Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
21.11.2021
LESERINNLEGG
Borgerlønn, en utopi eller en dystopi?

Borgerlønn vil være en quick fix som vil sette en brems på dagens utvikling. Dersom vi skal videreutvikle og skape et samfunn med muligheter for alle, trenger vi handlekraftige løsninger som øker produktivitet og samspill.

Borgerlønn til alle kan ved første øyekast virke som en enkel og ubyråkratisk avtale som i prinsippet kan avløse ulike behovsprøvde ytelser fra staten sin side, eller være et substitutt til de nåværende løsningene. Dersom man dykker dypere ned i debatten, handler store deler av argumentene for borgerlønn om utjevning av ulikheter i samfunnet. Det debatten ofte mangler er et reelt perspektiv på borgerlønn fra et finansielt og arbeidslivsperspektiv.

Det som skremmer meg med denne debatten er hvor naiv og virkelighetsfjern den ofte blir. Man må kunne skille en utopi fra et virkelig samfunn med ulike demokratiske og økonomiske strukturer. Som et av argumentene mot borgerlønn vil jeg stille et spørsmål jeg mener er grunnleggende vesentlig: Hva er viktig for et bærekraftig og organisert norsk samfunn? 

«Det som skremmer meg med denne debatten er hvor naiv og virkelighetsfjern den ofte blir»

Et åpent og vanskelig spørsmål, tenker du kanskje. Noen av punktene jeg mener er av stor betydning for nettopp dette, er et samfunn som inkluderer, utvikler og skaper muligheter for innbyggerne. Det vil jeg klassifisere som min (mulig omdiskuterte) innfallsvinkel på den norske modellen. Den modellen som etter boka skal «legge til rette for at alle skal bidra, og gjøre sin plikt for samfunnet». Dersom vi hadde vedtatt en sum som alle med statsborgerskap fikk utdelt for å være en del av vårt samfunn, ville lagånden i landet vårt fått en betydelig knekk. 

Det ble i forrige utgave av Stoff referert til borgerlønn som et tilbud som kommer til å skape sjanselikhet. For å være helt ærlig, mener jeg det er et resultatløst argument i et av verdens rikeste, mest likestilte og beste land å bo i. Et konsept som borgerlønn vil bidra til at samfunnet bruker uendelig med ressurser og midler på å gi befolkningen en liten sum penger som i realiteten har tilbakevirkende kraft på den norske modellen. 

Ut fra debatten om borgerlønn, slik den utspiller seg i dag, ser jeg to grunnleggende dilemmaer. Det første baserer seg på nivået av ytelse. Dersom prinsippet skal være gjennomførbart, må ytelsen være så høy at innbyggerne skal kunne leve av det. Dette vil gi dyrebare konsekvenser. Dette fører meg videre til det andre dilemmaet, nemlig de allerede eksisterende trygdeordningene som eksisterer i Norge i dag. Slik det er i dag må den eventuelle borgerlønnen være lavere enn trydeordningene dersom det skal integreres i det nåværende samfunnet, men da vil det igjen være et beløp som ikke kan sies å være livskraftig i lengden. 

Et annet argument som ofte taler positivt for  borgerlønn, er at dette vil føre til mindre forskjeller i samfunnet. Faktum er at den største forskjellen vi finner i landet vårt i dag, er den forskjellen som eksisterer mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor arbeidslivet. Det er naivt å tenke at et insentiv som borgerlønn vil bidra til at flere kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Tvert om. Vi må jobbe for at det skapes nye arbeidsplasser for de som drømmer om å jobbe med det de brenner for. For å øke mulighetslikheten i Norge må vi stadig utvikle og tilpasse samfunnet istedenfor å godta en enkel og ubyråkratisk sum som legger til rette for mindre ytelse fra aktørene. 

Til slutt vil jeg oppfordre til å kjempe for noe langt bedre enn borgerlønn, nemlig et effektivt samfunn som utvikler gode arbeidsmuligheter, likestilling og et godt nasjonalt felleskap hvor alle vil bidra slik at den norske modellen forbedres. Det er å bygge sjanselikhet.

 

LES OGSÅ: Gratis penger til alle, en realistisk utopi

LESERINNLEGG
Borgerlønn, en utopi eller en dystopi?

