10. Billie Eilish – Happier Than Ever 

Billie er tilbake – Denne gangen som blond og litt mer voksen enn sist vi hørte fra henne. Happier Than Ever er mykere enn sin forgjenger, behagelig, modent og reflekterende, en tydelig pekepinn som indikerer på at hun er kommet for å bli. «Things I once enjoyed just keep me employed now» som hun synger i introsporet oppsummerer i stor grad temaet albumet tar for seg, og baksiden av medaljen som består blant annet stalkers, absurd kroppsfokus og et betydelig innskrenket privatliv.

9. Beach House – Once Twice Melody

Det første jeg tenkte når jeg hørte dette albumet var at dette er «classic» Beach House. Til tross for at noen av låtene til tider føles uinspirerte og kjedelige, som Superstar og Runaway, er resten av albumet fylt med kjennemerker som suggererende rytmikk, sterke melodilinjer og kreativt synth-spill. Fra et utsiktspunkt bak lag av både melankoli og sårhet, makter duoen å tegne opp en verden preget av en grunnleggende positiv atmosfære i kjent Beach House-stil. Dette er albumets tittelspor, Once Twice Melody, kanskje det klareste eksempelet på – i tillegg til å være en av albumets sterkeste låter. Andre favoritter er Pink Funeral og New Romance. Alt i alt, deilig gjenkjennelig og godt håndverk. 

8. UNDERGRUNN – Buketter & Ballspill

Du har kanskje hørt om Oslos gruppe av vidunderbarn, UNDERGRUNN. De debuterte i 2018, og har siden vært et hett samtaleemne i de fleste hipstermiljøer i Oslo (les: på Danby Chois instagram). Forventningene var skyhøye da de i april slapp mixtapen Buketter & Ballspill, og de har ikke skuffet. Med bars som «Svor på mine sko, alt jeg stepper i blir fett» og «Hørte fuckboys vil ha beef så jeg begynte å koke litt bernaise» klarer de både å ironisere over sine egne tekster, samtidig som de eier det totalt. 

7. Nick Cave & Warren Ellis – Carnage

Nick Cave og Warren Ellis overrasket alle da de i februar 2021 slapp albumet Carnage. Til tross for at de to har samarbeidet i snaue 30 år – Ellis som en del av Caves faste band The Bad Seeds – har de aldri sluppet et album som en duo. Produksjonen er det også de selv som står bak, og lydbildet bærer derfor preg av enorm kjemi mellom mennene bak spakene. På Carnage inntar strykerne hovedrollen, som i likhet med Caves stemme av og til er vakre, en gang i blant dramatiske, og tidvis direkte atale. Og det er nettopp her, i samspillet mellom det vakre og det groteske, at Nick Cave er blant de aller sterkeste i feltet. 

6. Doja Cat – Planet Her

Ut ifra antall Tiktok-brukere i redaksjonen kunne ikke Doja Cat utelates fra denne lista. Hun er ikke representert her på grunnlag av poetiske og tankevekkende tekster, og heller ikke av interessant produksjon, men på grunn av deilig, flørtete pop som får enhver hofte til å gynge og enhver leppe til å kline. Albumet er sjangermessig nokså allsidig med mengder av reggeaton, trap og afrobeat. I tekstene synges det om blant annet sex, forhold og ensomhet. Høydepunktene fra plata er Kiss Me More (ofc) med SZA ved sin side, og You Right med The Weeknd. Til dere som tenker det er lame at Doja Cat nådde denne lista: Legg fra deg Lonerism og Kid A, og prøv å dans og kline litt til denne plata da, din nørd!

5. Lana Del Rey – Chemtrails Over The Country Club

Det var nok ingen enkel oppgave for Lana del Rey å levere et album på nivå med det foregående kritikerroste «Norman Fucking Rockwell!» fra 2019. Hun har fått med seg stjerneprodusenten Jack Antonoff (produsent for blant andre Taylor Swift, Lorde, Clairo) nok en gang, og har igjen levert et album som fanger. Sounden er mørk og organisk, noe som kler den vakre stemmen til Lana godt. Albumet vil nok gå under sjangeren folk/country-folk, og i sangene er Lana innom tema som hjertesorg, nostalgi og virkelighetsflukt. Høydepunktene på albumet er «White Dress», «Chemtrails Over the Country Club», «Dark But Just A Game» og «Not All Who Wanders Are Lost». Lanas effektivitet, med tre album på de siste tre årene, synes ikke å ha noen negativ påvirkning på musikken hennes. Vi gleder oss til neste album!

4. Arlo Parks – Collapsed in Sunbeams

Collapsed in sunbeams er britiske Arlo Parks sitt første studioalbum. Debutalbumets åpningslåt er tittellåta og setter tonen for de resterende låtene med en gang. Hun har en fortellerstemme så en blir nesten dratt inn i en egen liten verden. 20-åringens tekster er sårbare som også gjør låtene utrolig relaterbare for oss studenter. Samtidig som tekstene er stappfulle av følelser er de også hverdagslige. Sett på albumet og åpn’ en god vin mens du chiller på sofaen!

3. Niilas – Also This Has Changed

Also This Has Changed starter sterkt med et 6 minutter og 27 sekunders spor. Chaga – Rain Edit tar utgangspunkt i Chaga fra forrige album, og med drypp av både melodier fra dette sporet og regnlyder, bygger den en drømmelignende stemning som geleider deg inn i resten av albumet. De første sporene, pluss det siste på albumet, har en myk sound. Naturlig, på en skogstur-i-halvmørket-måte. Omtrent halvveis merkes en bygging fra den mykere starten, markert av Dont Ask Me – Demo. Herfra kommer flere spor med litt tydeligere, eller i hvert fall med tyngre, elektronikatendenser enn det vi er vant til fra debutalbumet og de første sporene.

Dette er en type musikk som passer til å spille både på svette klubbscener etter midnatt, og på vei til lesesalene i regnet dagen etter.

2. Adele – 30

Et album som førte til et midlertidig stopp i produksjon av vinyler kan vel ikke være annet enn bra – eller? I siste rekke av oppvekstromaner i form av musikk har Adele lagt til enda et knusende, personlig og intimt album i sitt repertoar. Albumet har fått innpass på Rolling Stones sin liste over beste album for 2021, og det skulle bare mangle en første taperplass på Stoff sin liste også. Fra den ene pop-balladen til den neste sprenger Adele taket for hva som forventes for året. Slik som corona–året formet oss har hun igjen servert oss en hjerteskærende skive som vil følge oss inn i 2022. Med dette albumet på ørene vil du fort glemme han eller hun som knuste hjertet ditt i fjor. 

1. Little Simz – Sometimes I Might Be Introvert

Etter å ha bevist seg i en årrekke med velskrevne tekster, inspirert produksjon og enorm kreativitet har Little Simz satt en skyhøy standard for seg selv. Til tross dette så klarte hun å innfri forventningene med 2021’s Sometimes I Might Be Introvert. Produksjonen er rik, storslagent og cinematisk, men sammensveiset av en rød tråd bestående av rikelige mengder hip-hop elementer slik prosjektet aldri drifter for langt ut av sjangeren sin. Valget av produksjonstil gir tekstene hennes tyngde, og hver eneste setning, melodi og sample, fra start til slutt bærer preg av å være gjennomtenkt. 

LES OGSÅ: Årets beste album 2020