Klokken slår 11.30. Ikledd sorte turhansker fra The North Face og et rutete lilla skjerf, trer Niilas inn på Nobel Bopel. Det er kaldt ute i dag, men snøfallet som ble varslet venter vi fortsatt på. Vi spør om han vil ha en kaffe.

– Ja takk! Med litt melk.

Peder Niilas Tårnesvik (25), bedre kjent under artistnavnet Niilas, har vokst opp her i nabolaget. Eks-filosofistudenten har beveget seg fra DJ-ing i mørke rom på Østre, til midt i rampelyset i musikk-Norge. Artist er ikke den eneste tittelen han kan smykke seg med – i all hovedsak er Niilas produsent. 

Han slår seg ned med koppen foran seg og trykker hanskene ned i lommen. Etter en oppsummering av artistens travle uke spretter han opp og peker ut av de store glassvinduene som nå har dugget seg opp fra dampen fra kaffemaskinen.

– Der borte bodde kompisen min, sier han.

Han forteller at han også trillet lærkule på banen i området. Fotballkarrieren endte etter barneskolen.

– Jeg var keeper, men jeg kom meg aldri ut av mål. Etter barneskolen sluttet jeg.

Kunstgress ble byttet ut med gitarstrenger, og gjennom undervisningsvideoer på Youtube begynte musikken å ta form. Det var godt hjulpet på vei av hans tidligere gitarlærer – Omar Johnsen fra Casiokids. El-gitaren var i fokus fra den dagen.

– Etter at jeg begynte med laptop-musikk skjønte jeg fort at jeg måtte lære meg flere instrumenter.

Siden har han også brukt mange timer foran tangentene, og bruker både keys og gitartoner i produksjonen av musikken sin. Niilas ser betenkt ut før han fortsetter.

– Jeg kunne tenke meg å lære alt av instrumenter! Men akkurat nå har jeg nok med gitar, ler han.

Koronaåret 2020

Det er vanskelig å spørre en frilanser om karrieren uten å nevne et av de tyngste årene for kulturbransjen.

– Det var ganske dritt, og var preget av mye forskjellig. Det startet med senebetennelse i begge armer og et samlivsbrudd. 

Samtidig som andre fordypet seg i hekling og surdeig satt Niilas hjemme med musikken. 

– Året startet helt på bånn, men det endte med at jeg gav ut debutalbumet til veldig god respons.

God respons fikk han også fra Spellemannjuryen. Debutalbumet Also This Will Change, vant Spellemannsprisen i kategorien elektronika og er produsert av Niilas selv. Men til tross for prisen, føler han seg som den samme personen.

– Det er rart. Man ser alle disse voksne, proffe rundt seg og plutselig er man en av dem selv.

Liten, rar og merkelig

Selv om han hovedsakelig opptrer med laptopen foran seg, kan han fortelle at akustiske instrumenter drypper gjennom på 2020-platen.

– Det er en stor del av albumet og dukker opp på flere av låtene på skiven.

Also This Will Change er spekket fullt av intrikate linjer av melodier og beats. Han forteller at han skulle ta dette med seg når han spilte på Henie Onstad kunstsenter i Bærum den 4. desember, og røpet under intervjuet at det ville bli en spennende opptreden.

– Performancen skal være litt rolig, ambient, og så rar som mulig.

Niilas opptrådte sammen med lydkunstner Elina Waage Mikalsen. Han kjenner henne fra Riddu Riđđu, en samisk festival de begge har spilt på før. Som barn var han selv gjest på samme festival.

Nytt materiale på vei

Veien fra festivalgjest som barn til fulltidsmusiker har gått fort. Vi spør hvordan veien videre ser ut for artisten og Niilas smiler optimistisk når han røper at han jobber med nytt materiale.

– Jeg tar det i små steg. Den nye platen blir liten, rar og merkelig og jeg synes det er fint å jobbe på egne premisser.

Vi spør det utenkelige til en bergensbasert elektronikamusiker.

Kunne du tenke deg å gjøre pop?

– Definitivt. Jeg vil gjerne inn i den verdenen også, smiler han.

Når man jobber i popverdenen fokuserer man på andre elementer enn som elektronikamusiker, utdyper Niilas. Selv hører han på mye forskjellig. I det siste har musikk fra hans tidlige oppvekst kimet fra øreklokkene. Han beskriver det som 2000-tallsnostalgi. 

– Bent har jeg fått sansen for i det siste, og Motorpsycho, forteller han med stor entusiasme.

Hvem tenker du publikummet ditt er?

Han ler.

– Folk som leser Stoff?

Niilas forteller at hans publikum i det minste ikke er aldersbetinget. Både unge og eldre har vært tilstede på konsertene hans, og venue har mer å si for hvem som lytter enn hva musikken har.

Det finnes en god balanse

I mellomtiden balanserer han fritiden med jobb og sosialt liv. Han trener også både yoga og kampsport.

– Jeg går på brasiliansk jiu-jitsu! Jeg fant en trening jeg syntes var gøy, og fortsatte med det. Rare ting er sunt for det kreative livet.

Han utdyper at det handler om å finne en balanse. Selv om man ofte må gjøre kjipe ting trenger ikke alt å være kjedelig.

Gleder seg til semesteret er ferdig

– Akkurat nå føles det som eksamensperiode for meg, og jeg prøver å ikke stresse for mye.

Han lener seg tilbake, tar en slurk fra koppen som står foran oss på bordet og smiler fornøyd. Når han drar hjem til jul i år skal han spise marsipan hos sin mor i Oslo.  

– Jeg gleder meg til semesteret er ferdig.

På nyåret tar artisten et farvel med Bergen. I løpet av sin tid her har han vært innom det meste byens musikkinstitusjoner har å tilby.

– Akkurat nå er jeg med i mentorprogrammet Borealis arrangerer. Jeg har også vært gitarlærer på AKKS, og var veldig glad for den muligheten jeg fikk.

Som frilanser er mulighetene større jo mer proaktiv man er, en ferdighet Niilas hefter for at han har lært gjennom sin mor. Hun er selv kunstner, og har gitt han gode råd for overleve i en hard bransje. 

Det høres ut som du liker en utfordring både i karrieren og personlig?

– Det finnes en myte om den trøblete artist. Vanskelig trenger ikke å være eksistensielt vondt.

På broen som skiller det nyoppbyggede Gyldenpris fra det etablerte Møhlenpris forteller Niilas at han etter jul flytter inn i en ny leilighet i Oslo og forlater merkelappen bergensbasert. En nær poetisk avslutning på et intervju så nært årsskiftet.

LES OGSÅ: Oppgjør på overtid