Kvinnefiguren har endret seg kraftig gjennom århundrene, og idealfiguren har vært alt fra et timeglass til en firkant. Likevel virker det som vi har et feilaktig bilde av hvordan det var å være kvinne før i tiden. Diskriminering, stive kjønnsroller og ikke minst – stive korsetter. Korsettet er kanskje et av de beste eksemplene på misvisende fremstillinger av historiske kvinnelige figurer i populærkulturen.

I Netflix-serien Bridgerton møter vi karakteren Prudence, en pen, ung og gifteklar kvinne i London i 1813. I en av de første scenene holder Prudence seg fast i en av tjenerne, mens hun blir snørt inn i korsettet, nærmest med livet som innsats. Vi blir fortalt at målet er at midjen skal bli på størrelse med «en og en halv appelsin», og prosessen ser svært smertefull ut der hun står og gisper etter luft. Etterpå kler hun på seg en løs kjole. Vi ser aldri noe tegn til den smale midjen som forvoldte så mye smerte og arbeid. Dette meningsløse ritualet er et godt eksempel på historisk venstrehåndsarbeid av produsentene.   

Korsettet kort fortalt

I virkeligheten var korsettet et funksjonelt støtteplagg og anses ofte som en forløper for dagens brystholdere. I likhet med BH-er som brukes i dag kom de i mange former og fasonger: Noen var lange og myke, mens andre var stive med den klassiske timeglassformen. De ble i stor grad brukt for å støtte kroppen, men også for å beskytte mot gnagsår fra mange lag med klær. 

Det var svært uvanlig å snøre det stramt inn, og man brukte for det meste puter på hoftene og brystet for å skape en illusjon om en annen kroppsform, litt som dagens pushup-BH-er. Menn brukte faktisk også korsett for å skjule magen om den hang ut. Det er ikke uvanlig at populærmedia tar seg kunstneriske friheter for å gjøre ting mer seervennlig og spennende, men korsettet har blitt et særlig offer for seervennlighetens historieløshet. Det er ofte i sammenheng med nettopp kvinnerollen korsettet blir brukt, og gjerne da som et symbol på de strenge samfunnsnormene.

Symbolsk snøring

Korsettet blir ofte fremstilt som et slags dagligdags torturredskap skapt for å kue kvinner. Symbolikken bak er som regel ganske enkel: Kvinner var pyntegjenstander som skulle underkaste seg og ta så lite plass som mulig. Spesielt snøringen av et korsett er et populært virkemiddel. Det har du kanskje sett på film, ofte tett etterfulgt av klaging på hvordan det føles å være underlagt disse forventningene som kvinne. Noen ganger ender til og med historien med at kvinnen kaster korsettet, som et symbol på sin frigjørelse. Det er en litt vel enkel fremstilling av kvinnekampen.

Den gjennomsnittlige kvinnen var ikke villig til å ofre bevegelsesfrihet og lungekapasitet for halvannen appelsin rundt midjen. Kvinner var en del av arbeidermassen lenge før korsettet forsvant. Kvinner arbeidet, drev med sport, var kokker, syersker, renholdere, oppdagere, forfattere og fabrikkarbeidere. Alt dette gjorde kvinner i korsett. Populærkulturens fremstilling av korsettet som noe som hindret kvinnefrigjøringen kan ikke kalles annet enn villedning, enten det er med vilje eller ei. 

Fritt valg?

Vi trenger så mange gode og nyanserte historiske fremstillinger av kvinner som mulig. Om vi godtar for enkle historiske fremstillinger kan det også påvirke hvordan vi tenker om kvinner i dag. Det er lett å se sammenhenger med dagens likestillingsdebatt. Det blir like feil å tenke at kvinner var mindre intellektuelle enn menn for hundre år siden som det blir å tenke det i dag. Det blir like feil å fremstille kvinnefrigjørelsen som et individuelt valg – for eksempel valget om å ikke bruke korsettet – som det blir å si at Neil Armstrongs første steg på månen var et én manns arbeid. Du kunne velge å ikke underkaste deg korsettet, men du ble ikke frigjort av den grunn. I dag finnes de som mener at vi ikke trenger å ha en likestillingsdebatt, fordi «likestilt» er noe man kan velge å være. Det blir som å kassere sin egen barberhøvel og stille seg undrende til hvorfor det ikke plutselig har kommet flere kvinner i lederstillinger.

Det er fortsatt et problem at nyansene forsvinner, men de siste årene har vi heldigvis fått mange flere gode representasjoner. I serien Downton Abbey blir vi kjent med både kammerpiken Anna og herskapsfruen Mary. De mister både ære og ektemenn på forskjellige vis, og vi får et innblikk i hvordan livet kunne være som kvinne på den tiden. Godt manus erstatter behovet for billig og overdreven symbolikk (les: korsettet),. Måten rollene er skrevet på bidrar til et positivt inntrykk av kvinners tæl og autonomi, i en tid der man ikke engang hadde stemmerett. De har lite frihet, men mye menneskelighet. Kvinnene er et godt eksempel på forståelse av kjønnsrollene i samfunnet på tiden, uten å måtte gjøre forskjellene overtydelige. 

Hva nå?

Jeg er ingen forkjemper for korsettet. Tvert imot mener jeg det er svært positivt at flere og flere har muligheten til å droppe dagens støtteplagg. Samtidig er det viktig å annerkjenne at det fortsatt er mange som velger å bruke BH for støtte og beskyttelse. Korsettet gikk ut av motebildet som følge av flere grunner. Når vi ser trendy korsetteter på kjendiser i dag, er det gjerne som en ting man viser frem istedenfor noe som er skjult. Da blir det kanskje vanskeligere å se den opprinnelige nytten det hadde for tidligere generasjoner.

Problemet oppstår når man tenker rundt kvinner slik man tenker rundt klær, og når man fremstiller kvinnefrigjøring som et personlig valg, uten å skape en forståelse av konteksten rundt valgene. Det er på tide at også populærkulturen forstår at kvinnebevegelsen ble drevet frem av kvinner i korsett. Det var ikke mange som hadde tid til å sitte hjemme og holde pusten.

LES OGSÅ: B-menneske: Vakn opp!