Lena Trydal, kunstner
Vi har alle ulikt utgangspunkt for å leve ut drømmene våre. Gjør det beste ut av det utgangspunktet du har fått! Det finnes både fordeler og ulemper ved å være deg. Jeg liker godt sitatet av den nå avdøde franske kunstneren Louise Bourgeois: «Tell your own story, and you will be interesting».
Selv har jeg valgt å bli kunstner, kanskje et av de mest usikre yrkene som finnes. Det er et konstant arbeid å finne den perfekte balansen mellom å ha troen på seg selv og å være åpen for innspill og endring. For mye tro kan gjøre deg arrogant og gjøre at arbeidet ditt stagnerer, og å være for avhengig av andres bekreftelse kan gjøre deg veldig sårbar. Det har vært viktig for meg å jobbe med min egen mentale helse og tidlig definere min drivkraft og mine kjerneverdier. For meg er det humoren i arbeidene mine og den personlige gleden jeg har ved å male, i tillegg til ønsket om å bidra i samfunnet med noe litt annerledes. Dette er noe konkret å holde seg fast i, i det uværet som kunstverden er. Å drive med kunst er å leve på luft og kjærlighet. Du må gjerne velge noe mer fornuftig, hvis du har lyst. Lyst er viktig. Følg den, så finner du ut av det.
Linn Heidi Stokkedal, fotograf
Lær deg å stole på din kreative visjon. Når ein jobber kreativt i dagens straum av endeløse visuelle inntrykk, er det vanskeleg å finne rom til seg sjølv. Det er mange som sliter med å finne «sin stil» i eit hav av kreative på sosiale medier.
Eg skulle ønske nokon sa til meg under min fotoutdanning at eg kan helde fram med måten eg jobber på. Eg kjente på eit press i mange år på at eg måtte investere i mykje utstyr. Digitale kamera, dyre blitzer og fotostudio var det som måtte til for å kunne kalle meg ein profesjonell fotograf. Eg har lært at det var berre ein konstruert ide av ein typisk fotograf. Det betyr ikkje at eg må følge etter.
Lenge tvilte eg på meg sjølv. Eg kjenner ingen som arbeider slik eg gjer. Eg fotografere på film, har veldig lite utstyr og ingen tilgang til studio. Er eg ein kommersiell fotograf? Eller eg er ein kunstnar? Eg har falt mellom to stoler (minst!). Men kvifor skal eg passe inn noko stad? Kan eg ikkje lage min eiga stol å sitte stødig på? Jo, det har eg lært no! Eg er glad for å ha holdt mi eiga kurs.
Kvar gang eg fotograferer, er eg inspirert. Eg vil stå for alle bileta eg tar. Fotografiene er ikkje berre ein jobb. Dei er ein del av meg. Hald din kurs du og! Det lønner seg til slutt!
Linn Stalsberg, sakprosaforfatter
Hvis man ikke vet hva man skal mene om noe, og sånn er det jo ofte: Tenk på verden som en evig omgang Kinasjakk. Dette spillet, som går ut på å hoppe med kulene sine fra sin trekant, til den andre sidens trekant, for å vinne. Men alle kulene må med, og du vinner ikke om du får en kule triumferende først i mål, mens de andre står igjen. Du vinner heller ikke hvis du får alle kulene over – unntatt en. Du vinner ikke engang om du har alle kulene inne, bortsett fra en liten stakkar et ørlite trekk unna, hvis noen andre klarer å få alle sine inn i sin trekant før deg.
Ingen er fri før alle er fri sier vi pompøst – og likevel helt sannferdig. I hverdagen betyr det å alltid se etter den lille kula på brettspillet som også vil være en del av flokken, men sliter litt med å henge med. Det kan være i klasserommet, i familien, på jobben, eller i vennegjengen. Dette gjelder også for grupper i storsamfunnet, og det gjelder også når politikk utformes. Dersom man vil ha kinasjakk som livets spill, må politikken ha som mål at alle skal bli med over til den andre siden. Hvis ikke er den ingen suksess. Og fordi alle kulene er prikk like, og vi aldri vet hvilken av dem som kan bli stående alene, vet vi innerst inne at å få alle med en dag slår heldig ut også for oss og en kule vi har kjær.
Det er på tide å legge vekk Monopol som livets spill, og finne på noe nytt.