Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
10.12.2021
KOMMENTARSTOFF
Slutten på fotballen slik vi kjenner den

Fotballtilhengere må velge mellom å ta farvel med klubbene de har støttet hele livet, eller se mellom fingrene på menneskerettighetsbrudd som skjer en halv jordklode unna. Det er ikke rart mange velger det siste.

Utenfor Newcastle Uniteds hjemmearena, St. James Park,  samlet tusenvis av Newcastle-fans seg for spontan fest en torsdag i begynnelsen av oktober. Ikke var det kampdag, ei heller var noen store signeringer annonsert. Sangene som ble sunget utenfor stadion var i stedet til ære for klubbens nye eiere. For drøye 300 millioner pund ble klubben solgt til en allianse bestående av et sports- og medieselskap, en britisk finanskvinne og Saudi-Arabias oljefond. Sistnevnte sikret seg en eierandel på 80 prosent.

De festende supporterne ante begynnelsen på en ny storhetstid for klubben. Det siste drøye tiåret, under eierskapet til sportskjedegrunnleggeren Mike Ashley, har klubben stort sett befunnet seg i grenseland mellom første og andre divisjon. Nå ligger alt til rette for at Newcastle igjen skal kjempe i toppen av engelsk fotball. Med det saudiske oljefondet i ryggen blir klubben fotballverdenens rikeste.

 

Et farvel

Det finnes imidlertid også dem som nå sier seg ferdige med klubben. Jeg vokste opp som Newcastle-supporter etter «den vanlige» innflytelsen fra familie, men det var også noe spesielt ved «skjærene» fra Nord-Øst-England som appellerte til meg. Spillerne som bar den sort-hvite drakten var verken særlig elegante eller talentfulle, og fotballen de spilte var nokså primitiv. Troppen bestod hovedsakelig av engelskmenn, og det de manglet av følsomhet med lærkula tok de igjen for med å knuse til i duellene. Favoritten var Joey Barton, en ølglad og impulsstyrt rabagast som hadde to kvaliteter: Sugende taklinger og en presis høyrefot. Før han ble fotballproff satt han i fengsel for barslagsmål.

Når de saudiske oljepengene får virke neste overgangsvindu, vil de ikke brukes på typer som Joey Barton. I stedet vil de brukes til å sette klubben på pengekarusellen i moderne fotball, der det eneste som betyr noe er å ha ressursene til å kunne konkurrere om de beste spillerne. Supporterne godtar det, fordi det nærmest garanterer sportslig suksess. 

Men for min del betyr dette et punktum for lidenskapen for klubben. Saudi-Arabia har ett mål for øye når de entrer fotballverden, akkurat som Qatar, Abu Dhabi, Azerbaijan og en rekke andre usympatiske regimer hadde da også de involverte seg i sporten: Å bruke fotballen til markedsføring. 

Idrett assosieres med glede, respekt, konkurranse på like premisser, og en form for universalisme som ironisk nok ikke er helt ulik menneskerettighetene: Alle følger de samme grunnleggende reglene uavhengig av kultur og historie. Og fotballen er den mest «etablerte» av alle idretter, der mange av klubbene både er lim i lokal- og bymiljøer og globale merkevarer. Alt dette gjør sporten til den perfekte arena for sportsvasking: Å rengjøre et image gjennom idrett. Oppskriften er å sprøyte penger inn i klubbene og ta rollen som de snille onklene. I prosessen stripper de klubbene for det som i utgangspunktet gjorde dem særegne. 

 

Sportvaskingens effektivitet

Kjøpet av Newcastle føyer seg dessverre bare inn i en så altfor lang rekke av lignende hendelser. Barcelona, klubben med mottoet «mer enn en klubb», og som støttet den katalanske selvstendighetsbevegelsen, spilte for ti år siden med Unicef på drakten. Det ble erstattet av veldedighetsorganisasjonen Qatar Foundation, før de rødblå til slutt bar logoen til Qatar Airways. Unge Arsenal-fans skryter kanskje til vennene sine av å ha vært på kamp på Emirates stadium. Overalt i toppfotballen merkes innflytelsen fra regimer man vil ha minst mulig å gjøre med, men hvor det er nettopp deres penger som holder sirkuset i gang. 

