kan beskrive ekstreme realiteter like godt som et bilde. Tenk på bildet «The falling man» tatt 11. september 2001, hvor vi ser en person som heller hopper i døden enn å vente på den. Og bildet av tre år gamle avdøde Alan Kurdi som forandret måten vi så på flyktningkrisen. Tenk på bildet av mannen som forsøkte å hindre kolonnen av stridsvogner under massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Og bildet «Migrant mother» tatt under Den store depresjonen i USA på 30-tallet. Disse bildene sitter på netthinnene vår, de har brakt virkeligheten nærmere og gjort inntrykk på oss. Det viser fotografiets verdi som historisk og politisk dokumentasjon.
Det at mange overlevende og pårørende er imot publisering av disse bildene, og at flere fortsatt sliter med å fordøye det som skjedde 22. juli, tyder på at det fortsatt er for tidlig å publisere Hammarströms bilder. Mange er ikke klare for å se bildene, og da er det hos dem hensynet ligger.
Det er mulig å finne bildene fra Utøya som aldri ble vist i norsk offentlighet på nett. Vær oppmerksom på at de er sterke, så oppsøk dem på eget ansvar.
LES OGSÅ: En time med Marhaug