Bosnia-Herzegovina, et konfliktfylt fjelland på Balkanhalvøya. Den siste tiden har konflikten blitt varmere og mange er urolige for at det skal bryte ut en ny borgerkrig. Tone Bringa, professor i Antropologi ved Universitetet i Bergen, Damir Botić og Aida Hadžihasanović, to unge bosniere, har alle gitt spennende perspektiver på konflikten i hjemlandet.

 – Vi må tilbake til da Bosnia ble født ut av Jugoslavia etter Berlinmurens fall. Først falt muren, så falt Jugoslavia og de forskjellige republikkene ønsket uavhengighet, forteller Bringa. Men Bosnia var annerledes enn de andre statene. Landet besto av flere etniske grupper med muslimer (nå bosnjaker), serbere og kroater som de største. Muslimer i denne sammenheng er en etnisk identitet uavhengig av religion, så du kunne tilhøre denne gruppen uten å være praktiserende muslim, forteller Bringa.

Det tok ikke lang tid før det brøt ut borgerkrig mellom regjeringsstyrkene, kroater og serbere. Mellom 1992 og 1995 raste krigen i Bosnia. En krig preget av krigsforbrytelser og etnisk rensing. I 1995 kom fredsavtalen, Daytonavtalen, og flere politiske og militære ledere ble dømt i krigsforbryterdomstolen i Haag. Likevel er konflikten på ingen måte over.  

 – En generasjon etter krigen lærer serbiske bosniere én historie, kroatiske bosniere en annen og bosnjaker en tredje. De har forskjellige minnesmerker fra krigen. De som har blitt helter for noen er krigsforbrytere for andre, påpeker Bringa.

 I Daytonavtalen ble de etniske skillelinjene opprettholdt i statsapparatet. Det ble opprettet et roterende presidentskap mellom de etniske gruppene, alle med vetorett. Dette har gitt et komplekst styresett gjennomsyret av en slags etnisk nøkkel.

 Siden krigen har serbisk-bosniske politikere jobbet for en selvstendig serbisk del, Republika Srpska. Uten uavhengighet var krigen forgjeves. Den serbiske representanten til presidentskapet, Milorad Dodik, har boikottet alle felles institusjoner og lagt ned veto mot det meste. I tillegg har han en egen politistyrke, eller heller militærpoliti, med støtte fra Russland. Nylig har det blitt ulovlig å forhøye krigsforbrytere. Dette ble siste dråpe for Dodik. Nå vil han for alvor bryte ut av Bosnia.

 Så hvorfor kan man ikke bare la Dodik få viljen sin? Jo, Republika Srpska ble til gjennom etnisk rensing. Blant annet ble 8000 muslimske gutter og menn drept av serbisk bosniske styrker i Srebrenica-massakren under Bosnia-krigen. 

– På grunn av dette kan ikke det internasjonale samfunnet godkjenne løsrivelsen, fordi man da legitimerer folkemord, avslutter Bringa.

En oppvekst preget av “oss og dem”

Botić er 23 år og skriver for tiden bacheloroppgave i sosialantropologi ved UiB. Han er født og oppvokst i Sarajevo. Som 17-åring kom han til Norge.

– Allerede fra barndommen merket jeg skillet mellom de etniske gruppene. Hvis en elev var serber, visste du hvem han var, forteller Botić. 

Fordi navnet hans ikke var typisk for den muslimske befolkningen i Bosnia, som Botić selv tilhører, skilte han seg ut på skolen. Han forteller at han på skolen ikke lærte om andre religioner enn islam.

 Botić forteller også at de visuelle sporene etter krigen gjør det vanskelig å gå videre.

– Hvis du spør hva som skjedde, vil du få til svar at «her ble en muslimsk familie drept av serberne». Det er hele tiden fokus på oss og dem. 

Et system som ikke fungerer

 – I dag, 30 år etter krigen, er levevilkårene fortsatt veldig dårlige i Bosnia. Dette kan være en grunn til splittelsen i folket. Folk som har det bra, er ikke så opptatt av forskjellene mellom oss og dem, mener Botić. 

Botić forteller at korrupsjon heller ikke er uvanlig. Han peker på at politikerne bruker polariserende retorikk om krigen for å dekke over egne feil.

Et steg i feil retning  

Han forteller at konflikten har blitt verre, og at flere av barndomsvennene hans har blitt radikalisert. Venner som ikke brydde seg om religion tidligere har nå begynt å dele radikale islamske innlegg på Facebook, og hyller krigsforbrytere. Hijab har også blitt mer vanlig. 

– Mødrene deres er ikke dekket til, men konene deres er det, påpeker Botić.