Er det rart Newcastle-supporteren, etter snart to tiår med sportslig nedtur, ikke tar til motmæle når klubben kjøpes opp av et regime som henretter journalister og pisker kvinner som har blitt utsatt for voldtekt? Supporteren må ta et valg mellom å si farvel til en klubb som utgjør en stor del av hens liv, eller se mellom fingrene på undertrykkelse som skjer en halv jordklode unna. Newcastle sine supportere har i overveldende flertall valgt det siste, akkurat som tilhengere til alle andre klubber som har blitt kjøpt opp av lignende eiere. Gjennom fotballen får regimene horder av passive støttespillere over hele fotball-Europa, og det er nettopp dette som gjør sportsvaskingen så effektiv.

 

Den nye fremtiden

Motstemmene finnes, som ved det norske herrelandslagets kampanje for menneskerettigheter i VM-arrangør Qatar. Eller ved Bayern Münchens siste generalforsamling, hvor supporterne gjorde opprør mot en klubbledelse som ikke tillot debatt om sponsorinntekter fra Qatar. Men disse stemmene blir som svak bakgrunnsstøy å regne mot den overordnede retningen fotballen tar. Spesielt når nesten ingen av fotballens internasjonale organisasjoner og store aktører så mye som erkjenner problematikken. 

En kollektiv boikott av klubbene det gjelder, og dermed også eierne, hadde vært det mest virkningsfulle. Forsvinner fansen og oppmerksomheten, forsvinner også effekten av sportsvaskingen. 

Men fra en som saktens prøver, så føles det veldig ensomt når tusener samtidig synger de nye eierne velkommen. 

Heldigvis finnes det alltid fotball på lavere nivå. Mens lønnen til Newcastles neste storspillere vil finansieres av saudiske oljeinntekter, vil Brann neppe spille med Fly Emirates på drakten i Obos-ligaen neste år.

 

LES OGSÅ: Norges glemte fotballtriumf

KOMMENTARSTOFF
Slutten på fotballen slik vi kjenner den

Fotballtilhengere må velge mellom å ta farvel med klubbene de har støttet hele livet, eller se mellom fingrene på menneskerettighetsbrudd som skjer en halv jordklode unna. Det er ikke rart mange velger det siste.

Utenfor Newcastle Uniteds hjemmearena, St. James Park,  samlet tusenvis av Newcastle-fans seg for spontan fest en torsdag i begynnelsen av oktober. Ikke var det kampdag, ei heller var noen store signeringer annonsert. Sangene som ble sunget utenfor stadion var i stedet til ære for klubbens nye eiere. For drøye 300 millioner pund ble klubben solgt til en allianse bestående av et sports- og medieselskap, en britisk finanskvinne og Saudi-Arabias oljefond. Sistnevnte sikret seg en eierandel på 80 prosent.

De festende supporterne ante begynnelsen på en ny storhetstid for klubben. Det siste drøye tiåret, under eierskapet til sportskjedegrunnleggeren Mike Ashley, har klubben stort sett befunnet seg i grenseland mellom første og andre divisjon. Nå ligger alt til rette for at Newcastle igjen skal kjempe i toppen av engelsk fotball. Med det saudiske oljefondet i ryggen blir klubben fotballverdenens rikeste.

 

Et farvel

Det finnes imidlertid også dem som nå sier seg ferdige med klubben. Jeg vokste opp som Newcastle-supporter etter «den vanlige» innflytelsen fra familie, men det var også noe spesielt ved «skjærene» fra Nord-Øst-England som appellerte til meg. Spillerne som bar den sort-hvite drakten var verken særlig elegante eller talentfulle, og fotballen de spilte var nokså primitiv. Troppen bestod hovedsakelig av engelskmenn, og det de manglet av følsomhet med lærkula tok de igjen for med å knuse til i duellene. Favoritten var Joey Barton, en ølglad og impulsstyrt rabagast som hadde to kvaliteter: Sugende taklinger og en presis høyrefot. Før han ble fotballproff satt han i fengsel for barslagsmål.

