Kirsebærhaven er et av den russiske teatergiganten Anton Tsjekhovs mest kjente og spilte stykker, og dermed et passende valg som storsatning på Den nationale scene (DNS) denne høsten. Stykkets hovedperson er den livsglade og forgjeldede enken fru Ranevskaja, som sin manns død har trøstet seg i Paris med en elsker. Samtidig står hennes barndoms gods og elskede kirsebærhave til forfall på den russiske landsbygda. Mens fru Ranevskaja lukker øynene for de økonomiske realitetene, står hennes to døtre Anja og Varja, og hennes bror Leonid Gajev, midt i dem. Det som står igjen som den eneste muligheten for familien, er å stykke opp gården og selge til den nyrike og usympatiske bonden Lopakhin, som tidligere har kjent seg kuet under den rike godseierfamilien. Etter salget må den nå eiendomsløse familien flytte, mens kirsebærhagen jevnes med jorden. 

Ved stykkets begynnelse er det vår. Kirsebærtrærne blomstrer, og familien er for første gang på mange år samlet på godset. Det glade selskapet blir en kontrast til scenografien. På det tomme tregulvet på scenen står det ingen møbler. På veggene fortsetter de brune gulvplankene, og begynner å ligne en åker som går så langt øye rekker, før den møter en blå himmelen høyt oppe på veggen. Ettersom handlingen utvikler seg blir himmelen mørkere og mørkere, og ligner stormskyer mot slutten. Man får følelsen av hvor øde gården ligger, og hvor nær og åpenbar den økonomiske undergangen er. Her er det ingenting igjen av overskuddet og gleden fru Ranevskaja forbinder med sitt liv i barndomshjemmet. 

I stedet for møbler har man valgt å plassere diverse plater på scenen. Disse er malt i samme farger som veggene, halvt brunt tregulv og halvt blå himmel, og står oppstilt. Platene er nærmest det eneste som er av rekvisitter, men bak dem skjules krakker skuespillerne sitter på og bord de plasserer kaffekoppene de drikker av på. Jeg stiller meg undrende til hvorfor man har valgt å bruke plater i denne situasjonen. Kunne ikke inntrykket av et tomt hjem blitt vel så virkningsfullt med noen få krakker på den store nakne scenen? 

Fordelen med å bruke disse platene er imidlertid at de raskt kan flyttes rundt og omorganiseres slik at man får et virkningsfullt sceneskifte. Stilt på høykant blir plutselig gulvplankene trestammer, som skuespillerne kan spasere rundt og gjemme seg bak når de befinner seg i kirsebærhaven. Under en ballscene står de som teaterfløyer ut fra veggene, og får frem det teatralske i ignoransen over den nå desperate situasjonen. De er særlig virkningsfulle når de er stilt opp som dominobrikker som veltes når kirsebærhagen hugges ned med høye smell og etterlater scenen helt tom. 

Hovedrolleinnehaver Ragnhild Gudbrandsen skiller seg spesielt ut blant skuespillerne. I rollen som fru Ranevskaja presenterer hun på ypperlig vis hvordan karakteren både er lykkelig ignorant og spandabel, samtidig som hun lar publikum forstå at karakteren egentlig er fullt klar over hvor det bærer hen. Gudbrandsen står støtt og med full troverdighet i alle scener, og er særlig god mot slutten av andre akt i avskjeden med sitt barndomsparadis og som vitne til at hagen blir tilintetgjort av den nye tid. 

Når det gjelder de øvrige personene på scenen, er alle rollene er bekledd av dyktige skuespillere. Datteren Varja, spilt av Stine Robin Eskildsen, er god som den stramme og nøkterne datteren som forsøker å styre huset til tross for vanskelighetene. De to tjenerne Dunjasja (Susann Bugge Kambestad) og Jasja (Herman Ljung) er både komplekse og rørende i en liten sidehistorie om ugjengjeldt kjærlighet. Når det er sagt, er flere av karakterene så vage at det nærmest blir kjedelig å følge dem. Blant dem er datteren Anja (Kristi-Helene J. Engeberg), agitatoren og den tidligere huslæreren Peter Trofimov (Tormod Løvold), den gamle tjeneren Firs (Sverre Røssumoen) og den klønete bokholderen Jepikhodov (Pål Rønning). De har en funksjon og posisjon, men gjør lite utover dette. 

Kirsebærhaven er et stykke hvor komikk spiller en viktig rolle. Denne må balanseres med alvorligheten som ligger i økonomisk usikkerhet og sorg. Her ligger blant annet satiren over at godset betyr så mye for en adelskvinne, som ikke har bodd der på mange år. Selv om denne forestillingen absolutt har innslag av komikk og dystert alvor, forenes de to elementene aldri på en måte som virker elegant. Til tider er det morsomt, til tider er det tragisk, men aldri begge deler. Utover enkelte tørre bemerkninger som blir møtt med latter i salen, er det i hovedsak Anjas guvernante Charlotta Ivanovna (Katrine Dale) som står for komikken. Hun utfører tryllekunster til glede for herskapet og deres besøkende. Dette er jo gøy, men midt i en tragisk historie virker det i stedet som feilplasserte ablegøyer i et forsøk på å løsne litt på det tunge: «Ja, jeg vet dette er en scene med mange, lange og kjedelige monologer, hva med litt trylling nå?». Produksjonen har ikke lykkes i å koble humoren til godseierfamiliens situasjon, verken som galgenhumor, benekting av realitetene eller sarakasme. Skal man le? 

En hovedgrunn til at komikken faller gjennom er at forestillingen mangler alt som kan minne om politisk snert. Sympatien ligger ufravikelig hos godseierfamilien, mens det er den onde og stormannsgale tidligere tjeneren fra bondestanden som er stykkets skurk. Her er det ikke den russiske adelen som skal hogges ned som en symbolsk herskapshave, slik stykket ofte er blitt tolket. De prøver i stedet å leve et lykkelig liv som noen skal ødelegge. Når vi heier på det teksten vil vi skal gå imot, blir forestillingen både klossete og rotete tragikomisk, og de lange passasjene hvor det er lagt opp til meningsbærende poenger om samfunnssituasjonen både kjedelige og langdryge. 

Selv med glimrende skuespillerpresentasjoner og virkningsfulle kulisser, finner stykket aldri det fotfestet som den trenger for å treffe publikum. Første akt er direkte kjedelig, og det tar lang tid å forstå familiens situasjon og relasjonene mellom dem. Det er først i andre akt at stykket klarer å bygge et moment og gripe publikum. Men etter nesten to timer i salen er det altfor sent, og stykket møtes med laber applaus. Det er synd, for man aner at det ligger noe uforløst i stykket som forestillingen ikke har lykkes i å formidle på tross av gode skuespillere og god tekst. For det ligger absolutt teatermagi i Tsjekhovs stykke, men bare ikke i denne forestillingen.

LES OGSÅ: Rettssaken og rosehavet