Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
05.03.2022
KULTURSTOFF
Snik

Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk

Hun er et par år eldre enn meg, kanskje litt mer. I slutten av tyveårene, hvis jeg skulle ha gjettet. Vi deler den samme litt skakkjørte kroppsholdningen, og det som fremstår som et geografisk litt malplassert beklednings valg. Vårjakke i desember, ingen paraply, high five. Hun ser ganske vanlig ut, der hun sitter med halve fjeset bak munnbindet. Helt ordinær liksom.

Men vi har enda en lang busstur foran oss. 

 Nokas-mannen står med armene i kors. Han er midt i et monotont forsøk på å forklare henne at en utladet mobiltelefon faktisk ikke er en god nok unnskyldning til å ta bussen uten å betale for seg. Den lille monologen har en innøvd og automatisert karakter, av typen som ofte preger replikker som gjentas på daglig basis. 

«Stakkars» tenker jeg, men er usikker på hvem av dem jeg egentlig sikter til.  

«Men jeg har jo mistet pengeboken min sier jeg! Hvordan skulle jeg da kunne kjøpe meg en billett?»

Hun hiver armene oppgitt i været. Små vanndråper tar av fra ermene på den klissvåte kåpen og flyr ut over samtlige medpassasjerer. 

To av dem treffer meg i fjeset. Stemningen er opphetet. Jeg lener meg litt lengre frem.

«Det må da gå an å vise litt slingringsmonn. Noen ganger har man jo uflaks!»

Nokas-mannen biter tennene sammen og gjør et høflig forsøk på å forklare at dette faktisk ikke er hans problem. Han blir dessverre nødt til å skrive ut en bot, selv om han ikke har lyst. Han ser ut som om han har aller mest lyst til å sage av henne hodet. Ingen av alternativene fremstår særlig gjennomførbare. Det er dårlig med tilgang på stikkvåpen på tierbussen. Og bot? Det kan han bare drite i. Damen uten bussbillett har lagt seg i et trassig toneleie. All legitimasjon har forsvunnet på tragisk vis sammen med den savnede pengeboken. Det kan vel selv en idiot forstå. 

«Javel, javel. Hva er telefonnummeret ditt da?»

Nokas-mannen har lagt seg i et anspent toneleie. Han høres ut som om han hadde foretrukket å kjøre pengetransport med David Toska og vennene hans i 2004, fremfor nåværende bussrute.

«Jeg sier jo at telefonen min er utladet!»  

Han trekker pusten sakte, uvitende om hvor absurd mye snålere den pågående meningsutvekslingen skal bli. 

«Så du husker ikke ditt eget telefonnummer?»

«Nei.»

Damen uten bussbillett legger armene i kors og stirrer bestemt ut i luften fremfor seg

Nokas-mannens ansiktsuttrykk kan best leses som «jeg angrer på yrkesvalget mitt.»

«Greit. Hva er navnet ditt?» 

Irritasjonen ligger tykt på stemmebåndene hans. Damen uten bussbillett tenker seg om. Ingen av de skuelystne medpassasjerene er helt klare for det som kommer. 

«Jeg vet ikke.»

Setningen blir hengende i luften. Nokas-mannen vet ikke helt hva han skal svare. Når han til slutt finner ordene sine, spyttes de ut i et volum som strengt tatt ikke passer seg helt på tierbussen en tirsdags morgen.

«Du har GLEMT ditt eget navn?» 

Folk snur seg. 

«Ja.»

Hva faen.

Damen uten bussbillett er kort og kontant, Nokas-mannen nærmer seg et slags kokepunkt og bussen begynner å nærme seg mitt stoppested. 

Jeg smiler med hele fjeset bak munnbindet. Hvem er hun? Et nobelpris-verdig geni? Det største nepehode som noen gang har satt sin fot på bergensk kollektivtransport? Hører hun hjemme i fengsel, eller på hyttetur med Mensa-foreningen? Jeg aner ikke. 

Jeg kjenner på en plutselig trang til å gi dem begge en klem. 

Bussen svinger ut fra tunnelen og inn mot Møhlenpris. Nokas-mannen har begynt å hyperventilere.

«DU SKJØNNER AT DU BARE GJØR DET VANSKELIGERE FOR DEG SELV NÅR DU IKKE SAMARB-»

«Unnskyld? Må bare kjapt forbi her. Jeg skal av nå.»

Ukomfortabel stillhet fyller buss kabinen. Samtalen, som nå ligner mer på en aggressiv rope-konkurranse, har tiltrukket seg hele bussens oppmerksomhet. Passasjerene venter spent mens Nokas-mannen flytter seg. Jeg prøver meg på et høflig lite nikk i det jeg passerer. Det når ikke helt frem. 

En episk showdown er rett rundt hjørnet. Fredsmegling eller voldshandlinger, alt kan enda skje. Bussen er ikke stor nok for dem begge. Jeg misunner passasjerene som skal sitte på videre til Gyldenpris. 

Kanskje burde jeg også bli med noen stopp lengre? Følge Nokas-mannen og damen uten bussbillett til deres endestasjon? 

Fristende. Men kanskje ikke så lurt. 

Jeg har tross alt heller ikke kjøpt billett, og den beste unnskyldningen er allerede tatt.