Når de saudiske oljepengene får virke neste overgangsvindu, vil de ikke brukes på typer som Joey Barton. I stedet vil de brukes til å sette klubben på pengekarusellen i moderne fotball, der det eneste som betyr noe er å ha ressursene til å kunne konkurrere om de beste spillerne. Supporterne godtar det, fordi det nærmest garanterer sportslig suksess. 

Men for min del betyr dette et punktum for lidenskapen for klubben. Saudi-Arabia har ett mål for øye når de entrer fotballverden, akkurat som Qatar, Abu Dhabi, Azerbaijan og en rekke andre usympatiske regimer hadde da også de involverte seg i sporten: Å bruke fotballen til markedsføring. 

Idrett assosieres med glede, respekt, konkurranse på like premisser, og en form for universalisme som ironisk nok ikke er helt ulik menneskerettighetene: Alle følger de samme grunnleggende reglene uavhengig av kultur og historie. Og fotballen er den mest «etablerte» av alle idretter, der mange av klubbene både er lim i lokal- og bymiljøer og globale merkevarer. Alt dette gjør sporten til den perfekte arena for sportsvasking: Å rengjøre et image gjennom idrett. Oppskriften er å sprøyte penger inn i klubbene og ta rollen som de snille onklene. I prosessen stripper de klubbene for det som i utgangspunktet gjorde dem særegne. 

 

Sportvaskingens effektivitet

Kjøpet av Newcastle føyer seg dessverre bare inn i en så altfor lang rekke av lignende hendelser. Barcelona, klubben med mottoet «mer enn en klubb», og som støttet den katalanske selvstendighetsbevegelsen, spilte for ti år siden med Unicef på drakten. Det ble erstattet av veldedighetsorganisasjonen Qatar Foundation, før de rødblå til slutt bar logoen til Qatar Airways. Unge Arsenal-fans skryter kanskje til vennene sine av å ha vært på kamp på Emirates stadium. Overalt i toppfotballen merkes innflytelsen fra regimer man vil ha minst mulig å gjøre med, men hvor det er nettopp deres penger som holder sirkuset i gang. 

Er det rart Newcastle-supporteren, etter snart to tiår med sportslig nedtur, ikke tar til motmæle når klubben kjøpes opp av et regime som henretter journalister og pisker kvinner som har blitt utsatt for voldtekt? Supporteren må ta et valg mellom å si farvel til en klubb som utgjør en stor del av hens liv, eller se mellom fingrene på undertrykkelse som skjer en halv jordklode unna. Newcastle sine supportere har i overveldende flertall valgt det siste, akkurat som tilhengere til alle andre klubber som har blitt kjøpt opp av lignende eiere. Gjennom fotballen får regimene horder av passive støttespillere over hele fotball-Europa, og det er nettopp dette som gjør sportsvaskingen så effektiv.

 

Den nye fremtiden

Motstemmene finnes, som ved det norske herrelandslagets kampanje for menneskerettigheter i VM-arrangør Qatar. Eller ved Bayern Münchens siste generalforsamling, hvor supporterne gjorde opprør mot en klubbledelse som ikke tillot debatt om sponsorinntekter fra Qatar. Men disse stemmene blir som svak bakgrunnsstøy å regne mot den overordnede retningen fotballen tar. Spesielt når nesten ingen av fotballens internasjonale organisasjoner og store aktører så mye som erkjenner problematikken. 

En kollektiv boikott av klubbene det gjelder, og dermed også eierne, hadde vært det mest virkningsfulle. Forsvinner fansen og oppmerksomheten, forsvinner også effekten av sportsvaskingen. 

Men fra en som saktens prøver, så føles det veldig ensomt når tusener samtidig synger de nye eierne velkommen. 

Heldigvis finnes det alltid fotball på lavere nivå. Mens lønnen til Newcastles neste storspillere vil finansieres av saudiske oljeinntekter, vil Brann neppe spille med Fly Emirates på drakten i Obos-ligaen neste år.

 

LES OGSÅ: Norges glemte fotballtriumf

Neste artikkel
Et kvalitetssikret horoskop, slår garantert ikke feil