 Det er ikke uvanlig at konflikten diskuteres på kaféer. Botić forteller at bosniske menn er glad i våpen. Når folk møtes, diskuteres våpen og hva man kunne brukt dersom det brøt ut en ny krig.

 Botić sliter med å forstå hva som skjer i hodene til de unge som har blitt så fulle av sinne og hat. 

– Denne generasjonen er jo født etter krigen. Hvorfor er de så radikaliserte og sier at de ikke kan tilgi?

Du må velge en side

– Da krigen brøt ut måtte man velge en side. Det må man fortsatt, påpeker han.

Selv kommer han fra blandet ekteskap og opplevde identitetskrise som ung. Hvis du ikke velger en identitet faller du mellom stolene. Da er alle mot deg.

 I dag tar både Botić og faren avstand fra etnisk gruppering. Faren deltok i krigen og ble skadet av en bombe. 

Likevel sier faren at alle har like mye skyld. 

 – Det er ingen som snakker om fremtiden, bare det som har vært. Det er feil fokus, avslutter Botić oppgitt.

En oppvekst preget av krig

Aida Hadžihasanović ble født i 1992, da krigen raste som verst. Mens moren var på sykehuset med henne, ble sykehuset bombet, og hun måtte søke ly i kjelleren.

– Mine første 4 år var preget av krig. Jeg husker ikke så mye, men det var tøft for min mor, forteller Hadžihasanović. 

Moren tok henne noen ganger ut for å få frisk luft. En dag bestemte hun seg for å ta Hadžihasanović med på markedet. 

– Plutselig stod hun midt et angrep. Heldigvis kom hun seg unna, men det var forferdelig. Mange mennesker døde den dagen, sier Hadžihasanović alvorlig.

Likevel forteller Hadžihasanović om en fin barndom i etterkrigstiden.

– Vi klarte å beholde et flerkulturelt tankesett i Sarajevo. Naboen min tilhørte den serbisk bosniske befolkningen, mens jeg er bosnisk-hercegovinsk muslim. Han hjalp familien min og vi dem. På skolen hadde jeg mange venner med forskjellige religioner, forteller hun. 

Politisk spill og mangel på forsoning 

Hadžihasanović mener det hele er et politisk spill. Politikerne skaper disse historiene for å gjøre oss

 redde. For å få oss til å stemme på de nasjonalistiske partiene. 

Aida tror ikke det vil bli ny krig, men er redd for at Republika Srpska vil bli adskilt fra Bosnia. 

– Det er synd om det skjer. Det blir enda et skritt mot å bli fullstendig adskilt og mer religiøst drevet, sier hun.

Hadžihasanović forteller at noen grupper ikke anerkjenner det som skjedde under krigen. Det har nylig vært protester. 

– Folk gikk gjennom byene som ble etnisk renset og sang sanger fra krigen. Det er skremmende. Når du ikke har hatt forsoning kan ingen av oss gå videre.

En usikker fremtid

Hun forteller at mange av vennene hennes har flyttet til utlandet. 

– De kan ikke leve vellykkede liv her. De offentlige institusjonene er knyttet til de politiske institusjonene og feil partitilhørighet kan fort sette en stopper for å få jobb. I den private sektoren derimot er ikke dette noe problem, forteller Hadžihasanović.

Et forsøk på å se videre

Selv identifiserer Hadžihasanović seg som bosnisk-hercegovinsk. 

– Det er det jeg er oppdratt til å være. For meg er det å koble religion med der du hører til absurd. 

Generelt er religion og etniske grupper et ikke-tema blant Hadžihasanović sine venner. 

– Vi snakker om vanlige ting, som kjærlighetslivet, ler hun. Vi prøver å glemme krigen og gå videre. Vi ønsker å vise hva Sarajevo og Bosnia pleide å være. Dessverre blir vi som ønsker fred overdøvet av ekstremistene. Det er synd, sier hun.

Hadžihasanović peker på demokrati og økonomisk utvikling som viktige faktorer for å komme seg videre.

 – Jeg håper at det kommer nye politikere som gjør jobben sin. Som ikke er drevet av religion og nasjonalitet.

Likevel må man ikke glemme at Bosnia er mer enn konflikt. 

– Det er sinnsykt vakkert og folket er flott. Hvis du går i gatene i Sarajevo, har du østerriksk-ungarsk arkitektur på den siden og arkitektur fra det osmanske riket på den andre. Og naturen er vakker. Sarajevo er omgitt av fjell, avslutter Hadžihasanović med et smil.

LES OGSÅ: Når mennesker blir brikker i et storpolitisk spill