Antropolog, forfatter og anarkistisk aktivist David Graeber mente at dagens arbeidsliv enkelt kan beskrives som et rent helvete fra ni til fem. Jobbene våre er rett og slett blitt meningsløse. I 2020 ledet Harald Eia programmet Sånn er Norge, hvor han tok et dypdykk i hvorfor vi lever i verdens mest vellykkede samfunn. Hva får du om du plasserer Graebers teori på det norske arbeidsmarkedet? Eia har Stoff på telefonrøret og tar oss med inn i en samtale på høygir. Bokstavelig talt.
Produktivitet på sitt beste
Bullshit jobs, eller tullejobber, er et fenomen signert avdøde David Graeber, som beskriver en blomstrende arbeidsgruppe karakterisert som uproduktive og unyttige. Boken med samme navn som teorien begynner slik: «Be honest: if your job didn’t exist, would anybody miss it? Have you ever wondered why not? Up to 40% of us secretly believe our jobs probably aren’t necessary. In other words: they are bullshit jobs». Betyr dette at drømmen om selvrealisering gjennom arbeid har blitt en fjern dystopi?
– Oi et rådyr! Harald Eia tar dette intervjuet over telefon på vei til Oslo i bil.
Stoff har fått en halvtime med sosiologen og TV-personligheten for å kommentere dette fenomenet. I samtale om arbeidsliv og kapitalisme er det mye å ta fatt på samtidig som man holder blikket på veien. Rådyret spretter heldigvis unna og Eia kan røpe at han rakk være i samtale med Graeber før hans død i september 2020.
– Da sa jeg på spøk: Jeg vet ikke om du har drevet et firma selv en gang, forteller Eia om møtet med Graeber.
Til svar fikk han at Graeber var en kontant motstander av firmaer.
– Så han er jo en hardcore marxist, konkluderer Eia.
Marxisme og romanse
På spørsmål om hva han synes om teorien svarer Eia at Graeber forenkler komplekse spørsmål som handler om mer enn dødtid på arbeidsplassen.
– Den analysen passer til noen land, men ikke så godt til norske forhold. Et annet poenget er at når du spør folk om jobben deres er meningsløs så sier de at den ikke er det, de føler at det de gjør er meningsfullt og at de ser det store bildet deres lille jobb inngå i, forteller Eia videre.
Graeber har fått kritikk for at han romantiserer klassisk fysisk arbeid. Han stiller seg spørrende til effektiviteten av det moderne arbeidsmarkedet, og kaller kontorrotter for hodeløse papirflyttere. Er arbeidsoppgavene blitt så utvannet at vi ikke lenger vet hva de går ut på? Eia forteller at han har opplevd å bli rådvill av at noen moderne arbeidstitler er vanskelig forstå omfanget og viktigheten av.
– Jeg hadde sikkert abonnert på denne teorien og digget den om jeg var sånn 22 og litt sånn samfunnskritisk på den slappe måten jeg var da, innrømmer han lattermildt.
Eia mener imidlertid det moderne arbeidslivet har blitt mer komplekst.
– Vi går ikke nødvendigvis rundt og vet hvordan man lager en Iphone, men ingen tenker at livet er meningsløst av den grunn, forteller han.
Eia mener likevel at Graeber trekker frem noe pussig med vår tid som man har lett for å overse. Nemlig den ekstreme arbeidsdelingen som gjør at ingen lenger lager noe fra bunnen av eller kan overleve uten millioner av andre menneskers mini-innsats.
New Public Management på godt og vondt
Mye av teorien til Graeber er tilknyttet New Public Management (NPM), stemplet av Graeber som selve roten til alt ondt. Til dette stiller seg Eia seg kritisk.
– Så denne professoren med det vanskelige navnet sitter i baksetet i bilen og kjefter og smeller, men han forstår ikke hvorfor de som kjører bilen gjør som de gjør, forteller han.
Det kan virke som om ønsket til Graeber om å portrettere det moderne vestlige samfunnet som et råttent system, skinner igjennom, mener Eia. Graeber misliker moderne kapitalisme og NPM, og dette preger analysen. Det moderne samfunnet sitter ved rattet, noe Graeber avskyr, ifølge Eia.
– Det er alltid fristende å dømme byråkratiet og det moderne samfunnet nord og ned, men det er som regel en god grunn til at de handler slik de gjør. Det glemmer ofte folk i baksetet.
Samtidig som vi får denne leksjonen om bilkjøring, trafikkproblemer og byråkratisk kontroll møter vi på formiddagens første hindring.
– Oi, er det fartskontroll? Høres det i andre enden.
Heldigvis var det falsk alarm, men det blir en tankevekker. Vi er avhengig av at hele systemet alltid er i litt ubalanse, mener Eia. På den ene siden må du ha kontrollering og rapportering, på den andre må vi stole på at folk gjør jobben sin eller følger trafikkregler. Det er lett å skjelle ut kontrollfunksjonen, men til syvende og sist gjør det veiene mye tryggere.
Graebers spåkule
En av Graebers store spådommer var at vi etter pandemien ville få det vanskeligere for å rettferdiggjøre at administrasjon lønnes høyere enn renhold og sykepleiere. Det ville dermed bli et oppgjør med organiseringen av arbeidslivet slik vi kjenner det. Uheldigvis døde han før han fikk sett spådommen gå i oppfyllelse, men Eia spår at dette ikke vil bli tilfellet.
– Det er fordi han har et normativt blikk på virkeligheten. Det jeg tror Graeber ønsker er å organisere samfunnet sånn at det blir mye mer rettferdig. Han er mer radikal. Jeg tror ikke at hans spådom kommer til å slå an.
Det kan dermed virke som om Graeber utopiske drøm, vil forbli en utopi for mange essensielle arbeidere, også forbi denne pandemien.
Vi nærmer oss slutten på kjøreturen og Eia oppsummerer essensen i samtalen: De Graeber dristig kaller hodeløse papirflyttere, synes selv at de gjør et viktig arbeid. De flytter papirer, og det føles kanskje innimellom som om arbeidet er meningsløst, men de forvalter mest sannsynlig en veldig viktig del av det norske samfunn. Heldigvis har vi automatisert de enkleste og mest monotone arbeidsoppgavene i Norge, og folk flest føler ikke på eksistensiell angst i møte med teknologiske fremskritt.
Så, studenter og andre på vei inn i arbeidslivet, frykt ikke! Vi kan med trygghet ta juleferie og vite at etter levert eksamen, så vil vi ikke være helt ubetydelige.