Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
21.02.2022
LEDERSTOFF
Post-pandemisk storrengjøring

I gledesrusen etter å ha gjenåpnet samfunnet, skal en ikke glemme at oppvaskmaskinen begynner å bli full. På et tidspunkt blir en nødt til å stille spørsmål ved hvilke prinsipper vi stiller oss bak i møte med krisesituasjoner. Faktum er at det er en hel del å ordne opp i.

Under pandemien har det blitt snakket mye om risikogrupper, og at en skal prioritere de som er spesielt utsatt. En kan ikke si noe på helsemyndighetenes prioriteringer og vurderinger på det medisinske feltet. Likevel kan en undre seg over hvorfor en ikke har tatt med seg dette solidaritetsprinsippet på andre områder.

For er det én ting vi har lært er det hvem som får en hjelpende hånd, og hvem som blir vist en kald skulder. Barer og utesteder har rukket å både åpne og gå konkurs. Utallige kunstnere, musikere og andre frilansere har blitt stående uten mulighet til å tjene til livets opphold (les: arbeid). Studentmassene har måttet vende seg til digitalisert undervisning, inkonsekvent i formatet og tidvis uten datakompetente forelesere. Permitteringer har forekommet over en lav sko, og med åtte tusen i form av studiestipend å rutte med i måneden, har studentenes kjøpekraft vært lavere enn noen sinne. 

Samtidig er det de aller rikeste som har dratt best nytte av støtteordningene. Der Kurt Nilsens juleforestillinger fikk 13,3 millioner som kompensasjon for avlyst juleturné, satt mindre etablerte artister mer eller mindre tomhendte igjen. I næringslivet er det bedrifter som er eid av milliardærer som har fått mest støtte. De som har noe å lene seg tilbake på, er de som har blitt kompensert mest for tapene sine.

Hvorfor skal vi ikke hjelpe de som er i den økonomiske risikogruppen? Myndighetene har blitt stående fullstendig maktesløse på sidelinjen. Inkapable og tafatte i forsøket på å redusere skadeomfanget for de som faktisk blir hardest rammet – ikke i form av hvem som går i størst tap, rent økonomisk.

Allerede i 2019 varslet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at det med høy sannsynlighet ville inntreffe en pandemi innen kort tid. De fikk helt rett. Spørsmålet en stiller seg er da hvorfor staten da ikke var forberedt på dette? Og hvordan vil en slik situasjon bli håndtert i fremtiden? For med stadig varmere konflikter i verden og flere flaggermus i kinesiske grotter er det ikke siste gang en krisesituasjon oppstår.

Slik jeg ser det er det største problemet idéen om en normaltilstand. Når vi lever i den er vi av den oppfatningen at ingenting galt kan skje. Når en krisesituasjon oppstår, er vi derfor helt uten pekere for hvordan den kan håndteres på best mulig vis.

 

LES OGSÅ: Regjeringen gir studentene en kald skulder

LEDERSTOFF
Post-pandemisk storrengjøring

I gledesrusen etter å ha gjenåpnet samfunnet, skal en ikke glemme at oppvaskmaskinen begynner å bli full. På et tidspunkt blir en nødt til å stille spørsmål ved hvilke prinsipper vi stiller oss bak i møte med krisesituasjoner. Faktum er at det er en hel del å ordne opp i.

Under pandemien har det blitt snakket mye om risikogrupper, og at en skal prioritere de som er spesielt utsatt. En kan ikke si noe på helsemyndighetenes prioriteringer og vurderinger på det medisinske feltet. Likevel kan en undre seg over hvorfor en ikke har tatt med seg dette solidaritetsprinsippet på andre områder.

For er det én ting vi har lært er det hvem som får en hjelpende hånd, og hvem som blir vist en kald skulder. Barer og utesteder har rukket å både åpne og gå konkurs. Utallige kunstnere, musikere og andre frilansere har blitt stående uten mulighet til å tjene til livets opphold (les: arbeid). Studentmassene har måttet vende seg til digitalisert undervisning, inkonsekvent i formatet og tidvis uten datakompetente forelesere. Permitteringer har forekommet over en lav sko, og med åtte tusen i form av studiestipend å rutte med i måneden, har studentenes kjøpekraft vært lavere enn noen sinne. 

Samtidig er det de aller rikeste som har dratt best nytte av støtteordningene. Der Kurt Nilsens juleforestillinger fikk 13,3 millioner som kompensasjon for avlyst juleturné, satt mindre etablerte artister mer eller mindre tomhendte igjen. I næringslivet er det bedrifter som er eid av milliardærer som har fått mest støtte. De som har noe å lene seg tilbake på, er de som har blitt kompensert mest for tapene sine.

Hvorfor skal vi ikke hjelpe de som er i den økonomiske risikogruppen? Myndighetene har blitt stående fullstendig maktesløse på sidelinjen. Inkapable og tafatte i forsøket på å redusere skadeomfanget for de som faktisk blir hardest rammet – ikke i form av hvem som går i størst tap, rent økonomisk.

Allerede i 2019 varslet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at det med høy sannsynlighet ville inntreffe en pandemi innen kort tid. De fikk helt rett. Spørsmålet en stiller seg er da hvorfor staten da ikke var forberedt på dette? Og hvordan vil en slik situasjon bli håndtert i fremtiden? For med stadig varmere konflikter i verden og flere flaggermus i kinesiske grotter er det ikke siste gang en krisesituasjon oppstår.

Slik jeg ser det er det største problemet idéen om en normaltilstand. Når vi lever i den er vi av den oppfatningen at ingenting galt kan skje. Når en krisesituasjon oppstår, er vi derfor helt uten pekere for hvordan den kan håndteres på best mulig vis.

 

LES OGSÅ: Regjeringen gir studentene en kald skulder

Neste artikkel
Årets beste album 2021