Stemningen er i taket når du hjemme alene på hybelen 24. september åpner NRK-nettsiden og blir møtt med Ernas fornøyde ansikt og overskriften «Norge gjenåpnes». I stolt mamma-stil knipser du et bilde med planer om å legge det ut i neste photo dump på Instagram. Sjampisen poppes klokken 16.00 dagen etterpå, og du tilbringer kvelden beruset på Tuborg og to doser pfizer uten å gå lei av den samme samtalen med alle på festen om hvordan «det føles som 17. mai!». Nasjonalfølelsen bruser i blodet når du senere på kvelden erklærer fra en anonym bergensbalkong at korona kan suge ditt ikke-navngitte kjønnsorgan. Du lar deg ikke kue av et ynkelig virus! 

Dødsforkjøla

Gleden dempes imidlertid når du en uke senere våkner med den groveste forkjølelsen du noensinne har hatt. Øynene er limt sammen, stemmen er borte, kroppen er en eneste stor betennelse. Som et fjernt minne fra en annen tid klarer du ikke la være å tenke: Det kan vel ikke være… Korona? Nei, beroliger du deg selv, det kan det umulig være. Korona er ut. Men idet du puster inn og hører det surkle i brystet, smaker du på tungen et hint av den gamle smaken som preget deg hele 2020. Koronaskammen. Har du ikke vage minner fra forrige helg om en annen persons tunge inni din munn? Skammen får overtaket. Du begir deg ut på tur for å finne nærmeste hurtigtest.

Hurtigtesten er å finne på Seven Eleven, til en pris som gir deg hakket mindre lyst til å være en medvillig samfunnsborger. Av gammel vane forsøker du å maskere hosten mens du betaler, og ender opp med en underlig rykning i kroppen som åpenbart forvirrer kassemannen. Du skynder deg ut og hjem, og åpner pakken ivrig. Graviditetstest-design – dette kan du jo! 15 minutter senere kan du fornøyd erklære deg koronafri. Du snyter deg omstendelig og setter kursen for lesesalen – nå er det tross alt lov å smitte andre så lenge det er med noe annet enn korona.

Coronaslut

De neste ukene flyr forbi som en drøm. Med en negativ hurtigtest i lomma benytter du deg skamløst av sjansen til å hoste uten å holde deg for munnen, nyse i vilden sky, og klage til alle som vil høre om hvordan «det er så sykt mye forkjølelse nå, jeg blir aldri frisk jo», før du tar deg en god slurk av ølen på vors. Når folk på lesesalen ser stygt i din retning fordi du snufser for tiende gang, kan du trygt forsikre deg om at det ikke er fordi du er en såkalt supersmitter, men fordi du er en helt alminnelig jævel på lesesalen. Selvsikkerheten din når nye høyder når du rynker på nesa ved synet av munnbind på butikken og bemerker til venninnen din at «folk må nesten roe seg litt ned ass, før i tiden pleide vi å tåle en forkjølelse». Trump-retorikken, som du for et lite år siden nådeløst latterliggjorde, går deg hus forbi. Du kjenner deg aldeles ikke igjen i den forsiktige påminnelsen fra venninnen din om hvordan du i april 2020 pleide å sende anonyme hatmeldinger á la «kill yourself, coronaslut» til kjendiser som brøt smittevernsreglene. Og hvis du sendte et par slike meldinger, hva så? Det var tross alt andre tider.

Nå er situasjonen en helt annen. Korona har stjålet et helt år av studietiden din som du er fast bestemt på å ta igjen. Du er umettelig på trange vors, klissete utesteder og følelsen av andres svettedråper i ansiktet ditt på dansegulvet. Forakten din er derfor stor når en i gruppechatten ymter frampå med «Hmm, ikke så gira på å dra ut idag gutta, Bergen har så mye smitte nå og jeg skal besøke bestemor neste uke:/» Du sender tilbake en emoji som ikke kan tolkes som noe annet enn grov trussel mot nevnte bestemor, og slår av varslene på chatten. 

Sint tramper du ut på kjøkkenet og annonserer til kollektivet at alle oppfører seg så sykt dølt for tiden, «som om vi lever under svartedauden liksom!» Responsen du får er imidlertid ikke like empatisk som forventet. Etter en tirade fra hun som bor vegg i vegg med deg om hvordan du «ikke har noe respekt for at folk blir syke», og «hoster som en sekstiåring med kols om natta» blir du sendt på døra med beskjed om å ta en PCR-test, eller sove ute. 

O jul med din glede

Noe nedslått trasker du derfor ned til Festplassen for å gå gjennom verdens mest usexy prosedyre. Du er klar for få dette fort unnagjort, men blir stoppet av vakten utenfor. 

– Du må ha på munnbind.

Et munnbind er selvfølgelig ikke å spore i veska di, men du får dratt opp et krøllete eksemplar som har ligget i bukselomma i ørten måneder, som du kjapt forsøker å glatte ut mens vakten skeptisk observerer deg.

Vel overstått får du komme inn i leiligheten igjen, men resten av dagen tilbringer du nedstemt. Ikke har du noe å gjøre i kveld, og julebordene du hadde planlagt ligger an til å bli kleine nå som du tydeligvis har fått ryktet som Bergens Charter-Svein. 

Telefonen din ringer, ukjent nummer. Kanskje forrige ukes tinderdate, som du på tross av litt vel våt hooking bestemte deg for å gi nummeret ditt til? Spent tar du telefonen, samtidig som fantasier om en juleromanse begynner å ta form i hodet ditt. Kanskje julen tar seg opp likevel? Kjøpe churros på julemarkedet, sprade på bryggen opplyst av julelys, ake ned fløyen sammen… «Hallo?» sier du drømmende.

– Vi må dessverre informere om at du er nødt til å gå i isolasjon umiddelbart, da du har testet positivt på COVID-19 på en PCR-test. 

Julelysene i hodet ditt slukner. Stemmen i den andre enden gir deg et siste spark mens du ligger nede: 

– Det er Omikron-varianten.

FAEN.

LES OGSÅ: Til leiekontrakten skiller oss ad