Da meteren kom skylte en bølge av lettelse over meg. Jeg slapp det evigvarende dilemma: å klemme, eller ikke klemme?

Hjertebank, klamme hender og lyden av blodet som bruser idet adrenalinet kicker inn. Dette er vanlige symptomer i møte med post-pandemiens største fiende, Klemmern og hans fremste våpen, klemmen. Livet er igjen blitt en evig sjonglering av dilemmaer. Hvem skal klemmes? Når skal det klemmes? Hva om vedkommende lener seg inn, men blir møtt med avvisning? Jeg mimrer skrekkslagent til den ikoniske klemmen mellom Jens Stoltenberg og Trond Giske i 2006. Det er på tide med et oppgjør.

I min familie omfavner vi hverandre en gang i året, og denne favnen er forbeholdt bursdagsfeiring. Da representert som et kjapt klask der kinn møter kinn og et kameratslig klapp på ryggen. Heldigvis varer aldri affæren lenge og vi unngår all form for øyekontakt både i for- og etterkant. Det er først etter at hendelsen har funnet sted at skuldrene senkes og vi igjen går tilbake til gaveåpning der vi later som om hele seansen aldri fant sted.

Protagonisten vs. antagonisten 

Gjennom generasjoner har vi utviklet og finjustert sosiale normer, koder og kutymer som setter føringer for klemmen. Hvem klemmes, hvem nikkes det til og hvem krever kun et godt håndtrykk og en takk for sist. I hetens øyeblikk gjelder det å handle lynraskt, da tonefall, kroppsspråk og tidligere historie er faktorer i ligningen. Jeg får puls bare av tanken. Hver dag står en ny kamp for tur. Bak ethvert hjørne lurer Klemmern, antagonisten, i ferd med å hive seg over det neste byttet. Som forkjemper og protagonist for denne viktige saken føles kanskje veien mot frigjørelse lang og ensom, men du skal vite at du ikke er alene. Vi er mange som har det sånn.

Da meteren ble innført 

Det var derfor uproblematisk for meg da Bent Høie trakk frem målestokken og slo et karateslag gjennom håndhilsing og nærkontakt mellom fremmede. I kaoset av dopapirhamstring og isolering kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Endelig slapp man unna den klamme klemmen. For første gang kunne jeg bevege meg smertefritt mellom menneskemasser. Vi forflyttet oss som glassmaneter mellom hverandre, med unnskyldende blikk over munnbindene og en beklagende hånd på brystet. Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Misforstå meg rett, selv en eremitt trenger nærhet en gang i blant, men det inkluderer ikke fremmede på byen eller å motvillig klemme onkler i familiesammenhenger. Kan jeg ikke forbeholde meg retten til å velge når, hvor og med hvem det skal klemmes? 

Den skamfulle klemmen

La oss ta en analyse av denne såkalte “klemmen”. Brystkassene mot hverandre, ansiktene pekende hver sin retning og sensasjonen ved det å føle konturene av den andre personens kropp nær ens egen. Det hele er rett og slett utenomjordisk. Stillheten som følger av klemmens nærhet og de klossete stegene vekk fra hverandre etterpå. Hva nå? Jeg skjemmes, og det bør du som leser også.

Så til antagonisten selv, Klemmern. Denne personen som bare må ta på. «Jeg bare stjeler en klem her, jeg». Vi kjenner typen. Unnskylder gjerne seg litt med at de bare er sånn, liker kroppskontakt. «Mitt love language er physical touch, skjønner du». De gjenkjennes på lang avstand, og bruker gjerne enhver anledning til å stryke deg over armen eller lene seg litt ekstra nærme. Født sånn eller blitt sånn, Klemmern er selve roten til alt ondt og klemmen er hens fremste våpen. 

Den sterkestes rett 

I min levetid har jeg erfart at det er den sterkestes rett som overlever. Nemlig de som går inn for en klem før du rekker å flykte. Det ligger i Klemmerns egoistiske natur å møte andre med åpne armer. Midt i skuddsonen er det ingen annen utvei enn å motvilling tre armene rundt denne tilfeldige personen som nå holder rundt deg og vugger fra side til side mens ånden deres varmer i nakken din. Handler dette om at jeg også bør assimileres til en som klemmer for å endelig få sinnsro? 

På forskning.no skrives det at britiske forskere mener vi trenger minst en klem om dagen for takle den stressende hverdagen. En klem kan bidra til økt tilhørighet og får oss til å senke skuldrene, spekuleres det. Både nettsidene KK og TV2 spår at mangelen på klemming i 2021 vil få fatale konsekvenser, og oppfordrer til økt nærhet nå i kjølvannet av pandemien. Dette blir kun mine antagelser, men jeg mistenker at det er replikaer av Klemmern som står bak denne statistikken. Vi mangler jo helt perspektivet til ofrene av klemmen i disse situasjonene. Det har blitt klart i politiske valgkamper, propaganda under konflikter og bak kjendissladder: virkeligheten er noe helt annet enn det vi leser på internett. Selv er jeg glad jeg har unnsluppet klemmens skarpe klør, enn så lenge. 

Etter gjenåpning følger jeg med nervøse øyne med på hvordan Klemmern sakte, men sikkert er i ferd med å kreve verdensherredømme, igjen. Varsellampene mine blinker nå som jeg innser at det snart er duket for klemmefare ved hvert et gatehjørne. Mitt nyttårsforsett er i hvert fall å møte disse dumme åpne armene og det tomme blikket med armene i kors, for deretter å muntlig fremføre denne tiraden. Gang på gang.

LES OGSÅ: Strategisk selvforakt