 

LES OGSÅ: Apokalypsens fire ryttere kommer Rydende

KULTURSTOFF
Snik

Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk

Hun er et par år eldre enn meg, kanskje litt mer. I slutten av tyveårene, hvis jeg skulle ha gjettet. Vi deler den samme litt skakkjørte kroppsholdningen, og det som fremstår som et geografisk litt malplassert beklednings valg. Vårjakke i desember, ingen paraply, high five. Hun ser ganske vanlig ut, der hun sitter med halve fjeset bak munnbindet. Helt ordinær liksom.

Men vi har enda en lang busstur foran oss. 

 Nokas-mannen står med armene i kors. Han er midt i et monotont forsøk på å forklare henne at en utladet mobiltelefon faktisk ikke er en god nok unnskyldning til å ta bussen uten å betale for seg. Den lille monologen har en innøvd og automatisert karakter, av typen som ofte preger replikker som gjentas på daglig basis. 

«Stakkars» tenker jeg, men er usikker på hvem av dem jeg egentlig sikter til.  

«Men jeg har jo mistet pengeboken min sier jeg! Hvordan skulle jeg da kunne kjøpe meg en billett?»

Hun hiver armene oppgitt i været. Små vanndråper tar av fra ermene på den klissvåte kåpen og flyr ut over samtlige medpassasjerer. 

To av dem treffer meg i fjeset. Stemningen er opphetet. Jeg lener meg litt lengre frem.

«Det må da gå an å vise litt slingringsmonn. Noen ganger har man jo uflaks!»

Nokas-mannen biter tennene sammen og gjør et høflig forsøk på å forklare at dette faktisk ikke er hans problem. Han blir dessverre nødt til å skrive ut en bot, selv om han ikke har lyst. Han ser ut som om han har aller mest lyst til å sage av henne hodet. Ingen av alternativene fremstår særlig gjennomførbare. Det er dårlig med tilgang på stikkvåpen på tierbussen. Og bot? Det kan han bare drite i. Damen uten bussbillett har lagt seg i et trassig toneleie. All legitimasjon har forsvunnet på tragisk vis sammen med den savnede pengeboken. Det kan vel selv en idiot forstå. 

«Javel, javel. Hva er telefonnummeret ditt da?»

Nokas-mannen har lagt seg i et anspent toneleie. Han høres ut som om han hadde foretrukket å kjøre pengetransport med David Toska og vennene hans i 2004, fremfor nåværende bussrute.

«Jeg sier jo at telefonen min er utladet!»  

Han trekker pusten sakte, uvitende om hvor absurd mye snålere den pågående meningsutvekslingen skal bli. 

«Så du husker ikke ditt eget telefonnummer?»

«Nei.»

Damen uten bussbillett legger armene i kors og stirrer bestemt ut i luften fremfor seg

Nokas-mannens ansiktsuttrykk kan best leses som «jeg angrer på yrkesvalget mitt.»

«Greit. Hva er navnet ditt?» 

Irritasjonen ligger tykt på stemmebåndene hans. Damen uten bussbillett tenker seg om. Ingen av de skuelystne medpassasjerene er helt klare for det som kommer. 

«Jeg vet ikke.»

Setningen blir hengende i luften. Nokas-mannen vet ikke helt hva han skal svare. Når han til slutt finner ordene sine, spyttes de ut i et volum som strengt tatt ikke passer seg helt på tierbussen en tirsdags morgen.

«Du har GLEMT ditt eget navn?» 

Folk snur seg. 

«Ja.»

Hva faen.

Damen uten bussbillett er kort og kontant, Nokas-mannen nærmer seg et slags kokepunkt og bussen begynner å nærme seg mitt stoppested. 

Jeg smiler med hele fjeset bak munnbindet. Hvem er hun? Et nobelpris-verdig geni? Det største nepehode som noen gang har satt sin fot på bergensk kollektivtransport? Hører hun hjemme i fengsel, eller på hyttetur med Mensa-foreningen? Jeg aner ikke. 

Jeg kjenner på en plutselig trang til å gi dem begge en klem. 

Bussen svinger ut fra tunnelen og inn mot Møhlenpris. Nokas-mannen har begynt å hyperventilere.

«DU SKJØNNER AT DU BARE GJØR DET VANSKELIGERE FOR DEG SELV NÅR DU IKKE SAMARB-»

«Unnskyld? Må bare kjapt forbi her. Jeg skal av nå.»

Ukomfortabel stillhet fyller buss kabinen. Samtalen, som nå ligner mer på en aggressiv rope-konkurranse, har tiltrukket seg hele bussens oppmerksomhet. Passasjerene venter spent mens Nokas-mannen flytter seg. Jeg prøver meg på et høflig lite nikk i det jeg passerer. Det når ikke helt frem. 

En episk showdown er rett rundt hjørnet. Fredsmegling eller voldshandlinger, alt kan enda skje. Bussen er ikke stor nok for dem begge. Jeg misunner passasjerene som skal sitte på videre til Gyldenpris. 

Kanskje burde jeg også bli med noen stopp lengre? Følge Nokas-mannen og damen uten bussbillett til deres endestasjon? 

Fristende. Men kanskje ikke så lurt. 

Jeg har tross alt heller ikke kjøpt billett, og den beste unnskyldningen er allerede tatt.

 

LES OGSÅ: Apokalypsens fire ryttere kommer Rydende

Neste artikkel
Korsettets korsfestelse