Borgerlønn vil være en quick fix som vil sette en brems på dagens utvikling. Dersom vi skal videreutvikle og skape et samfunn med muligheter for alle, trenger vi handlekraftige løsninger som øker produktivitet og samspill.

Borgerlønn til alle kan ved første øyekast virke som en enkel og ubyråkratisk avtale som i prinsippet kan avløse ulike behovsprøvde ytelser fra staten sin side, eller være et substitutt til de nåværende løsningene. Dersom man dykker dypere ned i debatten, handler store deler av argumentene for borgerlønn om utjevning av ulikheter i samfunnet. Det debatten ofte mangler er et reelt perspektiv på borgerlønn fra et finansielt og arbeidslivsperspektiv.

Det som skremmer meg med denne debatten er hvor naiv og virkelighetsfjern den ofte blir. Man må kunne skille en utopi fra et virkelig samfunn med ulike demokratiske og økonomiske strukturer. Som et av argumentene mot borgerlønn vil jeg stille et spørsmål jeg mener er grunnleggende vesentlig: Hva er viktig for et bærekraftig og organisert norsk samfunn? 

«Det som skremmer meg med denne debatten er hvor naiv og virkelighetsfjern den ofte blir»

Et åpent og vanskelig spørsmål, tenker du kanskje. Noen av punktene jeg mener er av stor betydning for nettopp dette, er et samfunn som inkluderer, utvikler og skaper muligheter for innbyggerne. Det vil jeg klassifisere som min (mulig omdiskuterte) innfallsvinkel på den norske modellen. Den modellen som etter boka skal «legge til rette for at alle skal bidra, og gjøre sin plikt for samfunnet». Dersom vi hadde vedtatt en sum som alle med statsborgerskap fikk utdelt for å være en del av vårt samfunn, ville lagånden i landet vårt fått en betydelig knekk. 

Det ble i forrige utgave av Stoff referert til borgerlønn som et tilbud som kommer til å skape sjanselikhet. For å være helt ærlig, mener jeg det er et resultatløst argument i et av verdens rikeste, mest likestilte og beste land å bo i. Et konsept som borgerlønn vil bidra til at samfunnet bruker uendelig med ressurser og midler på å gi befolkningen en liten sum penger som i realiteten har tilbakevirkende kraft på den norske modellen. 

Ut fra debatten om borgerlønn, slik den utspiller seg i dag, ser jeg to grunnleggende dilemmaer. Det første baserer seg på nivået av ytelse. Dersom prinsippet skal være gjennomførbart, må ytelsen være så høy at innbyggerne skal kunne leve av det. Dette vil gi dyrebare konsekvenser. Dette fører meg videre til det andre dilemmaet, nemlig de allerede eksisterende trygdeordningene som eksisterer i Norge i dag. Slik det er i dag må den eventuelle borgerlønnen være lavere enn trydeordningene dersom det skal integreres i det nåværende samfunnet, men da vil det igjen være et beløp som ikke kan sies å være livskraftig i lengden. 

Et annet argument som ofte taler positivt for  borgerlønn, er at dette vil føre til mindre forskjeller i samfunnet. Faktum er at den største forskjellen vi finner i landet vårt i dag, er den forskjellen som eksisterer mellom de som er i arbeid, og de som står utenfor arbeidslivet. Det er naivt å tenke at et insentiv som borgerlønn vil bidra til at flere kommer seg inn på arbeidsmarkedet. Tvert om. Vi må jobbe for at det skapes nye arbeidsplasser for de som drømmer om å jobbe med det de brenner for. For å øke mulighetslikheten i Norge må vi stadig utvikle og tilpasse samfunnet istedenfor å godta en enkel og ubyråkratisk sum som legger til rette for mindre ytelse fra aktørene. 

Til slutt vil jeg oppfordre til å kjempe for noe langt bedre enn borgerlønn, nemlig et effektivt samfunn som utvikler gode arbeidsmuligheter, likestilling og et godt nasjonalt felleskap hvor alle vil bidra slik at den norske modellen forbedres. Det er å bygge sjanselikhet.

 

LES OGSÅ: Gratis penger til alle, en realistisk utopi

Neste artikkel
Fem minutter med fem på gata