Strategisk selvforakt
Har noen prøvd å overbevise deg om at du er flink, kul, hyggelig eller flott? Rett og slett et verdig medmenneske? Fortvil ikke! Du kan alltids ta opp kampen om din egen mindreverdighet.
14. desember 2021
– Du er en veldig åpen og allsidig person. Det er en skikkelig fin egenskap!

 

Mayday! Mayday!

Har du jobbet beinhardt for å opprettholde et akseptabelt nivå av selvhat? Skyr du i kjent skandinavisk introvert stil ethvert forsøk på anerkjennelse og ros? Har du stått på som en ekte helt for å holde det miserable selvbildet ditt på sin rettmessige plass nede i gjørma? 

Hvis ja – be aware!

Din lille festning av selvforakt er under angrep. Her er det bare å skalke lukene, grave vollgravene dypere og lade kanonene. 

Et kompliment er kastet i din retning.

Angrep er det beste forsvar! Er det ikke det de sier? Det gjelder også ved trusselbilder av typen anerkjennelse. Her gjelder det å behandle motpartens ros som noe ekkelt, kanskje til og med litt slimete, som man helst ikke vil ta i, hvertfall ikke noe lengre enn at man rekker å pælme det tilbake i avsenders fleis. «Men du er jo også kjempeflink!»

I et slikt motangrep vil også tonefallet spille en helt sentral rolle. Ordene du ytrer skal være av typen kompliment, men måten du fremlegger dem på bør ligne mer på en alvorlig anklage. Målet er å få poengtert at motparten også er fin på håret, men i et tonefall som får det til å høres ut som om vedkommende har utøvd vold mot en av dine nære slektninger. 

Her kan man riktignok risikere at motangrepet blir møtt med et nytt kontraangrep, og hele situasjonen kan utvikle seg til en langtekkelig ping pong-turnering av komplimenter. Om man velger å gå inn i slik seig krigføring, er tålmodighet en dyd. Det, og evnen til å ikke kleine ut selv etter at ellevte setning ala «Nei, duuuu er flink!» har blitt ytret. Sosiale antenner er for tapere, stand your ground! 

Nå er det riktignok ikke alle komplimenter som lar seg like lett håndtere med en slik offensiv forsvarsstrategi. Det er for eksempel flere situasjoner hvor det gir lite mening å si «Men du har jo også blitt veldig fin med blonde highlights!» eller «Men du er jo også kjempeflink i den nye jobben din som yogainstruktør!». Et alternativ er selvsagt å bare omgås folk med nøyaktig samme egenskaper og utseende som en selv. Men lets face it, det vil ikke alltid være praktisk gjennomførbart. 

I slike tilfeller vil fornektelse kunne være en mulig alternativ strategi. Denne metoden går ut på å saklig forklare motstanderen at den hyggelige kommentaren de har lirt av seg, rett og slett er feil. Her bør man helst oppføre seg som om vedkommende har sagt noe helt sykt. Møt dem som du ville ha møtt en radikalisert konspirasjonsteoretiker med vrangforestillinger. Jorden er ikke flat, verden styres ikke av en hemmelig reptilsk elite, Meghan Markle er ikke en robot, vaksiner skaper ikke autisme og din nyinnkjøpte høstjakke er faktisk ikke noe fin. 

Om man velger å benytte seg av en slik forsvarsstrategi trenger man heller ikke være redd for å overdrive. Hvorfor gi seg med uttrykk som «Nei denne kjolen er jo egentlig veldig gammel», når man heller kan avrunde med en artig liten monolog av typen «Kjolen er faktisk skikkelig stygg. Jeg er faktisk veldig stygg. Ikke se på meg! Jeg er fullstendig verdiløs! Min eksistens gir ingen mening! Unnskyld for at jeg finnes!» Den siste setningen kan godt skrikes ut høyt, og hvis du i tillegg greier å presse frem noen tårer vil det være ekstra gunstig. Målet er å skape en så sosialt ukomfortabel situasjon at motparten aldri tør å si noe hyggelig til deg igjen. Med ondt skal ondt fordrives!

Frontlinjene kan være et tøft sted, og det er ikke alltid man har overskuddet til å gå inn i direkte konfrontasjon. Da kan avledning være et godt alternativ. Spøkefulle kommentarer kan være et like godt virkemiddel. Husk at slike vitsers fremste funksjon er å få motstanderens oppmerksomhet vekk fra deres nylige forsøk på å anerkjenne deg som verdig medmenneske. At punchlinene du serverer faktisk er morsomme, har aldri vært et krav. 

Ironiske setninger som «Oja men er jeg ikke fin til vanlig kanskje? Sier du at jeg er stygg?», eller «Ja, jeg vet, jeg er helt sykt flink til å synge! Adele who?» vinner neppe humorprisen med det første, men hva gjør det så lenge de hjelper deg med å vinne tilbake din egen mindreverdighet?

Den sassy karakteren som du for anledningen blir nødt til å røske opp fra hatten og tre over ditt eget hode, vil også kunne ha en overraskende effekt på motparten. Her gjelder det å sette vedkommende mest mulig ut av spill. Du skal fortsatt være deg selv, men i en slags Ex on the Beach-versjon med dobbel narsissistisk personlighetsforstyrrelse. «110% deg selv», if you will. Kanskje du kan adoptere «Hva ville Melina Johnsen sagt?» som midlertidig leveregel?

Eller så kan du jo, dersom alt annet slår feil, kapitulere. Ja, for hva gjør man dersom nederlaget er et ubestridelig faktum? Hva gjør man om ens godt bevoktede borg av selvbebreidelse beleires av fremmede velmenende styrker? Da kan du kanskje vurdere å ta deg sammen. Da kan du kanskje vurdere å oppføre deg som et voksent velbalansert menneske og si «takk».

 

– Takk!

Hvem vet, kanskje oppdager du til og med at det er litt hyggelig?

 

LES OGSÅ: Satiretegningens død